Hovedinnhold

Uforente nasjoner

<p><b>HJELP, IKKE STRAFF: </b>– Norge bør høre på den forrige FN-generalsekretæren Kofi Annan når han sier at «krigen mot narkotika har feilet. Erfaring har lært oss at regulering, avkriminalisering og anerkjennelse av at brukere trenger hjelp, ikke straff», skriver kronikkforfatterne.</p>

HJELP, IKKE STRAFF: – Norge bør høre på den forrige FN-generalsekretæren Kofi Annan når han sier at «krigen mot narkotika har feilet. Erfaring har lært oss at regulering, avkriminalisering og anerkjennelse av at brukere trenger hjelp, ikke straff», skriver kronikkforfatterne.

Foto: Bjørn Thunæs, VG
Det ruspolitiske verdenskartet er splittet i to, mellom den udemokratiske og den demokratiske siden. I midten står land som vegrer seg for å velge side, og blant dem er Norge.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

STURLA HAUGSGJERD, Foreningen for Human Narkotikapolitikk

ESTER NAFSTAD, Normal Norge

I 1998 samlet FNs medlemsstater seg til det såkalte UNGASS-toppmøtet (United Nations General Assembly Special Session) i New York for å diskutere hvordan verdenssamfunnet skulle løse narkotikaproblemet. Mottoet de kom opp med var: «A Drug-Free World: We Can Do It». Innen 2008 skulle verden være narkotikafri.
Vi vet selvsagt nå at dette ikke har skjedd. Det var et tåpelig ordtak da, og det er et enda mer tåpelig ordtak nå. Et unisont kor av spaltister, forskere og ikke minst nettaktivister har gjort narr av FNs slagord i en årrekke. En verden der ingen ruser seg er like realistisk som en verden uten homofile, sigarettrøykere eller sexsalg.

En skadelig utopi

<p>Sturla Haugsgjerd.</p>

Sturla Haugsgjerd.

Snart 18 år etter har situasjonen blitt såpass prekær at verdenssamfunnet har bestemt seg for å fremskynde UNGASS med tre år. Samlingen skulle egentlig ikke vært avholdt før i 2019, men ble altså flyttet frem til i år. Dette skjer etter press fra Mexico, Colombia og Guatemala - land som opplever krigsliknende tilstander og gjennomgripende korrupsjon på grunn av «krigen mot narkotika».

I Mexico har over 160.000 sivile blitt drept, Colombia har 5,7 millioner internt fordrevne og lille Honduras har den høyeste drapsraten i verden. Situasjonen i Vest-Afrika og Afghanistan er ikke stort bedre. Flere og flere kommer til erkjennelsen at krigen mot narkotika har vært en virkelighetsfjern og skadelig utopi. Et lite, men voksende mindretall med land ber nå verden finne alternativer til forbud.

<p>Ester Nafstad.<br/></p>

Ester Nafstad.

Det lille som er av innsyn i prosessene opp mot toppmøtet i New York har ført til spådommer om at veldig lite nytt kommer til å skje. Nasjonene som ønsker å gå videre med en mer progressiv politikk på rusfeltet må se seg nødt til å gjøre dette uten et samlet FN i ryggen, også i fremtiden. Enten gjennom smutthull i internasjonalt lovverk eller ved å bryte konvensjonene og håpe å slippe sanksjoner. Noen land gjør det allerede og mye tyder på at flere kommer til å gjøre det.

Bekjempes med alle midler

Samtidig som det rådende paradigmet slår sprekker ser vi at det ruspolitiske verdenskartet deler seg. På den ene siden: de udemokratiske landene som vil beholde et hardt strafferegime; stater som driver krig mot egen befolkning i nullvisjonens navn. På andre siden: de som ønsker å satse på en mer human og fornuftig politikk med fokus på kunnskap og skadereduksjon.

I de udemokratiske landene er tilnærmingen henrettelser, «rehabiliteringssentere» der tvangsarbeid og tortur er en del av programmet, samt forbud mot metadon og mangel på rene sprøyter. Narkotika er syndig ondskap, og må bekjempes med alle midler. Koste hva det koste vil. 

I front finner vi Russland. De ønsker å danne en koalisjon mot metadon, på tross av at landet er rammet av en HIV-epidemi. De er i selskap med flere: Kina, som viser henrettelser for narkotikaforbrytelser på TV og henretter opptil 15.000 i året. Thailand, der politiet har hatt mandat til å skyte mistenkte narkotikaselgere på stedet. Saudi-Arabia, hvor en tredjedel av alle henrettelser er for narkotikakriminalitet og ikke minst Iran, der en økende andel av befolkningen sliter med rusproblemer – til tross for kriminalisering og dødsstraff ved henging (en praksis Norge har blitt kritisert for å indirekte ha støttet med flerfoldige millioner via UNODC).

Denne primitive og udemokratiske grupperingen består av regimer der brukere av illegale rusmidler blir ansett som laverestående mennesker myndighetene uten å blunke kan utsette for tortur, internering og drap i utstrakt skala - som fremste botemiddel mot sykdommen rusavhengighet. 

Les også: God dag, mann sprøyterom

Avkriminalisering og regulering

Den progressive ruspolitiske alliansen satser på skadereduksjon, avkriminalisering og regulering. Portugal avkriminaliserte all narkotika for 15 år siden, Canada har planer om å ta kontrollen over det kriminelle cannabismarkedet og Sveits gir gratis heroin til avhengige. Uruguay har allerede legalisert cannabis, Jamaica omgår konvensjonene med en lovliggjøring som bare på papiret er medisinsk mens Mexico og Colombia beveger seg i samme retning.

Også USA – tidligere den store stygge ulven – som gjennom sin første «Drug Czar» Harry Anslinger startet narkokrigen i en bølge av hysterisk rasisme for over 70 år siden – ser ut til å gå i samme retning. Der legaliserer et økende antall stater cannabis. Det første injeksjonsrommet åpnet nettopp, og Obama begynte sin aller siste «State of the Union»-tale med å snakke om straffereform. Det har gått opp for amerikanerne at det å ha flere i fengsel enn noe annet land er en skamplett på demokratiet.

I midten står noen land som ikke har valgt side. Norge er ett av dem. Dessverre for Norge, er dette ikke et spørsmål det er mulig å forholde seg nøytralt til. Ved å ikke bidra til å avslutte krigen mot narkotika er vi med på å indirekte legitimere massive menneskerettighetsbrudd, drap og ustabilitet verden over. Norge liker å kalle seg en menneskerettighetsnasjon, men i narkotikaspørsmålet er dette tomme ord. Den samme nullvisjonen vår fremste allierte introduserte på den internasjonale arenaen danner grobunn for ugjerninger i store deler av verden. Selv om vi etter flere tiår med stilltiende samtykke såvidt har begynt å kritisere de verste landene. Vår egen overdosestatistikk for 2014 (266 døde) taler også tallenes klare tale.

Det norske folk vet veldig lite om de lukkede forhandlingene i FN. Nytt i år er at aktivister liveblogger fra møtene – man har fått noe innsyn. Så hva gjør Norge, egentlig, når vi ikke stiller oss klart på de godes side slik vi pleier i andre samfunnspørsmål?

I en strøm av nytale der tvang kalles frivillighet og fortsatt forbud kalles «alternativer til straff», hevder myndighetene at vår narkotikapolitikk allerede er god nok. På tross av at Verdens helseorganisasjon og UNAIDS anbefaler å avkriminalisere bruk og slutte med tvang og urinkontroller. Og selv om regjeringens egne rapporter ikke viser noen vesentlige forbedringer med de nye alternativene.

I forberedelsesmøtene i Wien i desember reiste Norge ned uten brukerrepresentanter og ønsket samtidig å fortelle andre land at «de som bruker narkotika må få bidra til sluttdokumentet». Enten vet ikke byråkratene hva de snakker om, eller så ønsker de for enhver pris å fremstå som progressive, selv om det betyr å tøye sannheten gjennom intrikat ordlek og forvrengninger.

Dette er et spill for galleriet. Et kostbart spill, som legitimerer en undertrykkende politikk. Det minste man bør forvente når kritikken er såpass sterk, er at Norge følger anbefalingene om avkriminalisering. Norge har tradisjonelt vært i forkant når det gjelder demokrati og menneskerettigheter, og er internasjonalt kjent for det. Vi bør ta den rollen igjen, og ikke la moralisme og ideologi styre rusfeltet som en arkaisk etterlevning fra en svunnen tid.

Vår egen Thorvald Stoltenberg er med i en kommisjon av toppolitikere som anbefaler stater å regulere stoffer innenfor loven. Norge bør høre på den forrige FN-generalsekretæren Kofi Annan, som også er med i kommisjonen, når han sier: «Krigen mot narkotika har feilet. Erfaring har lært oss at regulering, avkriminalisering og anerkjennelse av at brukere trenger hjelp, ikke straff, er de mest fornuftige måtene å motarbeide narkotikaproblemet på. Dette er ikke en oppfatning, men et faktum som land rundt hele verden er i ferd med å erkjenne».

Norge må velge side.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger