Hovedinnhold

Kommentar:

I anstendighetens navn

Tegning: Roar Hagen, VG
Det er typisk norsk å være god. Og nå skal vi bli verdensmestre i å løse tigger-problematikken. Om det så skulle koste oss vårt omdømme som verdens fremste fredsnasjon.

Denne saken handler om:

Av SHAZIA SARWAR

Glansbildet begynte å slå sprekker allerede i fjor, da regjeringen avslo å møte tibetanernes åndelige leder, Dalai Lama, i Norge. Et flaut signal til verden om at Norge er i ferd med å bli et land som liker å snakke om humanitære prinsipper, men som ikke alltid følger opp festtalene.

Det som virket som et unntak, i det vi liker å tro er vårt prinsippfaste forhold til universelle verdier som sosial rettferdighet, likestilling og medmenneskelighet, blir nå befestet som en regel. Om regjeringen får det som de vil med den nye, foreslåtte tiggerloven. Den som skal gjøre det straffbart både å tigge og medvirke til tigging.

Uanstendig

Lovforslaget, slik det er formulert i dag, er uanstendig.

<p>KOMMENTATOR: Shazia Sarwar.<br/></p>

KOMMENTATOR: Shazia Sarwar.

Foto: Roger Neumann, VG

Om ikke annet, så kunne regjeringen, i anstendighetens navn, skrevet et høringsforslag som ikke levnet noen tvil om at det ikke er vanlig medmenneskelighet de ønsker å ramme.

Ordlyden rundt medvirkning er ullen: «En person som sørger for forsyninger eller utstyr for en person for at vedkommende skal kunne tigge». Hva er forsyninger og utstyr til en som skal sitte på gaten og tigge med kopp i hånden? Koppen? Sitteunderlaget? En kopp te? En varm dusj?

Regjeringen tror de kan skjule seg bak tvetydige formuleringer. Men det er åpenbart at det nettopp er frivilligheten loven kan ramme. Myndighetene selv tilrettelegger hverken med sanitære muligheter eller boplass for tiggere. De er snarere tvert i mot i ferd med å skjære ned på statlig finansierte hjelpetilbud. Det er de frivillige og privatpersoner, de som tilbyr varm mat eller et pledd, regjeringen ser ut til å være ute etter. De omtrent 1000 tiggerne er avhengig av frivillige organisasjoner og privatpersoner for å overleve i Norge.

Ingen barmhjertige samaritaner

La oss være ærlige. Det er de tiggende romfolk mange av oss vil bli kvitt. Ikke den etniske norske rusavhengige som nå føler seg nødt til å sitte med en plakat som i tillegg til å forklare hvorfor han tigger også forsikrer at han er etnisk norsk. Han er utilsiktet skadelidende i Norges kamp mot tigging.

Når vi først er i gang kan vi like gjerne også innrømme at de fleste av oss ikke er barmhjertige samaritaner. Vi som nå ikke finner sterke nok ord til å beskrive hvor hjerterått det er å straffeforfølge de som ønsker å hjelpe tiggere, må huske på at Syv av ti av oss ønsker tiggerne vekk. Sånn sett gjør myndighetene det folket ønsker, men vi liker ikke å bli konfrontert med hva det innebærer. For vi er da vitterlig en humanitær stormakt.

Bare at i denne saken er vi litt maktesløse. Ikke klarer vi å lindre nøden til romfolket i Romania, og ikke vil vi hjelpe de som kommer hit for å tigge. Det vi vet sikkert er at tigging ikke lindrer nød, den opprettholder fattigdommen. Men det er vanskelig å forklare til en bestemor som brødfør hele storfamilien som bor i slumlignende forhold i Romania med noen tiere fra Norge. Dette er en nøtt selv ikke EU-kommisjonens egen Rom-gruppe har klart å knekke.

Underlig aggressivt

I mellomtiden er vi i ferd med å bli immune. Det er en god stund siden vi mer eller mindre sluttet å reagere på tiggerne i bybildet. De er som lysstolpene langs veien. De er der, vi vet at de er der, men vi ser dem ikke. Innimellom lurer vi riktignok på hvorfor de fortsatt sitter der, når ingen gir dem penger. Men det voldsomme opprøret mot «forsøpling av bybildet» har lagt seg. Derfor er lovforslaget underlig aggressiv. Om behovet for forbud hadde vært så prekært så hadde landets kommuner innført forbud da de fikk muligheten. Arendal er den eneste av landets 428 kommuner som har forbudt tigging. Det er en god indikasjon på at problemet er overdrevet.

Legger man godviljen til, så kan man tolke lovforslaget som et forsøk på å stanse bakmennene og kriminaliteten en mener er koblet til tigging. Men hele lovforslaget er overflødig. Vi har allerede lover mot menneskehandel, aggressiv tigging og ordensforstyrrelser. For ikke å snakke om vinningskriminalitet.

Tigging er et europeisk problem. Flere velstående land sliter. England, Romania og Danmark forbyr tigging. De fleste andre land har restriksjoner. Restriksjonene går ut på å beskytte barn og slå ned på menneskehandel. Ingen andre land er i nærheten av den straffeforfølgelsen regjeringen nå legger opp til. Det blir vanskelig å forklare. Vi er verdens rikeste land. Verden følger med. Og i denne saken har vi ingenting å være stolte av.

@ShaziaSarwar

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger