Hovedinnhold

Slaveliv i paradis

Det er utvandrerjubileet vi glemte: I dag er det 125 år siden de første norske immigranter kom til Hawaii. Ennå har ingen fra det offisielle Norge besøkt øygruppen.
Yngve Kvistad kommenterer

Det vil si: I 1882 foretok kong Oscar IIs utsending Johan Anton Wolff Grip en reise til Hawaii - eller Sandwichøerne, som navnet den gang var - for å undersøke påstander om at nordmennene levde som slaver på sukkerplantasjene der. Bakgrunnen var at 42 nordmenn i oktober 1881 gjennomførte noe som kan ha vært historiens første organiserte streik, en aksjon som også spredte seg til plantasjene på naboøyene.

Den tradisjonelle fortellingen om at norske innvandrere ikke forlangte noen verdens ting da de kom til sitt nye hjemland, slik enkelte politikere gjerne vil at det skal være, må med andre ord nyanseres.

Tvert imot viser det seg at nordmenn fra første dag forlangte rettigheter og sosiale vilkår som gikk langt ut over det lokalbefolkningen og andre immigranter hadde i arbeidslivet.

Strabasiøs seilas

Men la oss begynne med dagen i dag - for 125 år siden:

Barken «Beta» ankrer opp ved Maalaea på Maui, på det sted som i dag kalles Mc Gregor's Point. Seilasen fra Drammen havn har gått raskere enn forventet, og tatt 118 døgn - mindre enn de beregnede fire måneder. Eksakt hvor mange som er om bord er uvisst; noen kilder oppgir 388 - de fleste fra drammensområdet - andre 396. Åtte ektepar har mistet barn underveis, ni nye verdensborgere er kommet til.

En mann har mistet forstanden. De fleste, med unntak av noen som har kjent mannskap eller offiserer, er avmagret. Beregningen av proviant til 400 mennesker har vært helt feil. Dersom ferden ikke hadde blitt forkortet i forhold til antatt tid, kunne det hele endt med forferdelse.

I et brev hjem, datert 10. november 1881, skriver C.A. Olsen (gjengitt i Torbjørn Greipslands meget lesverdige bok «Aloha fra glemte nordmenn på Hawaii») om ankomsten: «Om bord kom Chr. L'Orange, mellommann for slavehandlerne... De fortalte at de eide oss...»

Fattet mistanke

Hadde dette brevet kommet frem før «Beta»s søsterskip «Musca» la ut fra Christiania 23. november 1881, ville det blitt enda vanskeligere å få folk med på denne andre og siste ferden. Bare 239 mennesker var om bord; de siste dagene før avreise hadde kaptein L'Orange sågar saumfart gater og streder for å hanke inn passasjerer.

Enkelte kan ha begynt å fatte mistanke om hva som ventet, at det hverken var snakk om noe cruise eller sydhavsparadis, for idet båten skulle legge fra, hoppet 29 mann i land.

Den norske utvandringen til Amerika er et yndlingstema for historikere, forfattere, journalister - og menigmann. Rundt en million nordmenn emigrerte til USA i løpet siste halvdel av 1800-tallet og de to første tiårene det neste århundret. De fleste slo seg ned i Midtvesten og i de nordøstlige statene. Fargerike beretninger om hvordan våre Amerika-onkler kappet land og grov gull er kjære overleveringer i de fleste familiekrøniker. Men utvandringen til The Aloha State er et helt ukjent, og inntil Greipslands bok forelå, et ubeskrevet kapittel. Årsaken er dels at det er en vanskelig historie, dels at mange etter hvert flyttet til fastlandet i USA. Og selv om siste folketelling (2000) viste at mer enn 9000 innbyggere på Hawaii oppgir å være av direkte norsk herkomst (det er flere enn i de minste «norske» statene på fastlandet), har ikke øygruppen hatt noe offisielt besøk fra gamlelandet som kunne kaste glans over og «anerkjenne» de norske immigrantene.

Intet ferieparadis

Norges USA-ambassadør i jubileumsåret, Knut Vollebæk, har heller ikke besøkt vår utpost i Stillehavet, men han er slett ikke ukjent med historien om de i alt 600 nordmenn som praktisk talt ble forledet til å søke lykken på Hawaii:

- Lokket av løfter om gratis overfart, fri kost, fri bolig og lønn attpå, hadde de skrevet under på kontrakter om inntil tre års pliktarbeid på sukkerrørplantasjer, fremholder Vollebæk i et etterord til Greipslands bok.

- Det var ikke noe ferieparadis de kom til. Tunge tak og mange skuffelser ventet. Selv om klimaet var ulikt det som møtte de mange nordmennene på slettelandet i det amerikanske Midtvesten, var slitet og savnet det samme. Nybyggerlivet var stridt, enten man strevet i Minnesota eller på Maui, i Iowa eller på Oahu, skriver Washington-ambassadøren.

18 av de 43 nordmennene som gjorde opprør på Alexander & Baldwin-plantasjen på Maui 1. oktober 1881 ble kastet i fengsel, og da streiken spredte seg til Hitchcock-plantasjen på den største øya, Hawaii, ble nye 57 personer arrestert.

Her oppsto nok et nytt fenomen som nordmenn var opphavet til, og som visstnok kun eksisterer i Norge som eneste land i dag - soningskø. For kasjotten hadde bare plass til 40 fanger. Det hele løste seg da arbeiderne på en tredje plantasje aksjonerte. De fikk rettens medhold, overraskende nok, i at protesten mot arbeidsvilkårene - i hovedsakelig en klage på maten - var berettiget.

Rømte

Plantasjeeieren måtte også betale saksomkostninger, og etter det var ikke nordmennene like attraktive på dette arbeidsmarkedet. Samtidig var begge parter bundet av kontrakter.

Mange nordmenn ble etter dette «løst» fra arbeidskontraktene ved at de simpelthen ble solgt til høystbydende. Et annet ord for slik virksomhet er som kjent slavehandel.

Etter hvert som de norske immigrantene ble frigitt av herrefolket, rømte mange til Fastlands-Amerika. Det hører for øvrig med til historien at det også fantes en og annen norsk «massa» som holdt butikken gående med slaver fra Drammen og omegn.

I 1959 ble de 132 vulkanske øyene som utgjør Hawaii USAs 50. stat, noe som gjorde flytting både enklere og enda mer attraktivt. Men i og med at såpass mange som 9632 hawaiiere oppgir norsk som sin første eller andre etniske tilhørighet, sier det seg selv at mange ble igjen, eller også flyttet tilbake.

I dag er innslaget av norsk blod en like «big deal» i hawaiisk samfunnsliv som i USA for øvrig. Men kontrastene er på alle måter tydeligere, for ikke å si mer eksotiske, når for eksempel Miss Aloha Hula - Hawaii-mesteren i huladans - heter Malia Ann Kawailanamalie Petersen.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer