Hovedinnhold

– Jeg skammer meg over måten vi har behandlet mange «psyke» pasienter

Som helsepersonell skal vi stå opp for pasienten, den svake part. Etter å ha jobbet noen år i psykiatrien, føler jeg tiden er inne for å si noen ord for denne pasientgruppen.

Denne saken handler om:

ANNE-GRETE ERIKSEN, psykiatrisk sykepleier

Jeg husker godt min første sommerjobb på sykehus. Jeg var sykepleiestudent og så opp til sykepleiere og leger med beundring og ærefrykt.

Jeg var på en avdeling med brystkreftopererte. Ett av de viktigste spørsmålene for de nyopererte damene var om det var spredning. Det fikk de som regel vite på legevisitten etter operasjonen.

Les også: Slår alarm om ulovlig tvangsbruk

Jeg husker den gamle damen i rommet på solsiden. Jeg hadde lest i journalen at det var påvist spredning, men skjønte snart at legen ikke hadde nevnt noe på visitten. Jeg følte dette var kirurgens jobb, ikke min, så jeg tok mot til meg og ba den eldre overlegen gå inn til henne og ta samtalen på ordentlig vis. Han var motvillig, men jeg maste.

Oppløst i tårer

Da legen kom ut fra rommet hennes, gikk jeg inn. Min følelse av triumf var likevel kortvarig. I sengen fant jeg den gamle damen oppløst i tårer. Hun fortalte omsider at hun var blitt sjokkert av budskapet om spredning, men det var ikke derfor hun gråt. Kirurgen hadde på en kjølig måte kommentert at det var rart at hun ble overrasket av et slikt budskap, hun var jo så gammel.

For første gang i mitt liv fikk jeg lyst til å riste en overlege. Han hadde tilbrakt 3 minutter hos den nyopererte damen – han kunne ha brukt dem annerledes. Men det eneste han oppnådde var å trykke en som allerede var knust, lenger ned. Hvor ble det av respekten for mennesket? Varheten for andres følelser? Da jeg kort etter traff kirurgen på vaktrommet, ble jeg stående og trippe. Jeg ville irettesette ham. Men han var en anerkjent, ærverdig overlege. Jeg var bare en sykepleiestudent. Jeg tidde. Jeg var feig.

Jeg har de siste tiåra jobbet som psykiatrisk sykepleier i ulike kommuner og bydeler. Det har vært både tøft og givende. Det har vært mange vonde oppveksthistorier og traumatiske opplevelser. Det er vondt å høre på. Men enda verre har det vært å høre på de mange vonde og negative erfaringene med dem som stod der og tilbød en hjelpende hånd – helsevesenet, systemet som jeg selv er en del av.

Les også: En av tre tenåringer sliter psykisk

Blir ikke hørt

Det var mange gjengangere. Pasienter opplevde at de ikke ble hørt og tatt på alvor. Kanskje særlig de som hadde slitt lenge, men likevel klarte å komme seg gjennom hverdagen ved å sette rustning og maske på plass, hver morgen. Så skjedde det noe – et overfall, et ekteskapsbrudd, en arbeidskonflikt – som tippet vekten over. Det ble en akutt krise. Men fordi de fortalte om frynsete følelser og selvdestruktive tanker fra tidligere, ble det hele anvist som et kronisk problem.

Jeg husker pasienten som fortalte om sitt første møte med legevakta. Hen hadde forsøkt å skade seg, med alvorlig intensjon. På legevakta ble hen plassert i rommet lengst nede i korridoren, med beskjed om at en lege ville komme snart. De vonde tankene ble ikke bedre av å ligge der timevis alene, og hen bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk. Hen forlot legevakta og kom tilbake med ambulanse. Etter flere nye timer med venting alene, fikk hen snakke med en lege som anbefalte en tur på kino eller å lage seg en kopp med te. Så ble hen sendt ut. Alene.

De vonde tankene ble ikke bedre av å ligge der timevis alene, og hen bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk. Hen forlot legevakta og kom tilbake med ambulanse.

Historien er ikke unik. Pasienter som på grunn av ulike vonde hendelser ikke orker mer. Som trenger hjelp. Men som avvises. Jeg har snakket med flere som har kuttet seg til blods fordi «det var eneste mulighet til å få hjelp». De er blitt avvist så lenge at problemene nærmest er blitt sementert.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Sminke og rene klær

Jeg har snakket med flere som er blitt avvist fordi de har sminket seg, tatt på rene klær og forsøkt så godt de har maktet å gjennomføre hverdagens rutiner. Jeg har selv vært med på å avvise slike som «for friske» - de klarer jo å ivareta personlig hygiene og de spiser (noe). Og plutselig har disse velfungerende pasientene forsøkt å skade seg, med alvorlig intensjon. Vi burde ikke blitt overrasket. De har forsøkt å si fra. Lenge.

Men jeg har hørt både psykiatere og psykologer bagatellisere hendelsen. Siden vedkommende ellers har fungert så bra, må det være en simulering. Vi har fått beskjed om å avvise dem; passe på så de ikke fortsetter på denne måten så de tror indirekte kommunikasjon om indre smerte lønner seg.

Kald, hard, avvisende 

Noe i meg har protestert. Men jeg har forsøkt å gjøre det jeg ble bedt om. Vært kald, hard, avvisende når pasienter gråtende har fortalt at de mister kontrollen og er redd for å skade seg alvorlig. Jeg har forsvart psykologer og psykiatere, fulgt deres vurderinger. Nå har jeg jobbet lenge nok og snakket med mange nok til å kunne si: Dette er ikke riktig!

Hvor blir det av respekten for mennesket? Varheten for andres følelser? Jeg er en del av systemet. Jeg skulle ønske jeg var stolt av det. Men jeg skammer meg over måten vi har behandlet mange «psyke» pasienter.

På vegne av meg selv vil jeg si: Unnskyld! Og jeg håper jeg ikke er den eneste som tar lærdom av dette.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger