Hovedinnhold

Sylvi Listhaug frir ­stadig til Kristen-Norge, og hun er ikke den eneste

<p/>
<p>IDENTITET: Frp-statsråd Sylvi Listhaug frir stadig til Kristen-Norge, og bære korset med stolthet. – Vi må være forsiktige med å knytte religion til offisiell norskhet, skriver kronikkforfatteren.</p>

IDENTITET: Frp-statsråd Sylvi Listhaug frir stadig til Kristen-Norge, og bære korset med stolthet. – Vi må være forsiktige med å knytte religion til offisiell norskhet, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Terje Pedersen, NTB scanpix
Høyrepopulister i Europa og USA har de siste to tiårene i økende grad lagt sin elsk på kristen­dommen, og enkelte mainstream-politikere har i noen grad fulgt etter.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

LARS LAIRD IVERSEN, førsteamanuensis, Menighetsfakultetet

Etablerte kirker har stort sett opplevd denne omfavnelsen som klam og uønsket. De vil ha seg frabedt rollen som garantister for nasjonal kulturarv og identitet. De vil heller være i dialog enn i konflikt med islam og andre minoritetsreligioner.

<p>Lars Laird Iversen.</p>

Lars Laird Iversen.

Er kristendommens nyvunne politiske popularitet uttrykk for kynisk ekskludering av minoriteter fra det norske, eller en sovende religiøsitet hos flertallet?

Nordmenn blir stadig mer sekulære. Likevel blir kristendommen oftere diskutert i offentligheten. Ikke minst blir den gjerne knyttet til norskhet, i form av såkalte «kristne verdier». Den viktigste religionstrenden vi ser i vesten i dag, er en «identitetsgjøring» av religion.

Dette skjer både hos minoritetsreligioner og blant majoriteten. Folk som for 30 år siden ble omtalt med nasjonale merkelapper, som «pakistanere», eller hakket på med ord som «pakkis», blir nå oftere omtalt som «muslimer». Unge muslimer med foreldre fra ulike land møtes i norske moskeer, og ser at de har blitt oppdratt med ulike tradisjoner. De legger i økende grad vekt på å finne ut hva «sann» islam er. I deres øyne frigjør de islam fra foreldregenerasjonens kulturelle slagg.

Les også: Minst 25 korsbilder av Listhaug 

Denne nytenkningen kan både lede i radikaliserende retning, og i en mer menneskerettsvennlig retning. Den franske religionsforskeren Olivier Roy har kalt det for «dekulturalisering» av religion. For disse unge muslimene er islam blitt en viktigere identitetsmarkør enn det var for deres foreldre.

Tilsvarende har majoritetsbefolkningen i mange europeiske land i økende grad sett til kristendommen i forsøk på å besvare spørsmålet «hvem er vi?»

Dette kan tolkes som et litt overraskende resultat av tunge sekulariseringsprosesser: Ting som tidligere var selvsagt, må nå diskuteres og kjempes for eller mot. En annen, kanskje enda viktigere måte å tolke dette på, er som en defensiv reaksjon på en truende forestilt fiende.

Historisk sett har denne fienden variert. Det var først på 1980- og 1990-tallet at formelle norske dokumenter, som læreplaner og NOU-er, aktivt snakket om kristne og humanistiske verdier som samlende og fellesskapsbærende – som noe spesifikt norsk. Før den tid var også kristne verdier i læreplaner, men da som etisk rettesnor for oppdragelse og utdanning av barn.

Les også: Knut Arild Hareide – Livssyn er ingen privat sak

Den første forestilte fienden som kristendommen skulle demme opp for, var Hollywood, amerikanisering og kabel-TV.

«Flimmersamfunn» ble det kalt, og bekymrede utredere var opptatt av varige og slitesterke tradisjoner som skulle gi en motvekt basert på norskhet og dannelse. Når så migrasjonsbasert mangfold og flerreligiøsitet ble synlig i Norge, lå det allerede en strategi klar.

En verdiretorikk basert på en uklar sammenstilling av kristendom og humanisme, skulle gi en opplevelse at nordmenn delte noe dypt. Dette utelukket ikke en gjestfri holdning til «våre nye landsmenn». Men det var basert på et kart som ikke stemte med terrenget. Selv de med mange generasjoners historie i Norge er ikke særlig enige om verdier.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Etter hvert som innvandrerbefolkningen får barn uten annet hjemland, blir «gjestfrihet« fra majoriteten ikke lenger likeverdig. Det norske må utvides: «Vi» er ingen homogen gruppe.

Et sted på veien sluttet frasen «våre kristne og humanistiske verdier» å være primært en etisk rettesnor, og ble i stadig økende grad en rettesnor i kampen for å definere hva det vil si å være norsk.

Retorikken om «kristne verdier» har smal politisk appell med mindre den kommer i en sekularisert og kulturarv-orientert tradisjonspakke som er ribbet for dogmer, noe åndelig eller etiske krav til oss selv.

Denne nasjonale og kulturarv-orienterte kristendomsvennligheten har fått flere merkelapper fra forskere. Olivier Roy kaller også denne prosessen for «dekulturalisering» av religion. Dette fordi han mener denne bruken av religion har blitt det han kaller en «neo-etnisk» markør.

Andre har kalt det sivilisasjonisme, kristenisme eller fedrelandsarvifisering. Alle disse begrepene er forsøk på å sette ord på en utbredt prosess. Jeg tror den handler om at vi i økende grad knytter religion og nasjonal identitet sammen på måter som lett lar seg politisere, en identitetsbygging av religion.

Hvis storsamfunnet skal legge til grunn noen grensemarkører for norskhet, så bør det være markører det er rimelig å forvente at folk kan lære. Det trenger ikke være lett å lære, språk, for eksempel, kan være vanskelig å mestre, men rimelig å kreve. Det ligger også mestring og vekst i å lære noe vanskelig.

Men vanligvis opplever vi det som urimelig å avkreve folk å skifte religion. Dermed bør vi også være forsiktig med å knytte religion til offisiell norskhet.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger