Hovedinnhold

Kommentar: Lysbakken angrer seg til topps

Så forlot Audun Lysbakken til slutt Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Et departement ingen setter sine ben i uten å bli merket for livet, skal vi tro Lysbakken selv.

Denne saken handler om:

Hvordan i all verden kan en som forlater regjeringen i forlegenhet, slik Lysbakken gjorde i går, samtidig være selvskreven som partileder i SV? Når ble man en suveren lederkandidat etter å ha rotet med penger, og ødelagt SVs ry som pinlig ryddige i offentlige pengesaker?

Skal man svare på dette, må man lytte nøye til det Lysbakken sa da han gikk av i går. For i sin avskjedstale felte han en nådeløs dom over departementet sitt.

Adjø pølsebu

Det kunne nesten minne om talen i den danske dogmefilmen «Festen».

Der sønnen forteller festbordet på farens bursdag om hvordan far gjennom hele barndommen misbrukte barna.

Lysbakken beskrev et departement som fremstår som en blanding av en pølsebu og et norsk tippeligalag på syttitallet. Penger ble delt ut i hytt og vær uten tanke på regler og integritet. Journalføring og slikt var det ikke så nøye med.

Da Lysbakken luftet en mulig inhabilitet fordi en av hans nære venner jobbet i Reform, en stiftelse som mottok millioner av kroner hvert år, ble han meddelt at dette skulle man fikse med litt varsomhet i saksbehandlingen.

Møkkagraveren som begravde seg selv

Dagbladets avsløring av snarveier og kjippkjapp saksbehandling i jenteforsvarssaken, var ikke unntaket, virket det som. Det var nemlig slik det foregikk i BLD.

Det siste Lysbakken gjorde før han gikk ut døren, var å stanse all utebetaling av penger fra departementet, inntil nye rutiner er på plass. Så hardt har aldri en avgående statsråd slengt igjen døren etter seg i et norsk departement.

Hvis Lysbakkens beskrivelser av BLD stemmer, så bør kanskje hele departementet legges ned. At offentlige midler deles ut i flere år uten at reglene følges, kan ingen akseptere. At embetsfolk helt opp på toppnivå fremstår som bevisstløse i spørsmål om inhabilitet og usunne koblinger, tyder på at de aldri burde hatt jobbene sine.

Skal man ta Lysbakkens oppgjør med departementet på alvor, ville ingen statsråder kunne blitt sittende når sannheten om BLD kom på bordet.

Til slutt var det Lysbakken selv som ble tvunget til å grave frem møkka fra departementets indre, og da han stirret på den stinkende haugen han hadde funnet, skjønte han at han måtte gå av.

Det var umulig å trille møkkalasset opp til Jens Stoltenberg å si at han var innstilt på å fortsette.

Kilder nær prosessen insisterer nemlig på at Lysbakken selv skjønte at den praksisen for tildelinger som hersket i hans statsrådstid, på ingen måte var forenlig med de kravene man må stille til en norsk statsråd.

Nydusjet

Men så var dette med ansvaret da. En ting virker klart, hadde ikke Lysbakken skullet ta over som partileder i SV, ville hans karriere i politikken sannsynligvis vært over i går. Men det er den altså ikke.

Lysbakken fremstår som en angrende synder. En som ikke klarte å skikke seg selv i møtet med et departement på tur.

En som konfrontert med alle vedtak om penger til partifeller og venner, kastet skjellene fra sine øyne og forlot syndens pøl, alias BLD.

Som innrømmet at han ikke hadde hatt den nødvendige erfaring og ballast til å skjønne hva det var han hadde vært med på, før han så sitt eget synderegister systematisert i en sirlig rekke e-poster, notater og saksdokumenter.

Og som selvfølgelig kom til den eneste rette konklusjon, nemlig å ta det endelige ansvaret og trekke seg.

Slik har han, ifølge Kristin Halvorsen og andre i SV, vokst som menneske og leder. Han har trukket seg selv opp fra avgrunnen, og er nå nydusjet og klar for ledervervet i SV.

Tvunget til å gå av

Hvem kan vel motstå en slik historie? Synderen som innrømmer sine feil og tar sin straff er jo alltid mer tiltrekkende enn han som aldri har gjort noe galt.

Det er bare en ting som skurrer litt. Hadde Lysbakken virkelig ikke noe valg? Var det virkelig slik at det å lede BLD var som å arve en gudfar-tittel for en politisk-byråkratisk mafia, der man umiddelbart aksepterte en forretningsførsel i gråsonen?

Eller passet det en SV-politiker med lederambisjoner å styre et departement der han jevnt og trutt kunne ta æren for bevilgninger til miljøer som sto SVs politikk nær? På nettsiden til stiftelsen Reform ligger det for eksempel flere blogginnlegg fra ansatte som roser Lysbakken.

Når statsråder må gå av, faller de som regel for eget grep. Det gjorde Lysbakken også. Hadde ikke Dagbladet begynt å grave i jenteforsvarssaken, ville han ikke vært tvunget til å holde dommedag over seg selv.

Nå blir han, etter alt å dømme, SV-leder.

Det er ikke lett å se hvorfor de siste ukene skal ha gjort ham mer skikket til det enn han var tidligere. Saken har vel heller vist oss en politiker med sviktende dømmekraft når det gjelder sin egen habilitet. Og en statsråd som tar ansvaret, men fortsatt mener at andre må dele på skylda.

Det siste er kanskje det som måtte til for at han skal bli ny leder i SV.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger