Hovedinnhold

Prisen for et usynlig handikap

FIKK SKRYT: Birgit Skarstein fikk skryt av statsminister Stoltenberg da hun deltok på Aps landsmøte i april. Skarstein mener Nav må ha en så liten plass i et menneskes liv som mulig. - Det som fungerer for noen, behøver ikke fungere for andre med usynlig handikap, skriver kronikkforfatteren. Foto: KRISTER SØRBØ
FIKK SKRYT: Birgit Skarstein fikk skryt av statsminister Stoltenberg da hun deltok på Aps landsmøte i april. Skarstein mener Nav må ha en så liten plass i et menneskes liv som mulig. - Det som fungerer for noen, behøver ikke fungere for andre med usynlig handikap, skriver kronikkforfatteren. Foto: KRISTER SØRBØ
Min påstand er at det har blitt værre å tilhøre gruppen med usynlige handicap med den nye dyrkingen av det jeg kaller de tapre, slik de fremstilles på TV skriver Terje Carlsen.
VG Debatt kommenterer

Av Terje Carlsen, sosiolog og skribent.

DEL & DELTA: Delta i diskusjonen nederst i artikkelen og del denne kronikken med dine venner på Facebook og Twitter.

Birgit Skarstein fra TV-serien «Ingen grenser» fortsetter sin seiersferd rundt om i landet i et forrykende tempo.

I løpet av få måneder har hun blitt rikskjendis av stort format.

Det kan ikke være tvil om at den begavede og ressurssterke Levangerjenta som både statsminister, næringsliv og NAV-byråkrater låner øre, kommer til å nå svært langt.

Stå på vilje

Skarstein og programskaper Lars Monsen skriver seg inn i en elitistisk diskurs eller fortelling om at det er opp til hver enkelts ståpåvilje om en skal lykkes i livet, tross handikap. Birgit Skarstein mener Nav må ha en så liten plass i et menneskes liv som mulig. - Det skal være raskt inn, kjapp behandling og raskt ut, sa den unge, sympatiske jenta til en samling næringslivsfolk og NAV-byråkrater på Stiklestad Nasjonale Kulturhus forleden.

Skarstein mener engasjement fra systemet, samtidig som det stilles tydelige krav til den som mottar støtte, er løsningen for å få folk i arbeid, ifølge Trønder-Avisa.

Unge, ubefestede sjeler som Birgit Skarstein forstår kanskje ikke at de med en slik fremstilling legger sten til byrden for ungdommer i arbeidsdyktig alder, med usynlige handikap som psykiske lidelser, personlighetsforstyrrelser, ME, og rusproblemer. Disse rammes av den moralisme som springer ut av Ingen-grenser-diskursen.

Noe å vise til

Selv en ressurssterk person som tidligere teknisk sjef, Dag-Geir Bergsvik Knudsen, skrev for en tid siden i Bergens Tidende at det kom som en lettelse da han etter en tids psykiske plager fikk blodpropp i begge lungene.

Først da kunne han vise til en sykdom som alle forsto, selv om han holdt på å stryke med. Endelig hadde han noe å vise til. Nå først fikk han blomster og trøstende ord.

Min påstand er at det har blitt verre å tilhøre gruppen med usynlige handikap med den nye dyrkingen av det jeg kaller de tapre, slik de fremstilles i 71 grader nord, Ingen grenser, og så videre. I dag skammer den unge, psykisk syke seg mer enn noensinne. Skammen disse enkeltindividene føler, springer altså ut ifra følelsen av at deres biografi som arbeidsufør ikke står til troende. Skammen kjennetegnes rent psykologisk ved et ønske om å ikke ville bli sett.

Usynliggjøre

Arketypen er den skamfulle vi finner på maleriet av Eva som straks etter syndefallet, blir bortvist fra Edens have sammen med Adam, og dekker øynene med armen for å unngå å møte Herrens blikk. I helsevesenet påtreffes hun ofte med spiseforstyrrelser, muskel og skjelettplager, rusmisbruk og magekatarr, som hun har pådratt seg i et forsøk på å utradere eller usynliggjøre seg selv.

Hos guttene er det ofte omvendt; eksessiv rus, uvettig bilkjøring og voldelig atferd, er et forsøk på å utligne den underlegenhet de føler i forhold til andre, og som igjen aksentuerer stigmatiseringen og veien mot utenforskapet.

I tillegg til at sosial eksklusjon gir økt risiko for sykdom, er altså skammen i seg selv sykdomsskapende. Ofte leder følelsen av aldri å strekke til, eller være god nok, til invalidiserende angst og depresjonssykdommer. Psykiater og forsker Ottar Bjerkeset har i en artikkel i European Psychiatry vist at dødeligheten ved angst og depresjonstilstander er størst hos de med lavest sosioøkonomisk status, dvs. mennesker som befinner seg i et utenforskap.

Gode konjunkturer

De tapre, de som overvinner sitt handikap mot alle odds, scorer derimot både selvfølelse og anerkjennelse på at de uverdig trengende finnes. Det kan se ut som om de tapre har særlig gode konjunkturer når arbeidsmarkedet er stramt og sykefraværet går opp, det vil si når det stor etterspørsel etter arbeidskraft faller sammen med høyt sykefravær.

Det er i alle fall konklusjonen i en artikkel i Scandinavian Journal of Rehabilitation Medicine (1976), som er skrevet av professor i arbeidslivsvitenskap og tidligere sosialminister Gudmund Harlem (far til Gro).

Omvendt har den sosialt ekskluderte det verre under slike betingelser. Slik sett kan det virke som en moralsk bedømming nå holder på å fortrenge den rasjonelle viten. Rent praktisk foregår dette ved at NAV kontrollerer legenes sykmeldinger og uføreanbefalinger på et normativt grunnlag, som altså springer ut av diskursen om at det hele handler om vilje og moral.

Tvetydige signaler

Sånn sett driver moderniteten sitt doble bokholderi. Den gir borgerne tvetydige signaler. På den ene siden hausser den opp individualiteten, mens den på den andre siden dyrker normale skjemaer for atferd.

Om en ser det ene eller andre handler mer om hvor en står i den sosiale lagdelingen.

For de langt nede handler moderniteten kanskje om eksklusjon, for de langt oppe om inklusjon.

Den økte friheten og individualiteten som senmoderniteten dynastiserer, synes således å gå hånd i hånd med den kalde utsorteringen av mennesker, slik også sosiologen Niklas Luhmann peker på.

Men Luhmann mener øyensynlig at dette er prisen vi må betale for systemets overlevelse.

Det er jeg ikke så sikker på. Men jeg er sikker på at den ambivalensen som moderniteten lider under mellom kollektivitet og individualitet, må finne sin løsning.

Rettigheter

Selv har jeg som en av mange med usynlige handikap gått glipp av soleklare rettigheter fordi jeg skulle være tapper som ung. Mitt råd til unge og foreldre til unge med usynlige handikap, er at de avklarerer sine rettigheter i forhold til folketrygden så tidlig som mulig.

Det er bedre å få en full trygd som ung, i stedet for å måtte finansiere sin sykdom selv, og blir gjeldsslave i unge år, uten mulighet til å skaffe egen bolig utenfor forelderhjemmet.

Så kan man senere, etter hvert som man mestrer det, trappe ned uføregraden, og øke sin innsats i yrkesforberedende utdanning og i arbeidslivet. Det krever at NAV ikke gir opp unge iføre, slik de gjør i dag.

Det som fungerer for Birgit Skarstein og andre ressurssterke ungdommer med synlige handikap, behøver ikke fungere for unge med usynlige handikap som altfor lett stigmatiseres som latsabber.

Som det heter i et munnhell: Den medisin som kurerer smeden, kan ta livet av bakeren.

DEL & DELTA: Delta i diskusjonen nederst i artikkelen og del denne kronikken med dine venner på Facebook og Twitter.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer