Hovedinnhold

Den såkalte feministen angrer

<p>SKILLE LAG: – I løpet av det siste halve året har jeg møtt meg selv skikkelig i døra, skriver Sanna Sarromaa.</p>

SKILLE LAG: – I løpet av det siste halve året har jeg møtt meg selv skikkelig i døra, skriver Sanna Sarromaa.

Illustrasjonsfoto: Espen Sjølingstad Hoen, VG
Jeg angrer: Jeg var ikke en ekte feminist.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

SANNA SARROMAA, finne, forfatter og feminst

Jeg innrømmer det nå: Jeg var en fillefeminist, en salongfeminist, en fasadefeminist. Det eneste jeg var opptatt av var at man for all del ikke skulle ta mannens etternavn slik at man i hvert fall så ut som en feminist. Etternavn sto jeg fast ved, image is everything, og ellers gjorde jeg hva jeg ville - altså, nøt rosinene både i pølsene og i bollene.

<p>Sanna Sarromaa.</p>

Sanna Sarromaa.

Nå sitter jeg her, og den ekte feministiske virkeligheten slår meg. Etternavnet trøster lite når man skal sette opp en trampoline, skaffe ved til vinteren, skru sammen en ny seng, fikse en ødelagt vaskemaskin eller en dusjslange. Det var først i dag jeg lærte hva et blandebatteri er. Når man plutselig er alene, er man også alene om alle oppgavene, også om dem som før hørte til mannen. Nå som jeg prøver å fikse og ordne for meg og barna, innser jeg hvor horribelt mange oppgaver som hørte til mannen i huset, før mannen forlot huset.

Og slik som så mange andre kvinner før meg, gikk jeg ned i stillingen for å være mer hjemme med barna. Jeg sendte dem til skolen og var hjemme og hjalp til med lekser da de kom hjem. Jeg innførte ikke bare sekstimersdagen, jeg gikk rett ned til firetimersdagen. Det var veldig meningsfylt og veldig givende, og i løpet av de siste årene lærte jeg å kjenne mine barn på en måte jeg ikke kjente dem de årene jeg jobbet både fulltid og overtid. Men så skjedde akkurat det som jeg i feministårene mine advarte alle andre kvinner om: Deltidsarbeid gjør kvinnen avhengig av mannen.

Jeg hadde ikke sett det selv, for det var liksom ikke min virkelighet, men det ble det likevel. Jeg var plutselig alene med et 50 prosent arbeid og 50 prosent lønn. Slik som så mange kvinner i dette landet, hadde også jeg jobbet deltid, mens den andre hadde jobbet overtid. Og slik som så ufattelig mange andre kvinner, hadde jeg også «kost meg med det», som det heter, og gitt blaffen både i de personlige inntektene og pensjonspoengene. Nå skriver jeg, alene og pengeløs, søknader om barnebidrag til NAV.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Jeg er flau over å skrive dette, men mannen hadde også ansvar for økonomien. En stor, stor feil. Jeg vet det. Jeg var jo en belest feminist. Jeg visste at det var feil. Da det ble slutt måtte jeg ringe banken og spørre hva slags lån vi egentlig hadde og hvem som sto ansvarlig for dem. Jeg har hørt om kvinner i tilsvarende situasjon der mannen bare hadde betalt renter og sløst bort pengene. Det hadde heldigvis ikke skjedd hos oss, men likevel var jeg flau da jeg møtte opp i banken og innrømte at jeg ikke visste noe om noe, egentlig. Jeg hadde jo ikke regnet med å sitte der alene og refinansiere. Jeg lovte bankdama at jeg skulle være klokere i mitt neste ekteskap.

Da jeg lekte feminist, pleide jeg alltid å si at man måtte ha nok penger til å gå ut av ekteskapet når som helst. Dette var, og er, et godt og vakkert feministisk prinsipp. Det høres grusomt ut, men er egentlig veldig romantisk. Jeg er sammen med deg fordi jeg elsker deg, ikke fordi jeg trenger deg og pengene dine. Jeg er sammen med deg helt frivillig, selv om jeg hvilken dag som helst kunne gå fra deg og klare meg uten deg.

Les også: Nordmenn, en gjeng anarkister!

Vi er i en ekstraordinær posisjon. Vi har råd til å forelske oss. De nordiske velferdsstatene spanderer rause foreldrepermisjoner, fødsler, vaksiner, sykmeldinger, helsestasjoner, barnehager, skoler og universiteter. Hvor mye partneren tjener, bestemmer ikke framtiden for oss eller for våre barn.

Takk og pris, vi har også råd til å skille oss. Nordmenn skilles oftere enn amerikanere og de fleste andre nasjonaliteter. Sverige, Finland og Norge topper globale skilsmissestatistikker. Det skyldes ikke at vi er mer ulykkelige enn andre nasjoner, tvert imot. Vi står bare friere til å gå. At nordiske land topper skilsmissestatistikken forteller at forhold hos oss handler om kjærlighet, ikke om penger. Hvor vakkert er ikke det?

Det er også et lite poeng i et feministisk perspektiv at heller ikke skilsmisse er likestilt, når ekteskapet ikke har vært det. Det er et undertrykkende element i seg selv at kvinner oftere har dårligere råd og derfor vegrer seg for å bruke penger på advokat. Det taper kvinner på ytterligere.

I løpet av det siste halve året har jeg altså møtt meg selv skikkelig i døra. Ikke engang selvironien har reddet meg når jeg har bannet på instruksjonene til Ikea-møbler eller forsiktig spurt fyren i Statens pensjonskasse om jeg tilfeldigvis hadde lån i den banken. Min feminisme har vært av den teoretiske sorten, praksisen var det så som så med.

Det er først nå jeg skal bli en ekte feminist. Ikke fordi det er så fristende, men fordi det er det eneste alternativet.

Skulle jeg gifte meg igjen, skal jeg være mer årvåken i min feminisme. Jeg skal fortsette å ha etternavnet mitt, for det er jo mitt, men jeg skal fylle det med innhold. Jeg skal ha innsikt i familiens økonomi, jeg skal vite hvem som står ansvarlig for lånene og eiendelene. Jeg skal lese meg opp på pensjonsforsikringen og jeg skal bygge veranda og skifte blandebatteri i dusjen. Som en ekte feminist skal jeg dele på byrdene og på godene, og være finansminister i mitt eget liv.

Og hvis jeg mot formodning én gang skulle bli alene igjen, vil alt foregå mindre smertefullt og mer rettferdig, fordi jeg nå har betalt lærepengene. Fordi jeg ikke lenger er feminist bare i navnet.

Ikke «Jeg elsker deg fordi jeg trenger deg», men «Jeg trenger deg fordi jeg elsker deg», slik som humanisten Erich Fromm lærte. Det er både kjærlighetens og feminismens høyeste form.

Ønsk meg lykke til, både i kjærligheten og i feminismen.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger