Hovedinnhold

Dramatiske endringer

NYTT NORGE: Den største endringsfaktoren i norsk kultur for tiden ser ut til å være den såkalte nyliberalismen, skriver Thomas Hylland Eriksen.
NYTT NORGE: Den største endringsfaktoren i norsk kultur for tiden ser ut til å være den såkalte nyliberalismen, skriver Thomas Hylland Eriksen.
Truer innvandringen norsk kultur? Nyliberalismen er nok en langt større endringsfaktor.

Denne saken handler om:

Thomas Hylland Eriksen, fritenker, forfatter og professor.

En klassisk debatt handler om hvorvidt innvandringen truer norsk kultur. Den begynner gjerne med påstanden om at de fremmedkulturelle bidrar til forandringer som med tiden vil gi oss andre en opplevelse av å leve i et fremmed land.

Hva er norsk kultur?

Professor Thomas Hylland Eriksen.
Professor Thomas Hylland Eriksen.

De vanligste svarene på slike utspill er av tre slag: For det første er det uklart hva «norsk kultur» er, i en majoritetsbefolkning der forbruksmønsteret er blitt globalisert, verdiene varierer fra konservativ kristendom til hedonistisk individualisme, og forandringene skjer raskere enn du rekker å si «iPhone.»

For det andre blir det innvendt at innvandrere faktisk integrerer seg og blir en del av det norske, det tar bare litt tid for enkelte.

For det tredje - og dette var Støres variant da han snakket om «et nytt og større vi» - blir det sagt at innvandringen fører til en utvidelse av norskheten ved å gjøre det mulig å være norsk på enda flere måter enn tidligere.

Disse synspunktene kan selvfølgelig også diskuteres, og dermed får vi en typisk norsk mediedebatt av vekslende kvalitet.

Det er imidlertid grunn til å undre seg over at det så ofte er innvandringen som nevnes som mulig årsak til at norsk kultur endrer seg, eventuelt slutter å være en gjenkjennelig størrelse som man meningsfylt kan kalle «norsk kultur.»

Må få velge selv

De som bekymrer seg over fremtiden til norsk kultur (som er noe annet enn rase eller etnisitet), ville gjøre klokt i å rette blikket i nye retninger.

Den største endringsfaktoren i norsk kultur for tiden ser nemlig ut til å være nyliberalismen.

Nyliberalisme er et omstridt ord, så la meg like godt definere det først som sist. Ordet liberalisme vil lett misforstås på norsk, ettersom det har to hovedbetydninger:

Å være liberal dreier seg om verdier som toleranse og respekt for individets frihet; å være liberalistisk er å ville overføre markedsprinsippet til flest mulig av livets områder, slik at det meste av det vi gjør blir konkurranseutsatt.

(Fremskrittspartiet er et merkelig fenomen i denne sammenhengen. De er liberalistiske når det passer dem, og ellers høyreautoritære. Konsekvente liberalister er jo tilhengere av fri hasj og fri innvandring. Folk må få velge selv. En ekte Ayn Rand-tilhenger synes ikke det er skummelt om det bor pakistanere i nabogården. Han er jo overbevist om at han kan utkonkurrere dem.)

Nyliberalismen er ikke nødvendigvis liberal, men den er liberalistisk; og den er ny fordi den representerer en gjenoppliving av 1800-tallets Manchester-liberalisme, som nådde sitt høydepunkt da  sosiologen Herbert Spencer  erklærte at alle menneskelige relasjoner burde være kontraktbaserte, med ett unntak, nemlig relasjonen mellom mor og barn.

Ytringsfrihet

Selv Spencer syntes det ble litt drøyt å skulle føre regnskap over vinning og tap akkurat i den sammenhengen.

Det er ikke lett å finne dokumentasjon på at innvandringen har påvirket majoritetskulturen i nevneverdig grad. Jo da, det er mer snakk om kvinners rettigheter, ytringsfrihet og religionens plass nå enn det trolig ville ha vært uten troende muslimer i landet.

Men det er ingen ting som tyder på at majoriteten har tenkt å gi etter.

Og godt er det, vil jeg tilføye; her snakker vi om kamper som i sin tid ble utkjempet og vunnet av kulturradikalere, altså folk som trodde at menneskets vesen ikke var biologisk gitt én gang for alle, men kunne påvirkes.

Når det gjelder nyliberalismen, stiller det seg annerledes.

Da jeg begynte å undervise om nasjonsbygging rundt 1990, kunne jeg fremdeles omtale postvesen og jernbaner som eksempler på fellesprosjekter som bidro til nasjonal integrasjon og identitetsfølelse.

AS Norge

Nå er begge deler delvis privatisert, utbyggingen av jernbanen står praktisk talt stille, og posten har nedlagt postkontorer over hele landet og brukt masse penger på logoer og merkevarebygging, i et håp om å kunne gå med overskudd. Vi blir behandlet som kunder, ikke som borgere. Det er en fornærmelse.

Sosialklienter og studenter, passasjerer og pasienter har vendt seg til tanken på at de har krav på tjenester som de (eller noen andre) har betalt for over skatteseddelen, og klager dersom de ikke får dem. Nå er det forbrukere vi først og fremst er, og den som hører politikerne snakke, får stadige bekreftelser på at AS Norge er et firma som skal gå med overskudd.

Det ville ha vært umulig å etablere en institusjon som folkebiblioteket i dag. Og, omvendt, hadde internett dukket opp på femtitallet, ville alle borgere fått gratis bredbånd, slik vi fikk gratis veier.

«New Public Management», et mareritt av skjemaer, prognoser, møter og plandokumenter, er en ideologi som går ut på at offentlige etater skal late som om de er private bedrifter.

Sykehus og universiteter skal trylle frem tall som beviser at de går med overskudd.

Resultatet er at de bruker masse krefter på dette i stedet for å gjøre det de skal. Selv en politiker som den joviale sosialdemokraten Pølse-Hansen røpet for et par år siden at han gledet seg til endelig å kunne bidra til verdiskapningen når han gikk fra politikken til et slags reklamebyrå. Dette verdibegrepet er ikke Gerhardsens, for å si det mildt.

Rolleforbilder

Nyliberalismen kommer også til uttrykk på mange andre områder. Politiske spørsmål blir oversatt til personlige frigjøringsprosjekter. Dietter og treningsopplegg kommer i stedet for grønn jordbrukspolitikk.

Kjendiser som Madonna og Angelina Jolie blir humanitære rolleforbilder fordi de adopterer afrikanske barn, men urettferdigheten blir ikke borte av medfølelse og veldedighetsturisme.

Den er nemlig strukturell.

Nyliberalismen tilbyr enkle svar på kompliserte spørsmål. Hvis det ikke kan telles og måles, finnes det ikke. Hvis individet ikke tjener på det, er det ingenting verdt. For en del år siden gikk ordet «japp» av moten. Årsaken er enkel: Jappementaliteten - det eneste jeg skylder mine omgivelser er å realisere meg selv - var blitt en del av luften vi pustet i.

Å være dårlig integrert i dagens Norge er ikke å være usolidarisk, det er å være en lite effektiv forbruker.

Og det er grunner til å undre seg over at denne dramatiske kulturelle endringen ikke er blitt en hovedsak hos dem som hevder at de bekymrer seg over den norske kulturens fremtid.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger