Hovedinnhold

På tide å bli forbannet

DET UNEVNLIGE: - 22. juli har blitt det vi knapt kan nevne. Ingenting i samfunnsveven skal analyseres opp mot terrorangrepene. Det har etablert seg en nasjonal konsensus om at det ikke er god tone, skriver Rune Berglund Steen i Antirasistisk Senter. Foto: KRISTER SØRBØ.
DET UNEVNLIGE: - 22. juli har blitt det vi knapt kan nevne. Ingenting i samfunnsveven skal analyseres opp mot terrorangrepene. Det har etablert seg en nasjonal konsensus om at det ikke er god tone, skriver Rune Berglund Steen i Antirasistisk Senter. Foto: KRISTER SØRBØ.
Offentlighetens oppmerksomhet har fjernet seg sterkt fra høyreekstremisme siden 22. juli-terroren. 22. juli har blitt det vi knapt kan nevne.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk senter.

Terrorangrepene 22. juli var ikke Norges 11. september. Uansett hvor kritisk man skulle være til mange av valgene USA har foretatt etter 11. september, er det ingen tvil om at angrepet på tvillingtårnene har preget en hel æra i amerikansk politikk. Det samme kan ikke sies om Norge etter 22. juli.

Den mest grunnleggende forskjellen på angrepene 11. september og 22. juli er trolig forskjellen på en indre eller ytre fiende. Det er lett å forene seg mot en ytre fiende. Det blir et enkelt referansepunkt, til og med noe man kan gå til krig mot. Når fienden springer ut av oss selv, er oppgaven langt vanskeligere.

Det vi knapt kan nevne


Rune Berglund Steen.
Rune Berglund Steen.

Når man går igjennom det katastrofeområdet som regjeringskvartalet stadig er, føles det merkelig hvor sterkt offentlighetens oppmerksomhet har fjernet seg fra høyreekstremisme i løpet av tiden som har gått. Ikke engang

det brutale angrepet på lederen av Ungdom mot rasisme utenfor sitt hjem i fjor, etter all sannsynlighet utført av høyreekstreme i et forsøk på å bringe henne til taushet, har bidratt til å holde oppmerksomheten vår oppe.

22. juli har blitt det vi knapt kan nevne. Ingenting i samfunnsveven skal analyseres opp mot terrorangrepene. Det har etablert seg en nasjonal konsensus om at det ikke er god tone. Dette er urovekkende ikke minst når man ser en oppblussing av høyreekstremisme i flere land på tvers av Europa. Det angår også oss.

Vi har ikke rett til all denne roen, denne høfligheten og denne feigheten. Vi har ikke rett til dette seige velbehaget. Vi har ikke rett til å slutte å reflektere over hatet som løftet våpenet til skudd, eller til å tenke over at det kunne ha vært rettet mot de mange av oss som deler verdiene til ungdommene på Utøya. Det vonde kan ikke være forbeholdt de dreptes siste øyeblikk, de etterlatte og de skadde. Selvsagt er det vanskelig å leve i skyggene av en nasjonal tragedie, men vi har ikke noe annet ansvarlig valg. Det var ikke enkeltpersoner som ble angrepet. Det var Norge, vår grunnlov og vårt demokrati. Dette er år som trenger å gjøre vondt for oss som nasjon.

Konspirative fantasier


Noe av det viktigste vi kunne ha gjort etter 22. juli var å bygge videre på det nye, store, norske «vi». I stedet hamres det løs på samholdet. Den offentlige debatten er like sterkt preget av en krisemaksimering av innvandring og generaliseringer om innvandrere som den var før 22. juli.

Den nødvendige løpende debatten om norsk innvandrings- og integreringspolitikk er i alt for stor grad en kamparena, preget av mistro, fordommer og konspiratoriske fantasier rettet mot det Kong Olav - ære være ham - kalte «våre nye landsmenn».

Det har vært en viss oppblomstring av motytringer. Men det er stadig dem som ikke trives i et moderne, globalisert samfunn som dominerer avisenes kommentarfelt. Det er de innvandringskritiske og innvandringsfiendtlige, de som har «fått nok», de som mener at politikerne har ført folk flest bak lyset, de som synes det er greit

at asylsøkere kalles «lopper og lus», de som liker at muslimske medkvinner reduseres til «svarte telt», de som mener at innvandringen er avslørt som et eneste stort overgrep når en innvandrer gjør noe galt, de som mener at «flerkultur» er et skjellsord, de som aktivt bidrar til å gjøre sameksistens vanskelig og som deretter sier det er umulig.

Ikke vær feig

Vi skal ha respekt for hverandre. Vi skal ikke stemple hverandre i tide og utide. Vi skal leve sammen. Men vi skal ikke være feige. Vi skal avsløre løgn og vi skal påpeke fordommer. Når noen sier at «alle flytter vekk fra innvandrerne», slik en politiker gjorde nylig, si at de lyver. Når noen uttrykker frykt for muslimer, spør om de kjenner noen. Når noen snakker om romfolk som om de er annenrangs mennesker, ikke la det gå ubemerket hen. Når hvite slipper inn mens mørkhudede blir stående utenfor, gå et annet sted. Når kommentarfelt flommer over av uvitenhet, fordommer og hat, trekk pusten dypt og ta oppgaven fatt ¿ enda en gang.

Når noen snakker om innvandringen som et eneste stort kriseområde, be dem se omkring seg: Vi lever i et av verdens beste og tryggeste land.

Elie Wiesel

har sagt: Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Få motto kunne passe bedre for et grunnlovsjubileum som markeres mindre enn tre år etter 22. juli. Vi har vært triste. Det er på tide å bli forbanna.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger