Hovedinnhold

Sirkusartist i loft og kjeller

LYSEBU (VG) Hva betydde Jens Bjørneboes seksualitet for hans diktning? Skrev Sigbjørn Obstfelder sitt berømte dikt «Jeg ser» med utgangspunkt i Chicago, ikke i Kristiania - som vi alltid har lært?

Denne bokhøsten har mange av dem, biografiene - fra konge og statsminister til kulekjører. I 2007 og 2008 kommer biografier på rekke og rad, og mange av dem er litterære biografier, eller forfatterbiografier. Noen forfattere får sin biografi skrevet for første gang, andre blir gjenstand for nytt, skarpt blikk.

Sirkusartist

Hva er en god biografi? Hvordan skrive den? Hva leter biografene etter? I tre dager har danske og norske forleggere, forfattere, litteraturforskere og andre akademikere diskutert biografien på Lysebu i Oslo, i regi av Fondet for dansk-norsk samarbeid. Fokus har vært teori, ulike krav, mulige innfallsvinkler og utveksling av erfaringer mellom forleggere og forfattere, med både erfarne biografer og de som holder på med en biografi for første og eneste gang i sitt liv.

Forsamlingen satt som fjetret da den danske teologen Joakim Garff søndag snakket om sine erfaringer etter å ha brukt år på å skrive sin biografi om Søren Kierkegaard. På et vis oppsummerte han tre dagers akademisk debatt med et illustrerende bilde fra en annen sfære: - En biograf er som en sirkusartist, en som holder flere tallerkener snurrende høyt oppe med bambuspinne, der knepet er å holde bambuspinnen aktiv, hvis ikke faller alt sammen.

Joakim Garff utga i 2000 sin mammutstore biografi om Kierkegaard, «SAK», mottatt med ovasjoner og prisbelønt, oversatt til engelsk, tysk, italiensk, bulgarsk, ungarsk, norsk og svensk.

- Biografien er en bastard, en konstruksjon. Man skal ikke ha noen illusjoner om at en biografi er noe annet enn et narrativ - en fortelling. Min biografi om Kierkegaard er min historie om hans liv, sa Garff. Dessuten - en biografi må fortelles godt, fortelles med driv.

Forventninger

Det knyttes forventninger til de norske biografiene under arbeid. I 2007 utgis blant andre disse: Olav Vesaas skriver om sin mor Halldis Moren Vesaas, Anders Aschim om kirkestatsråden og salmedikteren Elias Blix, Sindre Hovdenak om Dagbladet og Kvinnesakforeningens grunnlegger H.E. Berner (hver dag avbildet i Dagbladet side 2), Sigrun Slapgard om Sigrid Undset, Heming Gujord om Olav Duun, Alfred Fidjestøl om Per Sivle, Atle Thowsen om Chr. Michelsen, Arild Stubhaug om den svenske matematikeren Gösta Mittag-Leffler og Ivo de Figueiredo om Henrik Ibsen.

Tre av dem som nå arbeider på spreng med en biografi, delte i helgen sine perspektiver på eget arbeid, samtidig som de åpnet døren på gløtt inn til sine respektive biografverksteder.

Tore Rem har i sitt arbeid med en biografi om Jens Bjørneboe tilgang til upublisert Bjørneboe-manus, nye brev og andre nye kilder. Rem fortalte blant annet hvordan han jobber, inspirert av kjønnsforskning og queerstudies, og han ga eksempler på nytolkning av Bjørneboes tekster ut fra kunnskap om forfatterens seksualitet.

Hanne Lillebo har tidligere skrevet biografi om Rolf Jacobsen og utgir i 2007 en biografi om Sigbjørn Obstfelder, og fortalte instruktivt om hvordan man lærer for hver ny biografi. Lillebos innsamlede nye kunnskap om Obstfelders reiser og livserfaringer gjør at vi kanskje i fremtiden må forstå antologitravere som «Jeg ser» på ny måte.

Irene Iversen utgir en imøtesett biografi om Torborg Nedreaas i 2007 og ga et fascinerende portrett av Nedreaas' livsløp, hennes egen posisjonering, fra å utgi ukebladnoveller til å skrive skjønnlitteratur, være kommunistisk aktivist som NRK i den kalde krigens tid lot kåsere i over 20 år, før hun til sist ble vraket da hun forsvarte Torolf Elster i et kåseri.

En vending

Innen akademia snakker man om den biografiske vendingen, en fornyet interesse og aksept av biografien. En nestor innen den nordiske debatten, den danske historikeren Birgitte Possing, snakket inspirert om hvordan en biografi på én og samme tid kan være en god fortelling og ha vitenskapelig legitimitet.

En annen språklig vending som gikk igjen, med en blanding av selvironi og alvor, var selvportrettet av biografen som leter med lykt på loft og i kjeller etter nye funn. En skoeske med brev, en pen innbundet pakke papirer. Selv om man ikke har slike funn med «den hemmelige note», som Garff sa det, eller om man faktisk finner noe nytt og «hemmelig», så er det dermed ikke sagt at biografien blir god.

For kanskje er det som den erfarne biografen Arild Stubhaug sa: - Det viktigste for biografen er skrivingen, utforming av boken, skape en språklig nerve.

Så enkelt, så vanskelig.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Hva synes du? Diskuter saken i kommentarfeltet! Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Vi løfter ofte gode kommentarer øverst i diskusjonen! Trakassering og hat = utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansvarlig for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer