Hovedinnhold

Nordmenn mangler respekt for autoriteter. Det er en verdi verdt å ta vare på

<p>NORSKE VERDIER: – Vi trenger likhetsidealet og de antiautoritære refleksene nedarvet fra norsk bondekultur mer enn noen gang, skriver Sylo Taraku. </p>

NORSKE VERDIER: – Vi trenger likhetsidealet og de antiautoritære refleksene nedarvet fra norsk bondekultur mer enn noen gang, skriver Sylo Taraku. 

TEGNING: ROAR HAGEN/VG
Som innflyttet nordmann fra en annen kultur, er det likhet og skepsis mot autoriteter som sterkest representerer kontinuiteten i de norske verdiene.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

SYLO TARAKU, rådgiver i Tankesmien Agenda. 

Helt siden jeg som 18-åring kom til Norge fra det tidligere Jugoslavia, har jeg prøvd å forstå den norske kulturen. Etter å ha blitt registrert som asylsøker i Oslo ble jeg sendt videre til Nordland med tog. På vei til Bodø fikk jeg god tid til å betrakte den norske naturen og landskapet gjennom togvinduet. Jeg var minst like interessert i å se hvordan nordmenn levde sine liv utenfor urbane strøk. 

Tekst fra e-post: Sylo Taraku, LIM Scanpix.
Tekst fra e-post: Sylo Taraku, LIM Scanpix. Foto:, IKKE VG-BILDE

Livet i storbyene ligner stadig mer på hverandre i store deler av verden. De ekte, opprinnelige nordmennene finner man nok ute i distriktene, tenkte jeg. De urnorske som ennå ikke har blitt smittet av den globaliserte urbane kulturen. 

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Noe av det første jeg merket meg var fraværet av landsbyer. Der nordmenn bor i tettsteder er det likevel god avstand mellom husene. Helt forskjellig fra Balkan – og i resten av Europa – der bøndene bor tett i landsbyer, mens jorda de dyrker ligger litt lenger unna. På norske gårdsbruk bor bonden i sentrum av gården, med jordene rundt. Det kan føles som de sier til omverdenen: Dette er mitt, la meg være i fred.

Ulikt mange andre land i Europa har norske bønder stort sett eid jorden de har drevet. Gårdsbrukene ganske små, og vekstsesongen kort. For å overleve har gården måttet være der hvor jorden er, selv om det er fem kilometer til nærmeste nabo.

Folk blir selvstendige av å leve og arbeide ganske alene. De må stole på seg selv, og er ikke så avhengige av andre, sladder og manipulering er mindre viktig. En liten og nær omgangskrets lærer deg til å bli ærlig, men utvikler ikke nødvendigvis sosiale evner. Mitt inntrykk av nordmenn er et folk av få ord, med lite sans for «falske» og «meningsløse» høflighetsfraser som i andre kulturer bidrar til å sveise folk sammen. Smisking og underdanighet er fremmed for nordmenn, i andre kulturer kan det være en del av omgangsformen.

VG spør folket: Hva er norske verdier?

Mangelen på adelige privilegier (siden grunnloven i 1814 og adelsloven i 1821) har gjort at det har vært liten forskjell på folk. Du skal ikke lenger enn til Sverige for å se en større avstand mellom folk og elite. I Sverige er det også en større respekt for autoriteter, noe som har vært tydelig i debatten – eller mangelen på debatt – om svensk innvandringspolitikk.

Lengselen etter og kampen for frihet, der både arbeiderbevegelsen og likestillingen inngår, har vært en gjennomgående rød tråd i norsk nasjonsbyggingsprosess. EU-vegringen, den inngrodde mistenksomheten mot overnasjonal styring og «sjølråderett» for å nevne noe, har mye å gjøre med den gamle frykten for å miste jordstykket man både var avhengig av og herre over.

Politisk ekstremisme har aldri klart å få særlig fotfeste i Norge. Quislings Nasjonal Samling fikk aldri mer enn 2,2 prosents oppslutning ved Stortingsvalg i 30-åra, og den kommunistiske revolusjonen ble aldri noe av. I 1948 tok landsfaderen Einar Gerhardsen et kraftig oppgjør med de norske kommunistene som ifølge ham var «i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur».

Etter den kalde krigen gikk vi i 1990-tallet inn i «optimismens tiår», preget av optimisme og idealisme. I Norge var nedbygging av Forsvaret, opprusting av velferdsstaten og liberalisering av innvandringspolitikken tydelige tegn på gode tider og framtidsoptimisme.

I Europa fikk optimismen imidlertid en alvorlig knekk under finanskrisen i 2008. Norge ble langt mindre berørt som mange andre, fordi den rødgrønne regjeringen førte en svært aktiv politikk. Men vi har kjent godt på fallet i oljeprisene de siste årene. 2010-tallet kan trygt defineres som bekymringens tiår.

Økende økonomisk usikkerhet har bare forsterket en bekymring for raske kulturelle endringer i møte med innvandring, særlig fra muslimske land. De gamle motsetningene om økonomiske interesser er fortsatt til stede, noe vi også ser i den norske debatten, men kulturkampen tar størst plass.

Høyre-Linda og Sp-Ola samstemte: Norske verdier er under angrep

Det har oppstått et behov for å redefinere hva det betyr å være norsk i dag. Debatten om norske verdier bærer preg av en lengsel etter noe som var før, en slags nostalgi i en verden som oppleves uforutsigbar og utrygg.

Det er også delte meninger om hvor presset mot norske verdier kommer fra. Er for eksempel sekularismen en sentral norsk verdi under press, eller et press på norske verdier?

Noen svarer med å peke på det historiske faktum at verdiene er under kontinuerlig forandring, men det er historieløst å tro at forandringer alltid går i positiv retning. Budskap om at «alt flyter» virker uansett ikke særlig beroligende. Snarere tvert imot. Det er viktigere enn noen gang å snakke om kontinuitet, og hva som bør ligge fast under omstillingen til ny tid. For norsk kultur er ikke et blankt ark.

Sett fra mitt ståsted, som innflyttet nordmann fra en annen kultur, er det likhet og skepsis mot autoriteter som sterkest representerer kontinuiteten i de norske verdiene. Det ligger i nordmenns natur å være antiautoritære og egalitære. Det som kan utfordre norsk egenart er derfor økt avstand mellom folk og elite, og økt avstand mellom fattig og rik.

Se også: Listhaug langer ut mot Borten Moes barne-TV-verdier

Nærheten mellom politikere og folk skapes ikke bare gjennom politikernes tilstedeværelse lokalt og banking på folks dører under valgkampen, men også gjennom åpne debatter om spørsmål folk mener er viktige. Det innebærer en bedre forståelse for vanlige folks bekymringer.

Selv er jeg mest bekymret over autoritære tendenser jeg ser i Europa og Vesten i dag. Fra reaksjonære islamister som truer verdier som ytringsfrihet og likestilling, og fra nasjonalister med negative holdninger til pluralisme og minoriteter. Samtidig bør vi være på vakt mot autoritære tendenser på venstresiden. På amerikanske universiteter og i den tilspissede svenske politiske debatten, ser vi hvordan ytringsfriheten blir ofret i toleransens navn.

De gamle norske bøndene var seg selv nok. I dag lever vi i et mer komplekst samfunn og i en mer komprimert verden. Det gjør oss mer avhengig av samarbeid, men også mer sårbare. Vi trenger likhetsidealet og de antiautoritære refleksene nedarvet fra norsk bondekultur mer enn noen gang.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger