Hovedinnhold

Nei-sidens kamp mot virkeligheten

Nei-siden vant EU-kampen – dessverre. De som nå angriper EØS, ser ikke at Norge trenger verden mer enn verden trenger Norge.

Organisasjonen «Nei til EU» har gjort kampen mot EØS til sin nye kampsak – godt støttet av venstreradikale i fagbevegelsen. Ja-siden, også i LO, har i mer enn tjue år vært tause om Norges forhold til Europa. Det har gitt nei-siden alt for lett spill.

EØS-avtalen regulerer Norges forhold til EU. Den har bred oppslutning i Stortinget – og i folket. Den gir oss adgang til vårt viktigste marked, og sikrer norske arbeidsplasser.

La det vonde bak seg

Vi får mange av fordelene et EU-medlemskap ville gitt oss. Men vi har ingen innflytelse. Vi må ta direktivene som kommer. Vi har ikke noe vi skulle ha sagt – om noe som helst.

Derfor er det få i Norge, uansett politisk ståsted, som klarer å være begeistret for EØS-avtalen. Også selve EU-debatten er død. Ingen politiske partier ser noen politisk gevinst i å argumentere for at vi skal ha et tett og nært forhold til Europa. Jeg tror dette er en viktig årsak til at nei-flertallet har økt kraftig siden folkeavstemningen i 1994.

Forklaringen på ja-sidens taushet er like enkel som den er uholdbar: Da ja-siden tapte folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap, sørget de først en stund. Så la de den vonde opplevelsen bak seg, og gikk videre i livet.

Nei-folket, derimot, har bare gode minner fra den gangen. Det var fellesskap, sene kvelder med sang og samhold. Slik de så verden, kjempet de den gode sak. Mot kapitalismen og overmakten. For den lille mann.

Ja-siden klarte aldri å overbevise folkeflertallet om at det egentlig er omvendt; at flere land må stå sammen for å klare å kontrollere kapitalkreftene – at vi får til mer gjennom EU enn ved å stå alene. Ja-siden ble av mange oppfattet som de kalde og kyniske – de som ikke ville godt.

Meningen med livet?

Jeg mistenker at mange nei-folk lengter tilbake til EU-kampen. For hva er meningen med livet for «Nei til EU» og de som seiret i folkeavstemningen i 1994, hvis de ikke lenger har noe å kjempe for? Eller rettere sagt – kjempe mot? Og hvordan skal de klare å opprettholde de mektige politiske nettverkene som ble bygget den gangen, mellom venstreradikale fagforeningsfolk og bondeledere, mellom ungdomspolitikere og professorer?

Les Skartveits kommentar: Selvgode tapere

Senterpartiet og SV har vært mot EØS hele tiden. Men de har ikke kjempet særlig hardt. De har til og med sittet i en rødgrønn regjering og styrt på grunnlag av EØS-avtalen. Både ja-folk og mange nei-folk har forsonet seg med en avtale som ingen elsker, men som de fleste innser at er helt nødvendig.

Lenge var det bare de mest sekteriske medlemmene i Nei til EU, politikere på ytterste venstrefløy og gamle AKP’ere i fagbevegelsen som kjempet mot EØS. Men nå har kampen blitt mer intens. Tre av LOs fagforbund har sagt nei til EØS. Ytterliggående krefter jobber for at Fellesforbundet, et av LOs mektigste forbund, skal stemme for å si opp avtalen. Målet er at LO-kongressen i 2017 skal gjøre det samme. Det skjer neppe. LO-ledelsen har omsider forstått alvoret, og slår nå tilbake.

Norge som gratispassasjer

Denne uken fikk vi det såkalte kjendisoppropet mot EØS. Noen av dem som har skrevet under, som høyesterettsadvokat Harald Stabell og eks-fotballtrener Egil Drillo Olsen, har en fortid i den revolusjonære ml-bevegelsen. Andre, som Sp-leder Trygve Slagsvold Veum og Bondelagsleder Lars Petter Bartnes, representerer en bevegelse som ønsker at Norge skal ha minst mulig forpliktende økonomisk og politisk samarbeid med resten av verden.

Ingen av dem har formulert noe godt alternativ til dagens EØS-avtale. Alt snakket om en frihandelsavtale, slik Sveits har med EU, er helt urealistisk. At vi skal få til noe slikt, er en ren bløff. EU ønsker seg tvert om ut av avtalen med Sveits. Den som tror at et EU i krise vil bruke tid og ressurser på å hjelpe det rike utenforlandet Norge til i enda større grad å bli en gratispassasjer, forstår ikke noe – hverken av psykologi eller av politikk.

Det er tøffe tider i Europa. Vi har lenge levd i en beskyttet tilværelse. Men nå er den økonomiske uroen også i ferd med å komme hit. I dårlige tider er det ekstra farlig at land trekker seg unna andre, at de isolerer seg og er seg selv nok.

Svaret er ikke å trekke seg lenger unna. Tvert om – vi trenger mer samarbeid, tettere samarbeid. Tenk dagens kriserammede Europa uten EU. Tenk krisetidene tidlige på 1920 – og 1930-tallet, og hva de førte til.

Les: EUs beste tid er nå

Viktige verdier

Norge står nå i fare for å bli stående utenfor enda en viktig arena. USA og EU forhandler om en stor frihandelsavtale, den såkalte TTIP. Den store tanken bak avtalen er å styrke båndet mellom USA og Europa i en tid der Asia, med Kina i spissen, er i ferd med å bli verdens nye økonomiske tyngdepunkt.

USA og Europa står sammen om viktige verdier, men blir en stadig mindre del av verdensøkonomien. Derfor vil en slik avtale være svært viktig for maktbalansen i verden – for hvilke verdier som skal sette tonen i det internasjonale samfunnet i årene fremover.

Norske diplomater forteller at prosessen er helt lukket for Norge. De vet omtrent ingenting om hva som foregår. TTIP er heller ikke en avtale som skaper begeistring og glød hos dem som ser at den er nødvendig. Men den mobiliserer motstand – lenge før noen her hjemme vet hva den vil innebære, eller hvilke konsekvenser den vil få for Norge.

Det er de samme kreftene som mobiliserer. De spiller på de samme følelsene. Det er lettere å si kraftfullt nei til en uoversiktlig verden der ute, enn å si et nyansert ja til internasjonale avtaler som innebærer både fordeler og ulemper.

Og når nesten ingen står opp for det nyanserte ja, blir det enda lettere for enda flere å si nei til virkeligheten.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger