Hovedinnhold

Terror mot Mugabe-flyktninger

LONDON (VG) De kriminelle elementene i Sør-Afrikas frigjøringsbevegelse tillot ekstrem vold og tortur mot informanter og andre svarte som ikke støttet «the struggle». En av de mest grusomme måtene å drepe på, var å tre et bildekk dynket med bensin ned over hodet på offeret før de tente på.

Drapsmetoden ble kalt «necklacing» og den forsvant med apartheidstaten da det nye og demokratiske Sør-Afrika oppsto i 1994.

Nå er den motbydelige måten å ta livet av folk på tilbake. Ofrene er fattige og fordrevne flyktninger som har søkt tilflukt i Sør-Afrika for å unnslippe Mugabes regime.

Mistilpassede og arbeidsløse sørafrikanere fra Soweto og de andre townshipene utenfor Johannesburg lar oppdemmet raseri over egen skjebne gå ut over utlendinger de mener tar jobbene fra dem.

Overraskende er det ikke, men det er tragisk når de som lite har, går løs på dem som ingenting har.

Sterk vekst

Utelukkende å legge skylden på mobben som utfører djevelskapen mot flyktninger fra Zimbabwe, Mosambik, Malawi og Somalia blir for enkelt.
Når Desmond Tutus Regnbuenasjon er i ferd med å sprekke, er president Thabo Mbeki mannen det bør pekes på.

Om Mbeki i det hele tatt vet hvilke elendige kår 40 prosent av sørafrikanerne lever under, så er han flink til å skjule det.

Og han har aldri tatt tak i det faktum at millioner av svarte i dag ikke har det bedre materielt sett enn de hadde det under det hvite apartheidstyret.
Riktignok har de frihet til å stemme, men for mange er det den eneste form for frihet de har.

For Thabo Mbeki er middelklassen og de rike sørafrikanernes mann. Med over fem prosent årlig økonomisk vekst, er den sørafrikanske økonomien Afrikas sterkeste.

Slik sett har hvite og svarte som utgjør Sør-Afrikas middelklasse mye å takke Mbeki for. Fattigfolket har lite å takke presidenten for.

Volden mot utlendinger er et utslag av Mbekis neglisjering av millioner av fattige og arbeidsløse som fremdeles lever i blikkskur og som har elendige utsikter til et bedre liv.

Mbeki har sviktet de svakeste, de som trodde på Tutus regnbuenasjon og som levde opp til Nelson Mandelas oppfordring om å være tålmodige.
14 år etter demokratiseringen har mange av dem mistet tålmodigheten.

Sviktet

Også Thabo Mbekis stille diplomati har sviktet. Demokratibevegelsen i Zimbabwe så til Sør-Afrikas president da diktatoren Robert Mugabe for alvor startet ødeleggelsene av Zimbabwe for åtte år siden.

Mbeki har lite gjort, annet enn å godsnakke med Mugabe.

Til å begynne med ble det sagt at en konfrontasjon med Mugabe ville føre til en flyktningstrøm over grensen til Sør-Afrika, med de alvorlige konsekvensene det ville få.

I dag er en firedel av Zimbabwes befolkning flyktninger i Mbekis Sør-Afrika.

Den sørafrikanske presidenten foretok seg ingenting overfor diktatoren i Harare, men han fikk likevel de millioner av flyktninger han var så redd for.

Mbekis regjering har også sviktet sine forpliktelser overfor flyktningene fra Zimbabwe og de andre nabolandene.

Angrepene mot disse, for det meste forsvarsløse mennesker, bør ikke komme som noen stor overraskelse for den sørafrikanske regjeringen.
Men igjen har Mbeki har sittet i sitt elfenbenstårn i hovedstaden Pretoria, nå omdøpt til Tswange, uten å ta fatt i problemet før det kom til opptøyer.

Fjernt fra folket

Thabo Mbeki var ideell i rollen som Nelson Mandelas visepresident. Han sto like fjernt fra folket som Mandela var nær dem.

Mbeki var operatøren, økonomen og den intellektuelle som med sine velformulerte utlegninger skapte tillit i diplomatiet og i kapitalens univers.

Etter Mandela fikk Sør-Afrika en president som kun var teknokrat og en dyktig økonomisk organisator, en mann for storkapitalen, som også Mandela var, men ikke et samlingspunkt og symbol for hele folket.
Det er her det har slått feil for Thabo Mbeki.

Han har nektet å se majoriteten av folket, om han i det hele tatt er i stand til det.

Derfor tapte han også kampen om fortsatt å få være ANCs president i vinter.

Populisten Jakob Zuma ordlegger seg enkelt og greit og har slik sett tillit hos de brede lag som aldri har følt seg vel med Mbeki.

Det som skjer i Johannesburgs gater i disse dager, er altså ikke bare en tragedie hvor fattigfolk denger løs på dem som er enda svakere.

Men vi ser de første tegnene på et Sør-Afrika som ennå ikke har tatt tak i landets største problem, millioner av ubemidlede og arbeidsløse, som bare venter på en anledning til å få ut frustrasjonen.

Denne gang er det flyktninger det går ut over. Det trenger ikke stoppe der.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger