Hovedinnhold

Derfor skal jeg aldri jakte Pokémon

<p>BØLGE: Pokémon Go er en farsott verden over.</p>

BØLGE: Pokémon Go er en farsott verden over.

Foto: Helge Mikalsen
De er overalt. Pokémon-jegerne. Og jeg klarer ikke å tie lenger.

Jeg skal innrømme det – jeg har jaktet på Pokémon én gang i mitt liv. For 16 år siden, da datteren min var seks år, og det eneste hun ønsket seg var en halvmeter stor Pikachu i plysj. Hun fikk det.

Men aldri mer. Selv om en god kollega har veddet lakrisbåter på at jeg innen tre uker vil ende opp som jeger, sverger jeg: Jeg skal aldri noensinne laste ned Pokémon Go på telefonen min.

På jobben har jeg sett nyhetssjefer løpe til vinduet fordi de har fått nyss om en Pokémon utenfor. Hallo – vi sitter i sjette etasje. I går leste jeg på Facebook at sjefen min gikk glipp av et middagsselskap fordi han var på jakt i Oslo gater. Og jeg har observert stressede passasjerer på vei til jobb la bussen passere fordi de i siste sekund fikk øye på en Pokémon.

Datteren min, som nå er 22, har ikke svart meg på telefonen i snart en uke nå, og jeg vet hvorfor. Pokémon er i ferd med å splitte verden. Det er dem og oss – de som er , og de som ikke er det.

Folk tar permisjon fra jobben for å jakte Pokémon. I dag leser vi også at Oljefondet har fått milliardgevinst på Nintendo-aksjene etter at mobilspillet ble lansert.

<p>KOMMENTERER: Catherine Gonsholt Ighanian, Rampelys-journalist i VG.</p>

KOMMENTERER: Catherine Gonsholt Ighanian, Rampelys-journalist i VG.

Foto: VG, VG

På Facebook og Snapchat er det kun jakt det går i. For en som liker å være oppdatert i sosiale medier, er det en lidelse å være vitne til. Bare moro, sier folk til meg. Og «ille deilig», hevder en annen VG-kommentator, «for man kommer seg ut i friluft».

Ja, og man krasjer i lyktestolper og hverandre, og passerer naboen og sin egen ektefelle på gata uten å få det med seg.

Lest denne? Skulle fange Pokémon – kjørte i feil kjøreretning

«Jeg har fanget Pokémon hele dagen i tre dager nå», var det første livstegnet fra 22-åringen min da jeg i går kveld kunngjorde for alle mine Facebook-venner at jeg lover å styre unna Pokémon i evig tid. Da hadde den yngste datteren min på 18 år akkurat rukket å opplyse meg om at hun hadde vært på sin aller første jakt.

Advarsel, kanskje ikke du bør lese denne? VGs store Pokémon-guide

Den aller første kommentaren under Facebook-posten min kom fra en god kollega, som lurte på om jeg hadde vært utsatt for såkalt «facerape». usannsynlig var det for ham at jeg mente alvor. Men jeg vet selvsagt hva jeg snakker om.

På denne tiden i fjor satt jeg med pustevansker og abstinenser etter at jeg ved en feiltagelse klarte å slette Candy Crush på mobilen min. Jeg hadde passert alle nivåene i begge verdenene, godt over 1000. Nå sto jeg på null. Et sjokk, intet mindre. Jeg skylder på Erna Solberg for at jeg ble hekta. Bildet av henne som spilte, pirret nysgjerrigheten min.

FAKTA OM POKÉMON

* Lansert av spillgiganten Nintendo som spill til Game Boy i 1996

* Den nest mest suksessfulle videospillfranchisen i verden

* Har blitt utvidet til anime, manga, samlekort, leker og bøker

* TV-premieren på den animerte Pokémon-serien ble sendt i 1997 i Japan. I 1999 ble Pokémon-kortene lansert.

* Mobilspillet Pokémon Go ble først lansert i Australia, New Zealand og USA den 6. juli. Det ble lansert i Norge ti dager senere.

Jeg, som ikke engang tipper eller spiller Lotto, lot Candy Crush ta over livet mitt. Det ble en besettelse å komme i mål – å nå alle nivåene. Problemet var bare at det hele tiden kom flere nivåer. Kjære VG-kolleger, hvis dere synes jeg fløy mye på toalettet, nå vet dere hvorfor. Jeg spilte i to timer på bussen hver dag, og jeg spilte under dyna på natten for ikke å vekke mannen min. Da jeg omsider lukket øynene og sovnet, drømte jeg om kaskader av godteri som raste – og våknet utslitt.

Jeg ringte Candy Crush-leverandøren da fadesen var et faktum. Men nivåene var tapt for alltid, fordi jeg ikke hadde koblet meg til Facebook. Det hadde jeg ikke gjort, nettopp fordi jeg ikke ville vise andre hvor mye jeg spilte. Jeg konkurrerte altså bare med meg selv – i smug. Hvor meningsløst er ikke det? Jeg «rehabiliterte meg» med Diamond Dash i noen måneder etter Candy Crush-bråstoppen – til jeg plutselig en dag slettet også det spillet nærmest i affekt. Nok var nok.

Jeg har ikke angret en dag. Sannheten er at jeg heller ikke savner Candy Crush. Nå leser jeg bøker, ser på TV, sover – og snakker med mennesker. Men jeg vet at jeg vil bli bitt av basillen hvis jeg legger ut på Pokémon-jakt.

Ivrig jeger: Han gikk ti mil i jakt på Pokémon

Flaut å innrømme? Selvsagt. Men jeg er ikke den eneste som har opplevd å bli manisk etter at den første moroa er over. En kjendis jeg kjenner, innrømmet at han var like Candy Crush-avhengig som meg (slapp av, jeg skal ikke røpe navnet ditt). Vi lar oss manipulere av geniale spillprodusenter, eller utspekulerte tidstyver, som de i virkeligheten er. Jeg håper alle dere jegere har stålkontroll, men jeg har ikke tenkt å vedde på det.

Datatilsynet: Pokémon truer personvernet

Kanskje lever jeg uvitende med en Pokémon i mitt eget hus? I så fall skal jeg tilby en kopp kaffe til svette jegere som måtte haste innom. Jeg føler med dere.

CATHERINE GONSHOLT IGHANIAN

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger