Hovedinnhold

Kronikk: Mullaene i fotballforbundet

<p><b>SELVGODHET:</b> – Sett at vi istedet for Nils Johan Semb (bildet) fikk inn en toppfotballsjef fra Tyskland, Nederland, Italia eller en annen stor fotballkultur. Hvorfor er det utenkelig i Norge, spør forfatter og forlegger Aslak Nore.<br/></p>

SELVGODHET: – Sett at vi istedet for Nils Johan Semb (bildet) fikk inn en toppfotballsjef fra Tyskland, Nederland, Italia eller en annen stor fotballkultur. Hvorfor er det utenkelig i Norge, spør forfatter og forlegger Aslak Nore.

Foto: Bjørn S. Delebekk, VG
Fotballforbundet og toppfotballsjef Nils Johan Semb har mislykkes i nesten alle målene han har satt seg. Men hvorfor får det ingen konsekvenser?

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

ASLAK NORE, forfatter

Jeg har ofte tenkt at å være for nytenkning i fotball-Norge er litt som å være tilhenger av politiske reformer i Saudi-Arabia. I begge tilfeller er det så ufattelig åpenbart for alle som har sett hvordan ting gjøres i andre land at kulturen er dysfunksjonell og bakstreversk. Begge steder hindrer reaksjonære mullaer og ideologiske yppersteprester reformer og utvikling.

Det ligger i de inkompetentes natur å klamre seg til makt og posisjoner i offentlige finansierte organisasjoner. NFF-byråkratiet har alltid vært fluepapir for merittløse trenere og ledere som ikke får andre jobber. Og som ikke er vant til å måles for resultatene de oppnår. 

LES:  Delta i debatten, Høgmo!

Pompøs retorikk

<p>Aslak Nore.<br/></p>

Aslak Nore.

Foto: Jørgen Braastad, VG

La oss ta en kjapp titt på NFFs Handlingsplan 2012-15. For A-landslagets vedkommende var målsetningen VM 2014 og EM 2016. Det første ble for vanskelig i historiens svakeste kvalifiseringspulje. Kroatia-kampen fikk meg til å tenke på en bøling av halte fjordinger og purunge føll som slippes ut på beitemarken til fullvoksne hingster. I et mesterskap har de ingenting å gjøre. 

På aldersbestemt nivå kan man med god grunn skryte av U21-lagets EM-bronse i 2013, som står alene i å overgå NFFs målsetninger. Med et par unntak har U21-laget til gode å etablere seg som habile yrkesspillere i utlandet. U21-lagets elendige resultater før og etter tilsier at det var en nokså tilfeldig winning streak og slett ingen «triumf for den norske modellen», som Stig Inge Bjørnebye pompøst hevdet.

Dét er typisk NFF-retorikk: Den endeløse rekken nederlag og ydmykelser forbigås i stillhet, ethvert halmstrå blir et bevis på egen fortreffelighet. Martin Ødegaard et produkt av norsk barneidrett? Yeah, right, det er som å påstå at Zlatan er et resultat av verdiene det svenske skoleverket innprenter.

Grell kontrast

Situasjonen blir bare mørkere dess yngre landslagene blir. I grell kontrast til målsetningene er det 10 år siden noe G19 eller G17-landslag kvalifiserte seg til EM (det habile G19-laget kan riktignok fremdeles klare det). Folk som følger de yngre lagene tett, er bekymret over hvor svake og tannløse de er. Når de ryker ut, er det alltid med det påfølgende NFF-tåkepratet om «god læring», «hederlig» og «små marginer».

Og nå har jeg ikke engang nevnt hvor håpløst langt etter målsetningene norsk klubbfotball befinner seg. Tiden da norske klubber overrasket i Europa er for lengst forbi. Tippeligaen er Europas 26.beste liga, godt bak det kortsiktige målet (topp 20) og en evighet bak den langsiktige ambisjonen om å være blant de 12 beste på Europa-rankingen.

Hvordan går det så med landslagets målsetning om å være blant verdens 25 beste på FIFA-rankingen? Sist jeg sjekket lå vi på 70.plass, hederlig bak Forente Arabiske Emirater. Til dere som mener vi er for få til lykkes: En kjapp opptelling viser at 7 av 20 topprangerte lag på FIFA-rankingen har et innbyggertall på 10 millioner eller mindre.

Enda godt Høgmos mildt sagt hårete visjon om semifinale i Russland-VM 2018 ikke er i handlingsplanen. Bare å skrive det får meg til å rødme. Og Norge skal liksom være jantelovens hjemland?

Ingen tar ansvar

Men la gå. Sympatiske Høgmo skal definitivt få tiden ut kvalifiseringen. Spørsmålet er hvorfor ikke de svake resultatene får konsekvenser for andre folk i Norges fotballforbund. Hvorfor sitter sjefen for de dårlige tidene, toppfotballsjef Nils Johan Semb, fremdeles i stillingen sin?

I andre demokratiske land er det sånn at feil og manglende resultater medfører avskjedigelse på ledernivå. Ikke i Norge. Der kan katastrofal ledelse spilles ut i full offentlighet uten at noen blir stilt til ansvar. Politimester Sissel Hammers mangel på lederskap 22.juli eller Bergenspolitiets håndtering av Monika-saken er eksempler. I Norge har vi ikke noen tradisjon for accountability, ja knapt nok noe ord for det, som betyr noe i retning overordnet, indirekte ansvar. Sembs manglende resultater får heldigvis mindre drakoniske konsekvenser enn for politiledere. Men ansvarsfraskrivelsen, mangelen på accountability, er den samme.

Til hans og NFFs forsvar kunne man riktignok fordele skylden for elendigheten med korttenkte klubbledere, som i en årrekke ofret talentutvikling og sunn klubbdrift for overbetalte middelmådigheter og harry stadionanlegg. Ikke uten grunn mener Josimar-redaktør Frode Lia at norsk fotball «styres av fiskere fra Vestlandet og gravemaskinførere fra Bjørkelangen».

Moralisme og selvgodhet

Den andre grunnen til at Semb og de andre med ansvar for toppfotballen i Norge blir sittende, handler om den manglende viljen til innovasjon i denne typen organisasjoner. Norsk akademia og kulturliv lider av mye av det samme. Sett at vi fikk inn en toppfotballsjef fra Tyskland, Nederland, Italia eller en annen stor fotballkultur. Hvorfor er det utenkelig i Norge?

Ikke bare ville lønnssystemet og arbeidstiden blitt satt under press. Perspektiv utenfra ville utfordret Semb, de merittløse landslagstrenerne og andre NFF-ansatte til å tenke annerledes. Nå kan man i stedet skryte av at man henter «impulser utenfra», samtidig som man fortsatt mener at «den norske modellen er en suksess», som landslagsspiller Tom Høgli hevdet i en kronikk. Vel. På et punkt må vi bestemme oss om det er oss eller verden for øvrig det er noe galt med.

Noen bedring er vanskelig å se. Yngve Halléns forbundsstyre er fylt opp av reaksjonære doldispolitikere som trives i idretts- og kulturpolitiske styreverv som flåtten trives i det norske sommerklimaet: Eli Arnstad (SP), Kjartan Berland (H), Mina Gerhardsen (A)...

Hva slags ideer de bringer til debatten om norsk fotball, annet enn moralisme og norsk selvgodhet, er uklart for meg. Men det blir litt klarere hvorfor norsk fotball befinner seg i en bølgedal vi vanskelig kommer ut av.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger