Hovedinnhold

Staten kan ikke ta parti

- Det blir meningsløst om myndighetene skal bestemme hva som er religiøst betinget klesdrakt og hva som ikke er det, skriver kronikkforfatteren. Tegning: ROAR HAGEN
- Det blir meningsløst om myndighetene skal bestemme hva som er religiøst betinget klesdrakt og hva som ikke er det, skriver kronikkforfatteren. Tegning: ROAR HAGEN
Forsvarsdepartementet har vedtatt at hijab, kibla og turban skal være tillatt å bære sammen med uniformen. I et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn kan ikke staten ta parti for den ene eller andre konfesjonen.
Meninger

VG følger

Peter Normann Waage, forfatter og kulturhistoriker.

I mai i år ble båndene mellom stat og kirke løsnet noe - heldigvis. I vårt samfunn kan ikke staten ta parti for den ene eller andre konfesjonen. Det bør den heller ikke i et tilsynelatende homogent samfunn, simpelthen fordi religiøs overbevisning og statens funksjon som forvalter og utøver av landets lover ikke hører sammen.

Selvfølgelig kan statens embetsmenn og - kvinner ha sine religiøse overbevisninger, men det er som privatpersoner.

Å forestille seg at en stat skulle kunne ha en tro, er absurd og en uting.

Samfunnets mangfold

Men så sniker utingen seg inn en tilsynelatende velment bakdør: Når noen av de troende har tradisjoner som tilsier at de skal signalisere sin tro i offentligheten gjennom klesdrakt, bør de vel kunne bruke dem innen politi, som dommere eller i det militære? Alle de tre institusjonene er forvaltere av statens voldsmonopol.

Bør da ikke samfunnets mangfold komme til uttrykk her?

På den måten vil det sendes signaler om at staten er til for alle, også for de såkalt «nye landsmenn» - som for øvrig ikke er nyere enn at svært mange er født i Norge.

Diskusjonen er blitt aktualisert ved Forsvarsdepartementets vedtak om at hijab, kibla og turban skal være tillatt å bære sammen med uniformen.

Forskjellige roller

ARTIKKELFORFATTEREN: Peter Normann Waage. Foto: Privat
ARTIKKELFORFATTEREN: Peter Normann Waage. Foto: Privat

Her mangler en prinsipiell tenkning. Vi spiller forskjellige roller på samfunnsarenaene. Privat og i den offentlige debatt er det en selvfølge at man kan signalisere de overbevisningene man måtte ønske. Like selvfølgelig er det at man trer inn i en annen rolle hvis man arbeider innen domstol, militære eller politi.

Da representerer man ikke seg selv, men en statsmakt som er hevet over private hensyn.

Ikke uten grunn bærer fagdommere, aktor og forsvarer kapper, slik politi og militære bærer uniformer. Videre blir det meningsløst om myndighetene skal bestemme hva som er religiøst betinget klesdrakt og hva som ikke er det. Hijab er omstridt blant muslimer. At noen kan være gode muslimer uten å gå med hijab, burde fortelle myndighetene at det ikke er noe én til én forhold mellom å være en troende og gå med hodeplagget.

I stedet velger man å ta parti for dem som går med skaut.

Slik kan myndighetene i praksis risikere å ta side i en indremuslimsk debatt. Og for det tredje, som en forlengelse av dette argumentet: Hvilke begrunnelser for påkledning kan godtas?

Grensen går åpenbart et sted mellom samer og religiøse minoriteter. Så snart tillatelsen om religiøse hodeplagg ble offentliggjort, hevet samiske røster seg og ba om at også deres plagg skulle tillates sammen med uniformen. Nei, svarte Forsvarsdepartementet, de er kulturelt, ikke religiøst begrunnet.

Men når man først har latt den private definisjonen av symboler veie så tungt, da burde man ha tillatt andre argumenter for påkledning, for eksempel med støtte i kultur.

Enten bestemmer staten hvilke symboler som flagges av dens representanter, eller så overlates avgjørelsen til privatpersoner og religiøse grupperinger. Men i så fall er vi igjen på vei inn i absurditeten. Det blir klart om vi forestiller oss dommere i niqab, heldekkende drakter. Også de er jo religiøst begrunnet.

Blir partisk

Alle de ovennevnte problemene bunner i ett oversett, men livsviktig prinsipp: I et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn må vi alle kunne møtes som likemenn i alle fall på ett område. Det må finnes minst ett religionsfritt sted der vi kan stå som likeverdige medmennesker.

Mangfold krever at det også finnes enhet, ellers går samfunnet i oppløsning.

Det stedet og den enheten heter individets verd og frihet. Det er forhold som statsmakten er satt til å beskytte. Også hvis den tar parti for alle mangfoldighetene, blir den partisk. Samfunnet risikerer å oppløses i fragmenter.

Felles møterom

Men er ikke så vel uniformer som rettssal allerede infisert med religiøse symboler, så som det kristne korset? Det finnes jo på toppen av kronen i det norske riksvåpenet, som henger i enhver rettssal. Alle stater, den norske inkludert, er vokst frem gjennom historien.

Å skulle fjerne de historiske symbolene signaliserer historieløshet.

Om det dessuten er betenkelig at det allerede finnes religiøse symboler som statsmakten pynter seg med, blir problemet i alle fall ikke mindre om de blir flere.

Slik det er nå, fungerer flagg og riksvåpen som signaler om statstilhørighet, ikke om religiøs tilhørighet:

Norske muslimer på pilegrimsferd til Mekka har tatt med seg det norske flagget, ikke som kristen fane, men som tegn på at de er norske. Flagget signaliserer nettopp det felles møterommet vi trenger i et flerkulturelt samfunn.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Hva synes du? Diskuter saken i kommentarfeltet! Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Vi løfter ofte gode kommentarer øverst i diskusjonen! Trakassering og hat = utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansvarlig for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer