Hovedinnhold

– Jeg er så stolt av min bakgrunn

<p>ROMSÅS-IDENTITETEN: – Uansett negative omtaler, uansett stigma – jeg kommer alltid til å være stolt av at jeg kommer fra Romsås, skriver Vilde Larsen Hellum.</p>

ROMSÅS-IDENTITETEN: – Uansett negative omtaler, uansett stigma – jeg kommer alltid til å være stolt av at jeg kommer fra Romsås, skriver Vilde Larsen Hellum.

Foto: NTB Scanpix
Klart det er problemer å ta tak i på Oslo øst. Men vi er fortsatt stolte av å komme fra Groruddalen.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

VILDE LARSEN HELLUM, student

«Jeg er 26 år, født og oppvokst på Romsås» – var det første jeg sa da jeg fikk det klassiske «fortell litt om deg selv»-spørsmålet på et jobbintervju for noen uker siden. Det fikk meg til å tenke over hvor mye av personligheten min jeg tilegner hjemstedet mitt. For ja, jeg er stolt av å være fra Groruddalen. Jeg er faktisk tredjegenerasjons Romsås-boer!

<p>Vilde Larsen Hellum. </p>

Vilde Larsen Hellum. 

Man får litt ekstra behov for å hevde seg, når mediene opp gjennom årene har fremstilt stedet du kommer fra på en måte som du ikke kjenner deg igjen i.

Det å få oppvekststedet sitt omtalt som en «ghetto» i beste sendetid på NRK i 2003, har hengt igjen. Men kanskje vi lever litt på stigmaet, for det er jo litt kult å komme fra ghettoen – er det ikke?

Jeg ler av alle de negative beskrivelsene av Groruddalen og avviser dem. Og det vet jeg veldig mange gjør.

Men det er skummelt. Og kan gi unge spillerom til å leve opp til det dårlige ryktet, i et slags forsøk på omgjøre et negativt stigma til noe kult.

Da jeg ble spurt om å skrive om Groruddalen og oppveksten min i området, tenkte jeg raskt at det for første gang, i en profesjonell sammenheng, har vært en fordel for meg å komme fra Romsås.

Folk blir ofte overrasket når jeg sier hvor jeg er fra. Men det er likevel viktig for meg. Nylig flyttet jeg fra Groruddalen. Hvis jeg blir spurt om hvor jeg bor, er jeg alltid kjapt ute med å poengtere at jeg opprinnelig er fra Romsås.

Les også: NRK i drabantbytåka

Mange blir fascinert av at jeg, som etnisk norsk, kommer derfra. Jeg har hørt ting som at jeg «snakker for rent» og «kler meg for pent» til å komme fra et «sånt» sted. Jeg har opplevd medlidende blikk, «stakkars deg, som kommer fra et så farlig område».

Men dette kommer som regel fra uvitende og utenforstående, som har fått oppfatningene sine gjennom svartmalingen av Oslo øst.

Når jeg møter folksom faktisk er fra samme sted som meg, så er det en umiddelbar forbindelse der. Det er vanskelig å forklare.

Vi som kommer herfra har en sterk stedstilhørighet og et særegent samhold. Jeg tror som kommer fra området forstår hva jeg mener med det.

Vi vet at ikke alle faller ut av videregående, er gjengmedlemmer, selger dop, driver med dop eller banker hverandre på fritiden.

Det er godt mulig at alle føler tilhørighet til «sine» steder i Oslo. Men min oppfatning er at det er noe spesielt med å komme fra Groruddalen.

Les også: Shazia Majid – Ode til Groruddalen

Klisjéalarmen går når jeg skriver at det har beriket meg som person. Det å ha en flerkulturell omgangskrets gir praktisk lærdom i utviklingen av respekt og toleranse for andre kulturer og mennesker. Jeg tror mange kunne hatt godt av det. Det er et slikt miljø jeg vil at barna mine en gang skal vokse opp i.

Bakgrunnen min har gitt meg forståelse og aksept for at mennesker er forskjellige. Man blir mer tilpasningsdyktig, utvikler mer medmenneskelighet og mindre fremmedfrykt. Du lærer mye om deg selv i prosessen også, og får utfordret det klassiske synet man ofte har på sin egen kultur som den «rette».

Og så kan jeg banne på ti forskjellige språk.

Jeg bryr meg ikkeom hvilken etnisitet vennene mine har. Det er det en oppvekst i Groruddalen gjør med deg: Du ser ikke farge. Men jeg får ofte spørsmål som «hvor mange norske venner har du egentlig?»

Svaret er gjerne: «Jeg kan sikkert telle de etnisk norske vennene mine på én hånd.»

Jeg ser ikke helt hvorfor det å ha en mer homogen (helst norsk) omgangskrets liksom skal være en fordel.

Jeg ser opp til venninnene mine. Jeg beundrer dem, egentlig.

Jeg hører ofte ting som «jeg føler meg ikke helt norsk, men jeg føler ikke at jeg passer inn i hjemlandet heller».

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Ingen etnisk norske, inkludert meg selv, kan forstå hvordan det er å være annengenerasjons-innvandrer. Hvordan det er å bli dratt mellom to ulike kulturer. Prøve å være norsk, men samtidig beholde kulturarven og leve opp til forventningene foreldrene dine har til deg. Det er vanskelig å finne en kombinasjon som fungerer for begge parter.

Vi ler mye av dette med såkalt «sosial kontroll».

Som noen sier: «Mamma tror jo at hvis jeg tar meg et glass vin, så er jeg alkoholiker.»

Jeg har venninnersom fortsatt ikke kan sette ølflaskene sine i kjøleskapet, de havner i en sekk, aller helst i kjelleren. Jeg har venninner som i alle år har løyet når vi skal på byen, selv etter at vi ble myndige. For å si det sånn – det har vært en del «bursdagsfester» opp gjennom årene!

Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, og det er store variasjoner. Jeg tenker ikke at mine venninner har det unormalt strengt. Og jeg skal heller ikke begi meg ut i en diskusjon om hva som er riktig måte å oppdra barna sine på.

Selv tenker jeg ofte at det nok er mange etnisk norske som sikkert kunne hatt godt av å ha det litt strengere hjemme.

Når mediene omtaler Groruddalen, er det som regel to vinklinger som gjelder: Groruddalen som «multikulturell idyll» eller Groruddalen som et slags skrekkabinett over mislykket integreringspolitikk.

Begge vinklingene er feil.

I kjølevannet av debatten om såkalt «fake news», er det ironisk at NRK sender en reportasje fra Oslos drabantbyer og beskriver områdene som verre enn noen gang.

For meg oppleves det som en slags heksejakt, som om noen har behov for å fremstille bydelene som områder preget av gjengkriminalitet, vold og narkotika. Såkalte «svenske tilstander».

Det er så feil.

Men vi har hørt det så mange ganger før. Vi er så vant til det. Men vi er lei av disse resirkulerte fortellingene.

I snart 50 år har det vært sånn. Allerede i 1969 kom Ammerud-rapporten som tegnet et «særdeles dystert bilde av livet i høyblokkene». Den omstridte Stovner-rapporten fra 1975 fortalte om ensomme og deprimerte barn som ikke kunne skrive og lese, og om «et miljø som la forholdene til rette for passivitet, hærverk og nederlag». I senere år har vi hørt om «hvit flukt», salamifrie matpakker, blondinehets, barneran, religiøs radikalisering og så videre.

Det som er annerledes denne gangen er all kritikken Dagsrevy-reportasjen har fått. Skribenter som henviser til statistiske rapporter og virkelige tall over hvordan situasjonen faktisk er. Politiet som tilbakeviser påstandene. Og det er fint.

Men stigmaet lever likevel videre.

Jeg skal likevel ikke skyve under teppet at drabantbyene har sitt å slite med, slik de fleste områder i Oslo har. Vold, dopbruk og langing finner du overalt. Husk, «Norges største hasjbaron» er fra Asker.

Fokuset er feil.

De fleste utfordringene drabantbyene står overfor er konsekvenser knyttet til sosial og økonomisk bo-segregering. Dette er en del av et større samfunnsproblem og noe politikerne må ta tak i.

Mediene spiller en viktig rolle i spredningen av stigmatiserende holdninger rundt drabantbyene. Det har de gjort i snart femti år. Det er ting å ta tak i Oslo øst. Men det er også mye bra her – mangfoldet er stort! Den tverrkulturelle kontakten er betydelig.

For uansett negative omtaler, uansett stigmaet – jeg kommer alltid til å være stolt av hvor jeg kommer fra.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger