Hovedinnhold

Spiseforstyrrelsenes manglende språk

Mens virkemidlene som brukes for å beskrive anoreksi virker mot sin hensikt, er fraværet av overspisingslidelse i offentligheten påfallende.

Netflix-serien «13 Reasons Why» har siden den ble lansert i slutten av mars blitt kritisert for å romantisere selvmord. Spesielt den grafiske scenen hvor hovedpersonen tar sitt eget liv har ført til bekymringer for smitteeffekt, også her til lands. Denne våren opplevde både Lillehammer og Trondheim flere tilfeller av selvmord og selvmordsforsøk blant ungdom. «13 reasons why» ble trukket frem et varselbrev sendt fra Trondheim kommune til foreldre med barn i grunnskolen.

<p>KOMMENTERER: VGs Kari Spets. Foto: FRODE HANSEN</p>

KOMMENTERER: VGs Kari Spets. Foto: FRODE HANSEN

Fredag lanserer strømmetjenesten filmen «To the Bone». Den handler om en ung jente som utvikler anoreksi, og debatten om romantisering og trigging er allerede i gang i USA. Både forskere, mental helseorganisasjoner og sosiale medier-brukere har – med god grunn – stilt seg kritiske til filmens grafiske trailer som ble sluppet i juni. De peker på at «To the Bone» kan ha en triggende effekt på dem som har eller har hatt anoreksi. «Pro ana porn» skrev en kvinne på Twitter, og det har allerede kommet rapporter om at traileren er lagt ut som inspirasjonskilde i nettfora hvor sykdommen dyrkes. Der er ikke hensikten å bli frisk. Tvert imot.

 Avhengighetsdannende fora (VG+): I verste fall dødelig

Filmer som «To the Bone» kan inspirere til å opprettholde sultregimet, eller føre til et savn etter tiden da man var syk og skam over at man ikke lenger «klarer det». Det finnes også de som ønsker seg lidelsen. Helt uforståelig for mange, men fullstendig logisk for noen.

Muligens kan også en VG-kommentar om trigging i seg selv være triggende for dem som er i faresonen, så det er helt bevisst at jeg ikke beskriver det visuelle ytterligere, bruker bilder fra filmen eller linker til traileren, selv om jeg vet at det er meningsløst i dagens digitale virkelighet. Den anorektiske kroppen skildres dessuten allerede ofte nok med uhensiktsmessige språklige og visuelle virkemidler, både i internasjonal og norsk litteratur samt i debatter, sosiale medier og tradisjonelle medier.

Vi vet hvordan en anorektisk kropp ser ut. Er det egentlig slik at samfunnet konstant trenger kunstneriske skildringer, dramatiske bilder eller grafiske filmscener for å fokusere på hva anoreksi virkelig er – en svært alvorlig og i verste fall dødelig psykisk lidelse, hvor kroppen er et uttrykk for og en måte å håndtere et kaotisk indre? Nei, det er heller motsatt. Vår overopptatthet av det ytre gjør at innsikten om det indre ikke får plass. Ikke at den syke kroppen skal skjules for å «spare samfunnet», men følgende må vurderes: Er dette virkemiddelet nødvendig for å få frem det man ønsker å få frem?

Det finnes svært få selvbiografier fra kvinner som overspiser, også internasjonalt. Dette til tross for at majoriteten av dem som er rammet av spiseforstyrrelser har overspisingslidelse. Av de 50 000 norske kvinnene i aldersgruppen 15–44 som til enhver tid vil ha en spiseforstyrrelse har 2700 anoreksi, 18 000 bulimi og 28 000 overspisingslidelse. Et unntak er Roxanne Gays ferske bok «Hunger». I en kronikk i The Guardian skriver hun at hun som ungdom ble voldtatt og at hun begynte å overspise for å gjøre kroppen sin frastøtende, slik at menn ville holde seg unna. «Jeg husker at jeg spiste og spiste og spiste slik at jeg kunne glemme, slik at kroppen min ville bli så stor at den aldri kom til å bli ødelagt igjen.» Kroppen hennes ble et uttrykk for og en måte å håndtere et kaotisk indre. Overspising, anoreksi og bulimi er det samme.

Hierarkiet i spiseforstyrrelsens verden er ikke til å ta feil av. Anoreksi har mest status, fulgt av bulimi et stykke ned på stigen (det finnes flere selvbiografier om bulimi). På bunnen, langt nede: den tabubelagte overspisingslidelsen. Jeg intervjuet en kvinne som led av sistnevnte, det må være ti år siden, men jeg glemmer aldri ordene hun brukte om seg selv eller forakten hun fortalte at hun opplevde når hun gikk på gaten. Hun ønsket ikke å stå frem med navn og bilde. Skammen var for stor.

De som overspiser vil ikke skrive om det eller lage film om det, de vil ikke beskrive og fotografere hvordan det virkelig er. Hvis de gjorde det, ville de blitt hyllet for sitt mot? Ville de fått oppmerksomhet av media, i det hele tatt blitt lest av andre enn dem som har lidelsen? Samfunnet forguder selvkontroll. Fascineres av den tynne kroppen. Frastøtes av fråtsing. Forvirres av den store kroppen. Vårt fokus speiler og i verste fall forsterker spiseforstyrrelsenes hierarki.

Spiseforstyrrelsenes hierarki (VG+): – Anoreksi er «finere»

Både hovedrolleinnehaver Lily Collins og regissør Marti Noxon har hatt anoreksi, og kjenner derfor selvsagt til fenomenet trigging. Noxon har uttalt at målet med filmen ikke er å glamorisere sykdommen, men å åpne for samtaler og diskusjon. Tanken bak er edel, men veien til helvete kan som kjent være brolagt med gode intensjoner. Hvis traileren representerer det visuelle i filmen generelt, er det ingen tvil om at den vil være triggende for høyrisikogrupper.

Skribent Alice Gregory skrev i 2013 en kronikk i The New York Times under tittelen «Anorexia, the impossible subject», det umulige temaet. Hun så med et kritisk blikk på anoreksi-memoaren «How to Disappear Completely: On Modern Anorexia» av Kelsey Osgood. Også Osgoods bok så med et kritisk blikk på anoreksi-memoarer. Hun hadde selv brukt slike selvbiografier for å «oppnå» anoreksi da hun var tenåring. Hun kritiserte forfatternes virkemidler og offentlighetens hyllest av dem. Det hele mente hun at førte leserne inn i en tankegang hvor anoreksi ble noe å hige etter, savne, opprettholde.

Problemet, påpekte Gregory, var at selv en bok som denne, en anoreksi-memoar som kritiserte andre anoreksi-memoarer, i seg selv var triggende. Prosjektet var dømt til å mislykkes, fordi enhver tekst om anoreksi gjør det mer interessant enn det egentlig er, uansett hvor mye forfatteren forsøker å fordømme de selvbiografiske anoreksi-bøkene. Hun mente at Osgood, selv uten å oppgi vekt eller antall kalorier, likevel, uintendert, romantiserer sykdommen. Dette forteller hvor komplekst dette temaet, og kritikk av det, er. For hvis ethvert fokus er mislykket – hva gjør vi da? Skal jeg skrive denne kommentaren i det hele tatt?

«Vil man anoreksi til livs: Skriv mindre om det», skrev litteraturkritiker Kathleen Rani Hagen i en kronikk i Klassekampen i februar i år. Her hjemme har nemlig debatten om fremstillingen av anoreksi i litteraturen og i mediene gått det siste halvåret, om enn noe mindre synlig enn den gjorde sommeren 2015, da Bergens Tidendes kulturredaktør Hilde Sandvik gikk hardt ut mot psykiater og anoreksi-ekspert Finn Skårderud og hans behandlingssted Villa Sult. Han romantiserte lidelsen, mente Sandvik, og debatten eksploderte.

I vinterens kronikk beskrev Rani Hagen at anoreksi-memoarer var bensin på bålet for henne da hun i tenårene led av sykdommen, mens litteraturkritiker Cathrine Krøger i Prosa noen måneder senere problematiserte sjangerens potensial for idealisering og romantisering: «Den ekstreme jeg-fikseringen gjør sykdommen vanskelig å behandle og litteraturen nesten provoserende vanskelig å lese. Litterært sett er dette et grotesk utslag av samtidslitteraturens selvbiografiske bølge.» I Bergens Tidende i mai rettet skribent Johanne Magnus fokus mot det hun mente var tabloide lanseringer av anoreksi-memoarer: «Kan sammenrøringen av anoreksi, tynnhet og suksess føre til at det usunne presset om idealkroppen styrkes?»

Hva skal vi så med «To the Bone»? I USA har de positive reaksjonene handlet om at den kan sette et nødvendig fokus på stigma rundt lidelsen. Manglende kunnskap om anoreksi, og fokus på utseendet til de syke, skaper en myte om at lidelsen er selvforskyldt, et resultat av sosiokulturell påvirkning. At denne beskrivelsen også kunne blitt brukt om overspisingslidelse og bulimi er åpenbart. De senere årenes forskning kan tyde på at det er en genetisk disposisjon for alle spiseforstyrrelser og at det er samspillet mellom arvelige faktorer og miljø som ligger bak.

For å få innsikt i nettopp disse kompliserte mekanismene, og ikke minst for å få bukt med mytene, trenger vi reell kunnskap fremfor sterke visuelle eller språklige virkemidler om kun den ene lidelsen. «To the Bone»-traileren bærer ikke bud om en film som vil lykkes med det. Snart når filmen massene, og atter en gang vil overspisingslidelse forbigås i stillhet, selv om det er den boken og den filmen vi virkelig kunne trengt. Forhåpentlig vil den forventede debatten om «To the Bone» bære preg av visuell aktsomhet.

Anoreksi er kanskje «the impossible subject». Kanskje er det jeg skriver dømt til å bli feil. Men å tie i hjel en dødelig sykdom? Nei. Bestanddeler av anoreksiens sanne natur kan inspirere måten vi beskriver den på: Kontrollert, monotont og matematisk.

Trenger du hjelp?

Spiseforstyrrelsesforeningen: Informasjons- og støttetelefon: 22 94 00 10. E-post: post@spisfo.no

ROS – rådgivning om spiseforstyrrelser: Telefon: 948 17 818. E-post: info@nettros.no.Chat: Nettros.no

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger