Hovedinnhold

Oslo 32. august

<p><b>TRAGEDIE:</b> Stephane Laborde ble i anledning Verdens Overdosedag intervjuet på VGTV om nettopp overdoser. – Stephane mistet sin kjæreste ved overdose for ti år siden. Jeg husker det veldig godt selv, for Stephane og jeg startet vår ruskarriere sammen, og jeg kjente også henne godt. Da vi var 16 år, som Stephane så riktig sier i intervjuet, tok vi amfetamin sammen for første gang, og fra den dagen har vi begge i praksis vært rusavhengige, skriver Sturla Haugsgjerd.</p>

TRAGEDIE: Stephane Laborde ble i anledning Verdens Overdosedag intervjuet på VGTV om nettopp overdoser. – Stephane mistet sin kjæreste ved overdose for ti år siden. Jeg husker det veldig godt selv, for Stephane og jeg startet vår ruskarriere sammen, og jeg kjente også henne godt. Da vi var 16 år, som Stephane så riktig sier i intervjuet, tok vi amfetamin sammen for første gang, og fra den dagen har vi begge i praksis vært rusavhengige, skriver Sturla Haugsgjerd.

Faksimile: Vg.no
Det er veldig bra at Bent Høie bryr seg om oss rusavhengige på Verdens Overdosedag, men hva med årets 364 andre dager?

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

STURLA HAUGSGJERD, rusavhengig

Tenk deg at du som 16-åring ble smittet av en mystisk sykdom som konstant gjør at du har influensa og er ute av stand til å fungere normalt om du ikke får medisiner. Tenk deg så at den eneste medisinen som fungerer er forbudt å kjøpe i Norge ved lov.

For å bli frisk må du altså bryte loven og kjøpe denne medisinen på det svarte markedet av kriminelle. I det du kjøper den blir du også ansett som kriminell og politipatruljer bevæpnet med pistol kan komme til å jage deg fra gatehjørne til gatehjørne om du blir observert i besittelse av medisinen mot din sykdom.

<p>Sturla Haugsgjerd.</p>

Sturla Haugsgjerd.

Da medisinen er ulovlig fører det også til at den blir ekstremt dyr, så du har ikke råd til å kjøpe noe som helst annet i livet ditt enn medisinen. Rent undertøy, bursdag-gaver, Øya-billetter, kaffe latte, sminke, månedskort og kosttilskudd er bare noen av de tusenvis av ting du bare kan glemme å kjøpe, for da får du ikke råd til medisinen din, som koster mellom 2000 og 3000 kroner i døgnet på det svarte markedet. På toppen av dette er den ulovlige medisinen du kjøper ofte blandet ut med andre kjemiske tilsetningsstoffer som gjør at medisinen i praksis er helsefarlig i seg selv. Ja, faktisk livsfarlig.

En hel rekke sykdommer i alle kroppens organer og lemmer kan ramme deg om du bruker den eneste medisinen som gjør deg frisk nok til å fungere som andre mennesker, og kan følgelig drepe deg både langsomt og akutt alt ettersom hvor heldig/uheldig du er. For ikke å glemme at det knapt finnes noen steder der du kan innta medisinen på en forsvarlig måte, med rett dosering og sterile instrumenter for inntak. Dette gjør at du ved hvert «sykehusbesøk» utsetter deg for å dø av feildosering og/eller smittsomme blodsykdommer, ikke ulikt situasjonen for mennesker i utviklingsland sør for Sahara.

Tenk deg så at du ikke bare måtte jage rundt døgnet rundt etter denne farlige og svindyre medisinen, som er den eneste kjente helbredelsesmetoden for din sykdom, men at du på spørsmål om hvorfor i all verden du ikke kan få en trygg og billig medisin i en ren sprøyte som alle dine medpasienter; får som svar at det gir en uheldig signaleffekt. Om alle med din sykdom får billig og trygg medisin utdelt i rene sprøyter, så ville vi kunne komme til å se at folk går til anskaffelse av din sykdom med vilje. 

LES:  Velferdsstatens svarte hull

Stephane

Om du som meg og en rekke av verdens ledende forskere også ser rusavhengighet som en sykdom og ikke en kriminell handling, så er dette den eksakte situasjonen til de aller fleste av Oslos 3-4000 injiserende brukere. Inkludert Stephane Laborde (34) som i anledning Verdens Overdosedag ble intervjuet av VG om nettopp overdoser.
Det viste seg at den første VGTV traff hadde mistet sin kjæreste ved overdose for ti år siden. Jeg husker det veldig godt selv, for Stephane og jeg startet vår ruskarriere sammen, og jeg kjente også henne godt. Da vi var 16 år, som Stephane så riktig sier i intervjuet, tok vi amfetamin sammen for første gang, og fra den dagen har vi begge i praksis vært rusavhengige. Det begynte med hasj og alkohol, og endte med heroin og piller.

Forskjellen på meg og Stephane er at jeg kommer fra et øvre middelklassehjem og med mine ressurser har klart å komme meg gjennom et 20 år langt rusmisbruk sånn noenlunde ok, forholdene tatt i betraktning, mens han har havnet på Plata med nåla i armen. Mens jeg oppholder meg størsteparten av døgnet ved en ettervernsinstitusjon på Oslos beste vestkant, tråler han Oslos gater etter penger til sin neste dose livsfarlig og svinedyr medisin, den samme medisinen som på brutalt og traumatisk vis rev hans elskede vekk fra ham for ti år siden.

Et traume han sannsynligvis aldri har fått tid til å bearbeide skikkelig, all den tid han har måttet stå på døgnet rundt for å skaffe mer av denne livsfarlige medisinen som kjæresten hans i sin tid kjøpte av kriminelle til blodpris og deretter døde av samme dag. Målet med en ruspolitikk bør være at alle, og ikke bare dem med ressurser til å ta i mot hjelpen som tilbys, får leve verdige liv, uavhengig av hvor syke de måtte være. 

Global krig

Samtidig, på andre siden av jorden, rives unge menneskers liv vekk i hundretall daglig som en bieffekt av denne samme transaksjonen, med et litt annet hendelsesforløp. I Mexico har nesten like mange liv gått tapt som følge av krigen om transportrutene der vår medisin blir fraktet til de nord-amerikanske og nord-europeiske markedene av voldelige kriminelle bander, som det har omkommet mennesker i den syriske borgerkrigen. Medisinen jeg, Stephane og hans avdøde kjæreste måtte ha da vi var syke, er nemlig monopolisert av et usynlig konglomerat av kriminelle som ikke skyr noen midler for å beskytte sine økonomiske interesser, og det med drapsmetoder selv IS ville vært stolte av.

Siden 2006 har over 100.000 liv har gått tapt som en direkte konsekvens av denne globale krigen, og det kun i Mexico. En krig indirekte velsignet av et geopolitisk samrøre av helsebyråkrater som i praksis bestemmer hva slags ruspolitikk som skal føres av verdens regjerninger (med et par hederlige unntak), vår inkludert. 260 norske overdosedødsofre årlig blir selvsagt smårusk i lys av tallene fra Mexico, spesielt om man tar med i betraktningen at overdose er en relativt sett smertefri og human død, til forskjell fra å bli brent og sagd i hjel levende. Men det er fortsatt et enormt tall relativt sett, spesielt med tanke på at Norge er verdens beste land å bo i. 260 dødsfall årlig er faktisk såpass høyt at kun Estland slår oss i hele Europa, og såpass høyt at Bent Høie føler seg tvunget til å gå ut og si at dette ikke er godt nok og at noe må gjøres.

Stephane skulle ikke ha trengt å miste sin kjære, det er jeg og Bent Høie enige om. Spørsmålet er hva han ønsker å gjøre med problemet? 2,4 milliarder kroner til å styrke mange ulike deler av sektoren, inkludert satsning på nesespray mot overdoser, er prisverdige tiltak, og Bent Høie fortjener all mulig honnør for å sette ruspolitikk øverst på agendaen ved å arrangere en pressekonferanse på den internasjonale overdosedagen. Men så lenge politikken ikke fungerer og likene hoper seg opp, er det ikke bra nok før alle løsninger er prøvd ut.

Se til Portugal

Portugal er et av få land som ikke har godtatt at det nest beste er godt nok, og gått til det drastiske skritt å avkriminalisere narkotika, som disse medisinene så fint kalles. Rusavhengighet er der altså i praksis, og ikke bare på papiret, nå ansett som en sykdom og ikke som en kriminell livsstil, og de rusavhengige behandles følgelig deretter. Og det med oppsiktsvekkende gode resultater, uten at det egentlig bør overraske noen.

At rene sprøyter og trygg dosering fører til færre dødsfall er jo faktisk ren matematikk. At Portugal indirekte bidrar til å delegitimere en fullskala og ekstremt blodig borgerkrig i Mexico, blir å regne som en ikke ubetydelig bonus. Vi rusavhengige er på tross av vår kroniske sykdom både samfunnsbevisste (både lokalt og globalt!) og ikke minst stemmeberettigede borgere, og før de sittende politikere viser politisk vilje til å forbedre vår situasjon ved å ikke gi seg før alle mulige metoder er utprøvd, kommer vi til å gjøre alt vi kan for å stemme dem ut av byråd, rådhus, regjering og storting.

Vi nekter å godta at rusavhengige skal ofres og dø for at de folkevalgte skal tekkes en abstrakt velgermasse som ser på oss som annenrangs borgere og tredjerangs mottakere av offentlige helsetjenester. Godt valg.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger