Hovedinnhold

Politi-Norges farlige trekant

En detaljstyrende justisminister. En altfor lojal politidirektør. En grenseløs og grådig fagforeningsleder. Knut Storberget, Ingelin Killengreen og Arne Johannessen knakk norsk politi.

Tidligere politidirektør Ingelin Killengreen forteller i sin forklaring for 22. juli-kommisjonen at hun ble detaljstyrt av Justisdepartementet. Hun fikk ikke muligheten til å gjøre det hun mente var nødvendig for å få politiet på bena. Derfor sluttet hun i fjor vår.

Hvorfor i all verden har hun ikke fortalt dette før? Hvis hun mente at styringen var uforsvarlig, bærer hun selv et stort ansvar for at det ble slik. Hun fikk ikke gjennomslag for sitt syn på hvordan politiet kunne bli bedre - men ble likevel sittende i jobben i ti år uten å varsle. Uten å si opp i protest. Uten å slå riksalarm.

Kravlister

Tidligere justisminister Knut Storberget bærer også et stort ansvar. Han detaljstyrte politiet, av og til helt ned til et enkelt nytt årsverk. Han var opptatt av de sakene som syntes i media. Han ønsket å vise handlekraft og politisk vilje. Men saker som ikke syntes, var åpenbart ikke så viktige. Han ignorerte stadige påpekninger fra Politidirektoratet om hvor katastrofalt dårlig det sto til med data og kommunikasjonsutstyr. Det ga ikke politisk gevinst å prioritere slikt.

Storberget sendte også stadig mer omfattende kravlister til hva politiet skulle oppnå. I 22. juli-kommisjonens rapport kan vi lese om hvordan politiet kunne gå inn i småsaker for å få økt oppklaringsprosenten, i stedet for å ta tak i store og kompliserte saker. De hadde mål de skulle nå.

Overgrep mot barn

Resultatet er et politi som teller og måler i smått, og som tidvis glipper på de store og grunnleggende sakene. Her i VG har vi den siste tiden fortalt om hvordan politiet har møtt barn som er utsatt for seksuelle overgrep. Det kan gå måneder før politiet avhører barna. I mellomtiden får ikke barna lov til å snakke med foreldrene sine eller andre voksne om det de har opplevd, fordi det kan ødelegge forklaringene deres. Alle skylder på alle for at det tar så lang tid; byråkratiske rutiner, for mange involverte.

Dette holder ikke. Et politi som ikke har i sitt DNA at barn som er utsatt for overgrep, raskt skal få hjelp, er ikke et skikkelig politi. Et politi som ikke er i stand til å sikre de svakeste og minste blant oss, fortjener ikke vår tillit. At politiet ikke er i stand til å organisere seg slik at barna blir avhørt med en gang, er en skandale. Ved siden av alt som gikk galt 22. juli i fjor, er disse sakene kanskje det fremste tegnet på hvor ille det faktisk står til.

For grådig

Også fagforeningslederen Arne Johannessen spiller en viktig rolle når vi skal forsøke å forstå hva som har gått galt i norsk politi. De første årene som justisminister hadde Storberget et tett og fortrolig forhold til fagforeningsmannen - antagelig så tett og nært at det ble vanskelig for politidirektøren.

Johannessen fikk fremstå som den fremste talsmannen for norsk politi. Forholdet mellom Storberget og Johannessen skar seg da Johannessen ble for grådig på sine medlemmers vegne. Da politifolk våren 2009 i full uniform marsjerte opp mot Stortinget, ble det for mye selv for Storberget. Det ble åpen konflikt mellom de to.

Politiets aksjoner besto blant annet av demonstrative sykemeldinger før helgevakter, og av erfarne politifolk som bommet på skyteprøver. Politiets Fellesforbund hadde vedtatt at de var villige til å ofre noe av tilliten de hadde i befolkningen i sin egen lønnskamp. I VG oppfordret vi flere ganger justisministeren til ikke å belønne slike aksjoner, men tvert om å svare med å gi dem mindre lønn enn andre grupper. Men politiet vant frem med sine provokasjoner. Justisministeren aksepterte med dette at politiet satte egne interesser foran innbyggernes trygghet. Dermed sviktet justisministeren både sin egen politidirektør, og landets innbyggere.

Makt og myndighet

Det blir ikke lett for en ny politidirektør å rydde opp i norsk politi. Den som påtar seg den jobben må få makt og myndighet til å gjøre jobben skikkelig. Det vi har sett fra justisminister Grete Faremo så langt, lover ikke godt. Hvis hun fortsetter i forgjenger Knut Storbergets tradisjon med å sitte på skuldrene til politidirektøren, kommer krisen i politiet til å fortsette.

Mange ønsker at fungerende politidirektør, Odd Reidar Humlegård, skal ta jobben på varig basis. Humlegård har løst krevende oppdrag før. Da han tok over som sjef for Utrykningspolitiet i 2003, snudde han et demoralisert og kriserammet korps der ingen egentlig ville være, til en arbeidsplass med høy status og motiverte medarbeidere.

Gjenvalg

Dersom Faremo i det hele tatt skal ha håp om å få en politidirektør som kan gjøre jobben, må hun vise i praktisk handling at hun vil gi den nye direktøren ansvar og tillit. Politiet må måles ut fra hva de oppnår, ikke ut fra hvor mange saker de behandler. Lederne i politiet må ansvarliggjøres og myndiggjøres.

Killengren og Storberget er ute. Arne Johannessen tar gjenvalg som leder for Politiets Fellesforbund. Det lover ikke godt. Vårt eneste håp er at justisministeren strammer seg opp og gir den nye politidirektøren muligheten til å redde norsk politi - fra norsk politi.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger