Hovedinnhold

Aldri mer 22. juli?

Vi må anerkjenne at angrepet den 22. juli var et politisk angrep, og at faresignalene er der for fremtiden. Behring Breivik reagerte på multikulturalismen, islam og likestilling. Det er mange som deler hans syn.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

Liv Tørres, direktør for Nobels Fredssenter

Fem år. I dag er vi ved 5-års markeringen av dagen vi aldri glemmer. Vi husker hvor vi var da det smalt. Mange tenker «det kunne vært meg». Og noen av oss som var tett på den dagen vil alltid gruble på hvorfor akkurat vi overlevde og hva mer vi kunne gjort for å redde andre.

Politisk angrep

I årene som har gått er det mange som har fokusert på våre følelser, savn og sorg. De har spurt om hvor redde og traumatiserte vi er, og om vi hater terroristen. Men det spørsmålet mange av oss er mest opptatt av, er det færre som stiller: Kan det skje igjen?

<p>Liv Tørres</p>

Liv Tørres

Angrepet den 22. juli 2011 var et politisk angrep, ikke en naturkatastrofe. Det var et angrep på arbeiderbevegelsen. Et høyreekstremistisk angrep begrunnet med et hat mot innvandrere, muslimer og likestilling. Et angrep på arbeiderbevegelsen fordi terroristen mente det var dens politikk som hadde sluppet innvandrerne inn, sto i spissen for likestillingen og hadde forrådt landet.

Vi reagerte på angrepet med å vise kjærlighet og fellesskap. Vi møtte det med en ryddig juridisk prosess. Og vi som var tettest på ble møtt med en vegg av solidaritet og godhet. Men vi ble ikke møtt med tilstrekkelig forståelse av at dette var et politisk angrep.

Pressen ville helst høre om følelsene våre og ikke om hvorfor vi må bekjempe terroristens tankegods. Politikerne våre syntes det var enklere å arrangere støttekonserter og minnesteder enn å svare med politiske tiltak. Lederne i partiet terroristen hadde vært en del av tok ikke spesielt ansvar for å gjennomgå egne rekker og holdninger. Lederne i partiet som var rammet var i sjokk og sorg, redde for å gjøre partipolitikk ut av angrepet og gjorde derfor heller ikke politikk ut av det. Landet svarte med kjærlighet, men ikke med målrettede tiltak. Terroristen ble kjent tilregnelig, men vi behandlet ham likevel som «gal» og derfor ikke svar verdig.

Alvorlige svakheter

Noe har skjedd etter 22. juli. Vi har fått en stortingsmelding med gode, men begrensede tiltak mot radikalisering. Vi har debattert bevæpning av politiet. Flere har beredskapsplaner. Men det trengs langt større innsats. Vi må diskutere hvilken rolle vi har som naboer, lærere, kolleger og medelever når vi møter ekstreme holdninger. Gjennomgå skolepensum for å se hva som kan gjøres for å fremme toleranse. Sette samordning mellom politiet, skole og andre offentlige etater under lupen. Kritisk og kontinuerlig diskutere hvilken rolle media har når det gjelder intoleranse og fremmedhat. Øke støtten til frivillig sektor. Kreve større innsats fra og samarbeid mellom religiøse ledere.

Nå vokser høyrepopulismen. Nå vokser fremmedfrykten. Det rapporteres om økende muslimhat og hets i offentlige rom. Netthetsen øker. PST er bekymret for ekstreme islamist-angrep, men også økt risiko for høyreekstrem terror. Og det er ikke bare her i Norge vi ser stemningsskiftet. Høyrepopulistiske partier vinner fram i mange land. Europarådet rapporterer om økende diskriminering og rasisme.

Noe av dette har vokst ut av økt arbeidsledighet, og økende forskjeller. Noe av det har vokst ut av «flyktningkrisen», som ledende politikere innimellom er mer opptatt av å beskrive kostnadene av, og uttrykke redsel overfor, enn å håndtere og å finne løsninger på. Noen hisser også opp stemningen og utnytter folks uro og redsel. Samtidig er det uklart om vår beredskap faktisk har blitt bedre disse årene. I fjor slo riksrevisjonen alarm og påpekte alvorlige svakheter.

Inkludering

Vi må anerkjenne at angrepet den 22. juli var et politisk angrep. Og at faresignalene er der for fremtiden. Behring Breivik reagerte på multikulturalismen, islam og likestilling. Det er mange som deler hans syn.

Nå trenger vi lederskap som ikke skaper fremmedfrykt, men samling. Som skjønner at økt polarisering er farlig og at ekstremistgrupper finner næring hos hverandre.

Som ikke undergraver, men opprettholder, menneskerettighetene. Som møter flyktningkrisen med et langsiktig perspektiv på hvilke konsekvenser det kan ha å stenge folk inne i underfinansierte «nærområder». Som ikke truer med velferdsstatens undergang, men får folk i arbeid og reduserer forskjeller. Som skjønner at hvis man begynner å skli på prinsippene så går det fort utfor bakke. Og at politiske angrep må møtes med politiske tiltak.

Det er først og fremst gjennom inkludering vi kan demme opp for jihadistiske grupper og høyreekstreme miljøer. I siste instans dreier vår samfunnssikkerhet seg om å gi alle troen på at dette landet først og fremst har sin rikdom og trygghet i toleranse, likhetsidealer, høy deltagelse og demokratiske verdier.

Varselklokkene ringer …

 22. juli 2011 hadde Liv Tørres sin siste dag på jobb som politisk rådgiver i Arbeidsdepartementet. Da bomben gikk av var hun i garasjen i kjelleren for å hente bilen sin. Det reddet livet hennes.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger