Hovedinnhold

Nå teller de oss

Statistisk sentralbyrå har hatt en tendens til å underdrive hvor mange Ravinder og Tramaputraer vi blir i fremtiden. Derfor får vi innvandringskritikere. Men de kan ikke telle, de heller.
Astrid Meland kommenterer

Statistisk sentralbyrå (SSB) har regnet på hvor mange vi blir i Norge fremover. De nye tallene som ble presentert i dag, viser at i 2040 vil nesten halvparten av Oslos befolkning ha innvandrerbakgrunn. Tredjegenerasjon er ikke er med i tallene, for eksempel barn født som resultat av henteekteskap hvor den ene parten er norsk.

Etter to generasjoner har SBB bestemt at nordmenn ikke skal regnes som innvandrere mer. Et sted må grensen settes, og etterkommerne har da heller aldri innvandret til landet.

Regnestykkene er et minefelt. Enkelt sagt: De som vil ha en mer liberal innvandringspolitikk, har en tendens til å underdrive tallet. De som vil ha en strengere innvandringspolitikk, har en tendens til å snakke om høyere tall. For slik er aktivismens logikk.

Så for seg hele verden i Norge

Den tidligere Frp-politikeren Øystein Hedstrøm

har vært en av SSBs hardeste kritikere, han mener byråkratene konsekvent har underdrevet innvandringstallene.

Men selv overdrev han kraftig. Hedstrøm skrev i et innlegg i Aftenposten i 1995 at det om 100 år kunne være 13,2 millioner med innvandrerbakgrunn i Norge. SSB svarte i tidsskriftet Samfunnsspeilet at vi ville få 1 million nordmenn med u-landsbakgrunn i 2095. Hedstrøm ble anklaget for rasisme, og det var ikke så rart. Hans oppgave i valgkampen det året var ganske tøylesløs innvandringskritikk, et smart trekk som gjorde at Carl I. Hagen kunne agere som den ansvarlige, samtidig som Frp kunne sanke stemmer på feltet.

Både fremtidsvisjonene til Hedstrøm og SSB fra 1995 var gale. SSB svekket troverdigheten sin med å trekke ut de laveste tallene, Hedstrøm ved å overdrive.

Fasiten har vi naturligvis ikke, men det høyeste anslaget til SSB for 2100 er nå på vel 4 millioner innvandrere. Antakelig vil tallet være høyre fordi etnisk norske kvinner får færre barn enn snittet og fordi SSB har ein smal definisjon av hva som er utenlandsk bakgrunn. Det er likevel langt unna Hedstrøms spådom. Om hans regnemåte skulle legges til grunn, ville til slutt alle verdens mennesker måtte bo i Norge.

Hedstrøm fikk imidlertid sitt innvandrerregnskap, det ble bestilt av den rødgrønne regjeringen i 2009, og kom i den såkalte

Brochmann-rapporten for ett år siden.

Bedre til å regne til venstre

RV-politiker Jon Michelet

lanserte i sin 1. maitale i 1987 et forslag om 1 millioner innvandrere i Norge i «vår tid». Det var ikke så seriøst ment, han ventet ikke en gang støtte i sitt eget parti. Han ble da også skarpt kritisert, blant annet av Thorbjørn Jagland, for intet mindre enn å avle vold.

Michelets visjon var denne: «Fem millioner nordmenn som er litt mer gyllenbrune i huden enn i dag, lever relativt lykkelig og materielt enkelt her på berget i samforstand med en verden der fattigdommens krise er løst med betydelig medvirkning fra det Norge som i år 2000 var verdens rikeste nasjon.»

Det kan se ut til at han får ganske rett, bortsett fra at vi ikke trengte å åpne grensene, som han ville. SSBs spådom for 2060 er én million mennesker med bakgrunn fra ikke-vestlige land. I 2012 er vi de fem millionene nordmenn Michelet snakket om. Vi har ikke opplevd den totale kollapsen i infrastruktur som noen av innvandringskritikerne spådde den gangen.

Hvorfor så vanskelig?

Det er lett å lage oversikt over oss som bor i Norge. SSB vet hvor mange unger vi får, og for hvert år blir vi eldre, det er bare å telle. Men innvandring må også med, for innvandrerne står for all veksten i folketallet i Norge for tida.

Og det er litt ubehagelig med kategorisering av mennesker, men myndighetene trenger å vite hvor mange veier, eldresenter, barnehager, skoler vi skal planlegge.

SSB kaller det for «fremskrivninger av innvandrerbefolkningen», og bygger alltid på et eller annet som er mer eller mindre gjetning og som det ofte blir krangel om. For SSB har stort sett ikke fått med seg nye flyktningstrømmer, krig, katastrofer, finanskriser og oljefunn. Derfor underdriver de hvor mange innvandrere vi får.

SSB er da også snare til å påpeke at fremskrivninger er usikre. Men de har ofte sagt at de er sikre, likevel. 1989, for eksempel, sa SSBs forskningssjef Per Sevaldson at de var sikre på at høyrepopulistene tok feil og at folk med bakgrunn fra tredje verden bare ville utgjøre 262 000 i år 2013. I 2010 var det 448 318 med slik bakgrunn, om vi regner med dem som har en forelder født i utlandet.

SSB sa den gangen at helt frem til år 2050 ville folk fra tredje verden aldri overstige tre prosent av befolkningen. I høyalternativet fra i fjor, derimot, sa SSB at ikke-vestlige innvandrere og deres barn forventes i 2060 å være ca. 1,7 millioner, eller omlag 20 prosent av befolkningen. Tredjegenerasjon er heller ikke med i disse tallene, begge foreldrene må være utenlandske.

I 1995 mente SSB at nettoinnvandringen fremover ville være på 5000 personer i året fra fremmedkulturelle land. I 2010 var nettoinnflyttingen på 13347 fra den tredje verden.

I 2009 la de frem tre scenarioer om antall innvandrere om 50 år. Til og med høyalternativet - som SSB ikke anser som det mest sannsynlige, forutsatte lavere nettoinnvandring enn det hadde vært de siste årene.

Innvandrerregnskap

Hvorfor vil vi regne på innvandrere? Innvandrere er en berikelse og går jo i pluss om de jobber like mye som nordmenn. Slagordet fra 1990-tallet «Uten innvandrere stopper Norge», har noe for seg i høykonjunkturtider som nå, vi trenger arbeidskraft.

Men som innvandrerregnskapet til Brochmannutvalget viste, det er vanskelig å se at det finnes nettofortjeneste på den innvandringen vi har i dag. Vi tar imot mange innvandrere som ikke jobber like mye som snittet, tvert om går de mer på trygd og tidligere på uføretrygd. Mange er kvoteflyktninger, krigsskadde, traumatiserte og fattige uten utdannelse, de kan forventes å jobbe like mye som andre. I tillegg blir innvandrerne også gamle og syke og har selvsagt krav på samme goder som alle andre.

Arbeidsinnvandringen fra øst vet vi mindre om, den kom i gang for bare åtte år siden og kan vise seg å bli bærekraftig. Og det finnes positive trender, arbeidsdeltakelsen er på vei opp i alle grupper, andregenerasjons jenter av pakistansk bakgrunn dyktigere på videregående enn snittet. Og trygdebruken for arbeidere fra øst er på vei ned.

Men vi hører også stadig om polakker som sender kontantstøtte til Polen og hviterussere som kommer til Norge for å få de 20 000 staten betaler dem for å dra hjem igjen. Det er ikke overraskende at det blir slik, det har ikke noe med etnisitet å gjøre. Standard økonomisk teori tilsier at slike ordninger kommer til å bli utnyttet, selv om det ikke skjer i stort omfang i dag. Utfordringen er å stramme inn slik at det ikke blir så mange som utnytter systemet, samtidig som det ikke går hardt utover dem som faktisk trenger hjelp.

Hvorfor så opptatt av utlendinger?

Det er ikke til å komme forbi at dette med etnisitet har en ekstradimensjon. Finnmark og Aust-Agder er jo også avhengig av store statsoverføringer for å overleve. Men dem snakker vi ikke om. Det ville blitt ramaskrik om vi fikk et Brochmannutvalg for Nord-Norge.

Hvorfor er det slik? Evnen til å raskt kunne definere alliansegrupper ligger dypt i mennesker, og markørene vi bruker er språk, hudfarge, klesdrakt og religion. Forskning tyder på at folk har en tendens til å mene at grupper, både etniske og religiøse, som vi selv ikke selv er en del av, har mindre rett til offentlige goder.

I USA er støtten til statlig omfordeling av goder lav, også blant fattigfolk. Der hvor de etniske forskjeller er størst, som i delstater som Alabama og Mississippi, har de også minst sjenerøse velferdsordninger. Det kan henge sammen med at delstatene rommer mange ulike folkegrupper. I Europa har vi hatt en likere befolkning og vi har også tradisjonelt omfordelt mer.

Sosialpsykologer mener vi har en tendens til å overvurdere individuelle årsaker og neglisjere sosiale årsaker, særlig for grupper man ikke føler seg beslektet med. Folk spør seg gjerne: Har fattige innvandrere rett til hjelp fordi de er ofre for onde konjunkturer og sosial arv, eller er de bare late snyltere? Og ofte lander vi på det siste. Vi er mer villige til å se mildt på støttemottakere hvis de har vår etnisitet. Jo flere som bor i kommunen din som har samme bakgrunn som deg selv, desto mer støtter vi statens gavmildhet. Støtten faller tilsvarende hvis pengene tilfaller mange med annen bakgrunn.

Ser folk mange trygdemottakere med en annen bakgrunn enn dem selv, vil de gjerne fremstille velferdsprogrammene som dyre og urettferdige. Men har de fattige fortrinnsvis samme bakgrunn som dem selv, tenker de kanskje «det kunne ha vært meg».

Kanskje hadde det vært en ide at SSB hver gang de presenterte en ny fremskriving, begynte med å fortelle hvofor den forrige var feil. Vi nordmenn stoler mer på dem som innrømmer feil enn dem som ikke gjør det.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Hva synes du? Diskuter saken i kommentarfeltet! Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Vi løfter ofte gode kommentarer øverst i diskusjonen! Trakassering og hat = utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansvarlig for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer