Hovedinnhold

Norsk bistand til Palestina er et stort og dyrt paradoks

<p>BISTAND: – Erfaringene med Oslo-avtalen og det norske fredsdiplomatiet har lært oss at det er de store landene og blokkene som bestemmer, skriver kronikkforfatterne. <b><i>Bildet</i></b>: To kvinner sørger i ruinene i Gaza etter Israels bombing av Gaza-stripen sommeren 2014. </p>

BISTAND: – Erfaringene med Oslo-avtalen og det norske fredsdiplomatiet har lært oss at det er de store landene og blokkene som bestemmer, skriver kronikkforfatterne. Bildet: To kvinner sørger i ruinene i Gaza etter Israels bombing av Gaza-stripen sommeren 2014. 

Foto: Mohammed Abed, AFP
Norge har gitt over 7 milliarder kroner i bistand til Palestina siden 2005, men situasjonen blir bare verre. For at bistanden skal ha ønsket effekt må Norge ta nye politiske grep.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

ARE JOHAN KNUDSEN, seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt

JACOB HØIGILT , seniorforsker ved PRIO

Sett fra et politisk ståsted er norsk bistand til Palestina et stort og dyrt paradoks. Bistanden har tre eksplisitte politiske mål: å støtte fredsprosessen, bygge en palestinsk stat og bidra til en tostatsløsning. Sist, men ikke minst, er det vedtatt i norsk politikk at bistand skal være rettighetsbasert, altså at den skal støtte opp om menneskerettigheter, som også er et politisk spørsmål i stor grad.

Og her kommer paradokset: Norsk bistand til Palestina bidrar til stillstand i den politiske prosessen og en gradvis forverring av menneskerettighetssituasjonen, stikk i strid med målene våre.

Bistanden sementerer splittelse

Mye av den internasjonale bistanden går med til å betale de palestinske selvstyremyndighetenes løpende utgifter, slik den nye Norad-rapporten Country Evaluation Brief: Palestine viser. Siden valget på ny nasjonalforsamling i 2006 (som Hamas vant) er bistanden blitt stadig mer kompleks for å styre støtten utenom Hamas-regjeringen på Gaza. Dette bidrar til å vedlikeholde splittelsen mellom Fatah og Hamas. Så lenge splittelsen vedvarer er det urealistisk å starte en fredsprosess med Israel. Splittelsen bygger også opp under en autoritær og undertrykkende politikk både på Vestbredden og Gaza-stripen, slik en rekke studier har dokumentert de siste årene. I den grad bistanden bidrar til å bygge en palestinsk stat, er det en autoritær stat.

Samtidig har norske myndigheter de siste årene kuttet støtten til israelske fredsorganisasjoner betraktelig. På palestinsk side støtter vi altså aktører som ikke er villige til å samle seg, og på israelsk side tar vi bort støtten fra de sterkeste pådriverne for en endring i israelsk politikk.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Israel tjener på bistanden

Med ny amerikansk ryggdekning har Israel ingen insentiver til å starte opp igjen en risikofylt fredsprosess. I stedet gjennomfører Israel en målrettet annektering av Vestbredden og Øst-Jerusalem. Palestinske angrep på israelere, enten de kommer fra Gaza eller Vestbredden, skaper riktignok en følelse av utrygghet for mange israelere, men er ikke noen reell trussel for staten. Og gjennom bistanden til palestinerne sørger det internasjonale samfunnet for å dekke store deler av utgiftene Israel som okkupasjonsmakt burde dekke ifølge Genève-konvensjonen. Ikke nok med det; Israel tjener på bistanden til Palestina ved at valuta, varer og tjenester betalt med bistandspenger kjøpes, tolles og skattlegges i Israel. Med andre ord: Bistanden støtter opp om en politisk situasjon som er gunstig for Israel, i alle fall på kort sikt. For palestinerne er det motsatt: de taper bokstavelig talt ikke bare terreng, men mer enn to milliarder dollar i året i inntekter på grunn av Israels okkupasjon av Vestbredden. Samtidig øker antallet bosettinger og bosettere år for år tross det siste vedtaket i FNs sikkerhetsråd.

Ingen «plan B»

Uten et politisk spor eller en «plan B» for den skakkjørte fredsprosessen er det ikke overraskende at partene ikke beveger seg frivillig. De som taper på dette er først og fremst de mange palestinere som blir stadig fattigere, og de relativt få israelerne i Jerusalem eller Sderot som er mål for raketter fra Gazastripen. Kombinert med politisk vilje, kan bistanden brukes til å endre denne situasjonen. Norge bør bruke sine lederposisjon i den internasjonale giverlandskomiteen (AHLC) til mer enn å administrere dagens støtteordninger, som bidrar til å subsidiere og normalisere Israels okkupasjon.

Mer effektiv bistand

For å endre dagens feilslåtte politikk, er det flere tiltak som ville gi en mer effektiv bistand: Mer humanitær bistand, mindre til utvikling av dysfunksjonell palestinsk selvstyremyndighet.

Mer penger til palestinsk og israelsk sivilsamfunn som driver fredsarbeid. I Israel er grupper som B’Tselem og Combatants for Peace viktige stemmer, i Palestina er organisasjonen Youth Against Settlements et godt eksempel.

Bruke Norges lederposisjon i den internasjonale giverlandskomiteen (AHLC) til å legge større press på Israel når landet fortsetter å ignorere sitt ansvar som okkupantmakt. Norge kan også legge seg nærmere land som Tyskland og Sverige, som viser vilje til å konfrontere Israel. Gjør bistanden avhengig av forsoning mellom Hamas og Fatah, for å presse palestinerne til å samle seg politisk.

Dette er selvsagt ikke nok til å løse den fastlåste konflikten. Men det er sannsynligvis en mer meningsfylt måte å gi bistand på, og mer i tråd med det som er vedtatt norsk politikk. Erfaringene med Oslo-avtalen og det norske fredsdiplomatiet har lært oss at det er de store landene og blokkene som bestemmer. På bistandsfeltet derimot kan og bør et land som Norge gjøre en forskjell. 

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger