Hovedinnhold

KOMMENTAR 21. juli 2011 var sommerens vakreste dag

ROSER: Mange la ned blomster i Tyrifjorden til minne om de døde. bare dagen før terrorern opplevde overlevende Siri Sønstelie sommerens vakreste dag på Utøya, skriver hun. Foto: Helge Mikalsen
ROSER: Mange la ned blomster i Tyrifjorden til minne om de døde. bare dagen før terrorern opplevde overlevende Siri Sønstelie sommerens vakreste dag på Utøya, skriver hun. Foto: Helge Mikalsen
Min eneste bekymring var at jeg hadde lagt solkremen igjen i teltet mitt. Det er utrolig å tenke på at det i dag er nøyaktig ett år siden.
Meninger

Siri Marie Seim Sønstelie

Siri Marie Seim Sønstelie (21) studerer politikk og menneskerettigheter ved Universitetet i Essex. Hun har sammen med faren, tidligere journalist Erik Sönstelie, skrevet «Jeg lever, pappa», om terrordøgnet 22. juli 2011. I forbindelse med rettsaken og ettårsdagen skriver de for VG.

Av Siri Marie Seim Sønstelie, Utøya-overlevende
Sammen med 560 AUF-venner satt jeg i bakken på Utøya og lyttet til Norges utenriksminister Jonas Gahr Støres ord om Midt Østen-konflikten.

21. juli 2011 var sommerens vakreste dag. Solen skinte. Knapt en sky å se på himmelen. Ett døgn senere var 77 mennesker døde, regjeringskvartalet i Oslo smadret og den vesle paradisøya i Tyrifjorden forvandlet til helvete på jord.

Ja, terroristen og massemorderen såret meg. Han skremte meg. Men han knekte meg ikke. Jeg tør ennå ikke jogge i skogen alene.

Men jeg klarte mine eksamener. Jeg er fortsatt politisk aktiv. I morgen skal jeg tilbake til Utøya. Jeg både gruer og gleder meg. Men mest av alt ser jeg frem til det. På samme måte som vi med respekt og sorg skal minnes de som døde og støtte deres familier, skal vi vise at vi står sammen - mot ekstremisme , for demorkatiet og de menneskelige rettighetene.

OVERLEVDE: Siri Marie Seim Sønstelie har skrevet om terrorsaken for VG. Foto: Roger Neumann
OVERLEVDE: Siri Marie Seim Sønstelie har skrevet om terrorsaken for VG. Foto: Roger Neumann

Jeg håper og tror at Norge stiller opp igjen - på samme måte som i rosetogene i fjor.

De siste dagene har jeg vært i Sverige for å fortelle om boken «Jeg lever, pappa». Jeg skrev den sammen med min far i fjor for at vi ikke skal glemme hvordan det var å oppleve 22. juli 2011.
Ett år etterpå føles det fortsatt viktig og riktig.

Men rett etter at jeg kom hjem, pakket jeg kofferten. Kursen ble satt mot Danvik folkehøgslole utenfor Drammen. Årets fem ulike politiske sommerleirer i AUF-regi ulike steder i Norge i år er ikke noen fullgod erstatning for Utøya. Men da jeg kom frem, møtte jeg igjen latteren, engasjementet og fellesskapet vi hadde på Utøya 21. juli 2011.

Dessuten handlet det igjen om politikk.

I går ettermiddag rakk jeg et kurs i debatteknikk. Med Al Jazeera på slep gjennomførte vi også en en bra aksjon i Drammen for AUFs klima og miljøpolitikk. Det kjentes godt. Det kjentes rett.