Hovedinnhold

Rasisme her, der og overalt

<p>RASISME? – «Sylvi Listhaug fremmer hverdagsrasisme», sa «Venstre-Raja» til VG denne uka. Men han nølte da han ble bedt om eksempler. Til slutt kom han med den gamle, utbrukte – og misforståtte – «gullstolen», skriver Kjetil Rolness.</p>

RASISME? – «Sylvi Listhaug fremmer hverdagsrasisme», sa «Venstre-Raja» til VG denne uka. Men han nølte da han ble bedt om eksempler. Til slutt kom han med den gamle, utbrukte – og misforståtte – «gullstolen», skriver Kjetil Rolness.

Foto: FRODE HANSEN
Det har vært mye snakk om rasisme denne uka. Og mye av fenomenet skapes gjennom snakket.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

KJETIL ROLNESS, skribent og sosiolog

Hva skjer med rasismen i disse dager? Denne uka har vi fått et uvanlig stygt og klokkerent eksempel på fenomenet, forsøkt bortforklart som typisk trøndersk uttrykksmåte.

Så ja, rasisme finnes. Men om denne saken har vist noe, så er det at de aller, aller fleste finner slike hatytringer avskyelige og uakseptable.

<p>Kjetil Rolness.</p>

Kjetil Rolness.

Foto: Line Møller, VG

Sosiale medier gjør det lett å spre dritt, men også lett å peke ut dritten og mobilisere mot den. Det er bra. Men nå skapes et bilde av at Norge er befolket av mange – og stadig flere – drittsekker. Det spørs om det er så bra. Og om det fungerer etter sin antirasistiske hensikt.

Hets-kultur?

For hvor vanlig er egentlig å karakterisere en politisk meningsmotstander av utenlandsk opprinnelse som «fitte» og «megge»? Omtrent like vanlig som en annen uttalelse fra samme «studieleder» i Frp, som kan beskues på YouTube: Barnevernet er menneskehandel iscenesatt av den norske regjeringen. Les det en gang til. Vi befinner oss langt uti konspi-mørket.

Likevel får vi høre at megge-posten på Facebook et et utrykk for en utbredt hetskultur som har fått utvikle seg over tid. De samme menneskene som mener uttrykket «islamfisering» er en uakseptabel mistenkeliggjøring og stigmatisering av muslimer, har ingen problemer med å bruke uttrykket «hverdagsrasisme» om veldig mye - f.eks. det de misliker i innvandringsdebatten.

«Listhaug fremmer hverdagsrasisme», sa «Venstre-Raja» til VG denne uka. Men han nølte da han ble bedt om eksempler. Til slutt kom han med den gamle, utbrukte – og misforståtte – «gullstolen», samt utsagnet om at også innvandrere må «yte for å nyte». Med denne formuleringen hadde statsråden stemplet alle innvandrere som latsekker og unnasluntrere, ifølge Abid Raja.

Men det er ikke lenge siden han selv sa følgende til VG om kvinner i nikab og burka: «Ofte føler jeg synd på dem og jeg blir også flau på vegne av muslimene. Jeg har faktisk også kjent på følelse av vemmelse.» Dette er langt nærmere rasisme enn noe Listhaug har sagt.

Og hvordan kommer så hverdagsrasismen til uttrykk? På stadig mer uskyldige måter, som tas stadig mer ille opp. For eksempel når en norsk mann sier «Åh, så eksotisk du er» til en mørkhudet kvinne i en bar. Eller gir henne mottar komplimentet: «Du snakker så godt norsk.»

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Man kan skjønne at slikt være slitsomt å høre, hvis det kommer ofte. At det kan forsterke ens følelse av annerledeshet. Særlig om en er født i Norge og snakker perfekt stavangersk eller nordnorsk.

Spørsmål eller kommentarer basert på forskjellighet i utseende og språk kan være klønete. Men de bør kanskje tas i litt bedre mening enn et uttrykk for en «underliggende rasisme», en «påminnelse om hvor lite verdifull jeg er på grunn av hudfargen min».

«Hvor kommer du fra?» var inntil nylig en god måte å starte en samtale på, motivert av nysgjerrighet. Ikke en måte å gjøre andres opphav til hele deres identitet - og markere at den er unorsk. Men for et år siden trakk VGs Hanne Skartveit fram dette spørsmålet som noe som skaper et skille mellom «oss og dem», og hindrer nykommerne i å føle seg føler seg norske.

Denne uken skrev samfunnsdebattanten Nina Bahar at spørsmålet om hvor du kommer fra alltid har et tilleggsbudskap: «Du er annerledes.» Det er snakk om en «subtil form for rasisme», som på fagspråket kalles «mikroaggresjoner».

På et annet språk kan det kalles vrangtolkning, overfølsomhet og paranoia. Vi kjenner tankegangen fra den identitetspolitiske galskapen som har forpestet daglig omgang på amerikanske universiteter, og ført til opprettelse av «safes spaces» for alle mulige minoritetsgrupper, også farvede. Dette er ikke en politikk som bygger broer mellom grupper. Den skaper i stedet raseskiller under påskudd av å bekjempe dem.

Et annet eksempel fra denne uken, denne gangen Aftenposten: En innsender som beskriver seg selv som en «forvokst og fyldig jente på 21», ville normalt ikke skrive et avisinnlegg om at setet ved siden av henne på bussen er tomt. Men siden hudfargen hennes mer «brunost enn hvitost», vet hun at rase må være grunnen til at folk heller vil stå enn å sitte der. Det er en stund siden det fantes egne busser for svarte i USA, skriver hun, men eksemplet viser «de rasistiske tankegangene som fortsatt finnes i dag».

Men hvor vanlig er det i 2016 at nordmenn ikke vil sitte ved siden av mørkhudet person i kollektivtransporten? Og vegrer de seg stadig mer?

Under tittelen «Slik har hverdagsrasismen endret seg», gjorde VG i forgårs et intervju med Sindre Bangstad, Cora Alexa Døving og Rune Berglund Steen. Litt av et kildeutvalg. Tenk deg tittelen «Slik har islamiseringen endret Norge», basert på intervjuer med Asle Toje, Hege Storhaug og Hans Rustad.

Steen var forsiktig med å uttale seg for bastant, men har tidligere funnet rasisme i blant annet Michel Houellebecqs roman «Underkastelse» og revynumre om muslimer i Finnmark. Bangstad og Døving, forfatterne av boka «Hva er rasisme?», har gjort det til sitt spesiale å utvide rasismebegrepet til å omfatte det meste av kultur- og religionskritikk, særlig når den rammer muslimer. «Vi har demokrati i Norge, du må ta av deg den jævla hijaben», er ifølge Døving et rasistisk utsagn.

Bangstad sier til VG: «Vi har ikke data for å si noe veldig fyllestgjørende om utviklingen over tid. Men jeg sitter med et inntrykk av at det har funnet sted markante, retoriske skifter. Grensen for hva det er lov til å si offentlig om folk med en annen bakgrunn, er annerledes enn den var for to tiår siden.» Både han og Døving innrømmer at det er «lite forskning på rasisme i Norge, og at det derfor er vanskelig å si noe helt presist om utviklingen».

Likevel er begge overbevist om at rasismen er blitt verre, og at det særlig er muslimer som «får gjennomgå». Som eksempel trekker Bangstad fram en ape-tegning av den svenske politikeren Ali Esbati. Det var altså ikke en tegning av en samfunnsdebattant som trekker rastistkortet raskere enn sin egen skygge, men av en muslim eller mørkhudet mann.

United artists

Hvis forskere mangler data, uttaler de seg ikke lenger som forskere. Men da kan rasismen dokumenteres av en helt annen yrkesgruppe – artistene.

Jarle Bernhoft tar et oppgjør med fordommer og forskjellsbehandling på sin nye plate, og sier i lanseringsintervjuer: «Når du er gift med en dame som er halvt afrikansk og opplever hverdagsrasisme, så får du et godt innblikk.» Det ville vært interessant å høre om disse opplevelsene. Men det sier Bernhoft ingenting om. I stedet trekker han fram «fittetryne»-eksemplet og behandlingen av bioingeniøren Mahad. Som om Stortinget har vedtatt regler for opphold i Norge basert på hudfarge.

Samtidig lanserer den folkekjære svenske rapperen Timbuktu en bok om sin amerikanske bakgrunn, med hvit mor og svart far. I går sa han dette i et intervju med NRK P2:

«I USA er jo den institusjonelle eller strukturelle rasismen mye mer kraftig og påtakelig enn den er i Sverige. Jeg kjenner ikke riktig til Norge. I Sverige har vi noe av den beste lovgivning i verden. Problemet i Sverige er mer kulturell, sosial holdninger, jo mørkere du er, jo mer fremmed er du, jo mer anses du ikke være en av 'oss'. Bildet av hva som er svensk og hvem som er svensk, sitter mye i de sosiale holdningene, i kulturen.» Dette i motsetning til USA, der rasismen ifølge Timbuktu er «innskrevet i lovgivningen. Delstaters lover, rikets lover, dommer i høyesterett, og så videre».

Dette er en svært oppsiktsvekkende påstand. Amerikanerne opphevet det juridiske raseskillet i 1964. At segregering og diskriminering etter etniske skillelinjer fortsatt er en amerikansk realitet, er det få som benekter, men Timbuktu påstår altså at dagens USA har raselover. Og P2s journalist reagerer ikke. Heller ikke når Timbuktu sier at Trump har fylt opp sitt kabinett med «veldig reaksjonære typer, visse er til og med erklærte rasister». Timbuktu tror altså det er mulig å utnevne erklærte rasister til statsråder i USA. Hvem tenker han på? Den afroamerikanske boligministeren Ben Carson, som hjemme har et maleri av seg selv sammen med og en mørkhudet Jesus?

Det er mulig Timbuktu mener vi lever i et tidligere århundre. I 2012 erklærte han seg «krenket og veldig lei seg» av en kannibal-vitsetegning av «Pondus»-skaperen Frode Øverli, trykket i den svenske avisen Metro. I et brev til redaktøren skrev han: «Etter alle disse år menneskelig kunnskap (sic) virker det som at dere lever i en tid med dampmaskiner, rasebiologi og folkemord. Dere burde skamme dere for å ikke vite bedre.»

Øverli svarte at han han anså «kannibaler, i alle fall den typen jeg fremstiller, tilhører samme univers som Julenissen, varulver, Dracula og så videre. Det er eventyrfigurer som jeg ikke i min villeste fantasi trodde ville krenke noen». Men han følte seg «knust over denne saken», og ba om «uforbeholden unnskyldning». «Med fasit i hånd burde vi ikke ha publisert dette», sa redaktøren.

Fasiten var det altså Timbuktu som hadde. Den krenkede har alltid rett. Og har vel vi hvite noe vi skulle sagt? «Vi som er lyse i huden forstår ikke rasisme godt nok», sier Bernhoft. 

Han forteller om den bagasjen han bærer som «hvit mann», og at han, når han lener seg på afroamerikanske musikktradisjonen, «høster frukter av mye lidelse opp igjennom historien».

Men han skal passe seg. Rasismen påvises i stadig i nye og mer subtile former. En av de nye hoggestabbene til den identitetspolitiske venstrefløyen er såkalt «kulturell appropriasjon», altså når man tar elementer fra andre kulturer. For eksempel at hvite gutter som får anlagt rastafletter. Hvis utviklingen fortsetter, vil anklagen snart vendes mot hvite soulsangere: «Hva ville du ha følt, dersom jeg kom og tok noe som er ditt?!»

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger