Hovedinnhold

Valgkampen som tok av

Tegning: Roar Hagen, VG
Årets valgkamp har vært stinn av overraskelser, temperatur og tempo. Nå skal det avgjøres.

Denne saken handler om:

Man så det allerede i den første partilederdebatten i Arendal. Hvordan alle de ni partilederne nærmest rant over av energi og vilje. Flere av dem gikk inn i valgkampen med ryggen mot veggen. Venstre lå under sperregrensen og styrte mot nok en undergang, slik partiet har opplevd så mange ganger før. 

Nykommeren MDG øynet håp om å bryte sperregrensen og etablere seg skikkelig i norsk politikk. Statsminister Erna Solberg hadde, helt siden noen oppløftende trendrapporter om meningsmålinger og stemning begynte å sive inn til Høyre før ferien, ivret etter å komme i gang. Siv Jensen ville vise at det var hun, og ikke Sylvi Listhaug, som var sjefen i partiet. KrF-leder Knut Arild Hareide trengte å få valgkampen til å handle om noe annet enn kaoset rundt hans eget partis vakling mellom blokkene.

LES OGSÅ: KrF rasende på NRKs Ole Torp for tungetaletale

Og så var det denne valgkampens hovedperson, Ap-leder Jonas Gahr Støre. Mannen som endelig skulle fjerne den nagende tvilen i og utenfor partiet om hvorvidt han var den rette til å lede Ap. Som skulle blåse bort stempelet som tåkefyrste og vinglepetter. 

De var så tente alle sammen, at da Ingunn Solheim og Jarle Roheim Håkonsen åpnet burene, så spant de ut og begynte å kjempe. Debatten minne til tider om en fotballtrening der for syvåringer, der alle ga alt i et gøyalt kaos. Løp som en bisverm etter ballen mens de sparket hverandre på leggene og hoiet. Etter det gikk det bare fortere og fortere. Da Arill Riise på TV2 samlet partilederne til debatt torsdag kveld, var de så frenetiske at det nærmest var umulig å skjønne hva de sa.

Fikk du med deg? Ap rasende på Frps Tybring-Gjedde

Jeg kan ikke huske så høy temperatur, og så mye usikkerhet i en valgkamp på mange år. I tillegg viser det enorme antallet meningsmålinger at valget i år blir særdeles jevnt. Ingen tør å spå hvordan det ender. Og under det hele ligger en gnagende mistillit mot hele meningsmålingsinstituttet. Etter Trump og Brexit, stoler vi mindre på meningsmålernes evne til å fange den reelle politiske stemningen i folket.

Men, i natt kommer svaret. Det blir spennende. Og uansett hvordan det går, så er det noen historier og trekk ved denne valgkampen det er verdt å feste seg ved.

Les mer: Mange rasende på Arbeiderpartiets masse-SMS

Det første er SVs fremgang. Sammen med fremgangen for MDG og Rødt, viser den at unge folk i byene er på vei mot venstre. Igjen. I skolevalget 2013 var Høyre største parti, og så ut til å være de som fanget nye generasjoner best. I dette valget er unge igjen på vie mot mønsteret jeg husker fra nittitallet, der den folks politiske glidning fra venstre mot høyre fulgte alderen. Klima- og verdispørsmål rundt bioteknologi og seksualitet, ser ut til å danne en skillelinje mellom unge og eldre. I Brexit-avstemmingen så vi noe av den samme kløften. Etter hvert som eldrebølgen, kombinert med fallende oljeinntekter, vil lage nye interessekonflikter mellom unge og eldre, tror jeg dette bildet vil forsterkes. Hvis MDG og SV fortsetter å utforme sin politikk med dette i bakhodet, kan de står foran flere gode valg.

Det andre jeg har merket meg er Frps solide valgkamp. I et politisk landskap der det snakkes mye og stort om store ting, driver Frp en presis og målrettet kamp for tydelige politiske seiere for sine velgere. Det er blitt billigere og enklere for alle i Norge som liker motor. Pensjonistene har fått bedre råd. Det bygges mer veier, og Frp fjerner en del byråkratiske stengsler. Dette ser de ut til å få betalt for. Jeg tror Frps suksess som regjeringsparti handler om mer enn Sylvi Listhaugs nøye uttenkte retorikk om innvandring. Det handler vel så nye om Siv Jensens presise bruk av den politiske makten og de ressursene Frp har fått tildelt i denne perioden. Hun fører en valgkamp basert på det Frp har levert til sine velgere de siste fire årene, og det ser ut til å gjøre at mange av dem stemmer på henne denne gange også.

Det tredje som er verdt å merke seg er hvordan KrF, og spesielt partileder Knut Arild Hareide, er i ferd med å rives i stykker av sitt eget taktiske spill om regjeringsmakt. Det har overrasket meg. I snart tre år har KrF operert med en imponerende og slu kommunikasjon om partiets plass i norsk politikk. Da jeg dro på sommerferie var jeg overbevist om at Hareide hadde klart det politiske mesterstykket å gå til valg der han ville bli en vinner uansett om Støre eller Solberg vant valget. Han lå an til å bli tildelt storkorset at St. Kjell Magne Bondeviks orden for innsatsen.

Les også: KrF-Hareide misfornøyd med egen valgkampinnsats

Men, i valgkampen har det raknet. Hareide blir straffet for sitt eget spill og har hatt en tung valgkamp, der de interne motsetningene i partiet har lammet dem. Toppen kom i forrige uke, da hans egen partisekretær Hilde Frafjord Johnson, gikk ut på Facebook og justerte partiledernes budskap om hvilken regjering de ville støtte. Jeg lurer på om ikke Knut Arild Hareide vurderer om han egentlig har noen fremtid som partileder. Partiet hans, som skulle bli maktvinneren etter valget, ser nå ut til å bli den store taperen, uansett hvilken side som vinner.

Det største dramaet har selvfølgelig vært Ap og Jonas Gahr Støre. Men det er det skrevet så mye om, at jeg lar det ligge denne gangen. Allikevel, taper Støre kampen om regjeringsmakt. så tror jeg hans dager som Ap-leder er talte. Summen av en elendig valgkamp, og fire nye år i opposisjon, blir mer enn han og partiet tåler.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger