Hovedinnhold

Musikk er følelser

<p>ANNERLEDES SEIERHERRE: Den portugisiske sangeren Salvador Sobral vant Eurovision Song Contest med den nydelige sangen «Amar Pelos Dios». </p>

ANNERLEDES SEIERHERRE: Den portugisiske sangeren Salvador Sobral vant Eurovision Song Contest med den nydelige sangen «Amar Pelos Dios». 

Foto: Sergei Supinsky, AFP
Eurovision-vinneren Salvador Sobral sa det eneste rette: Musikk er ikke fyrverkeri, det er følelser.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

DAGFINN NORDBØ, forfatter og satiriker

Videre sa den portugisiske sangeren: «Verden er full av engangsmusikk uten innhold. Jeg tror dette kan være en seier for musikk som faktisk betyr noe.» 

<p>Dagfinn Nordbø.</p>

Dagfinn Nordbø.

Det  var sterke ord fra en ung mann. For hva er Eurovision, «Melodi Grand Prix», blitt de siste tiårene? Jeg regnet nettopp ut at jeg sannsynligvis har sett på Eurovision-finalen 50 ganger. Den er et must, men de siste årene av helt andre grunner enn da jeg var et musikkelskende barn. 

Les også: Trosset helseproblemer og vant Eurovision!

I 1967 vant Sandie Shaw med «Puppet On A String». En fengende popmelodi, framført av en dame som gjorde noe så outrert som å opptre... barbeint! Bare dét ble sett på som en liten skandale. Jeg var ti år gammel og syntes det var storslagent, og jeg kunne faktisk synge melodien etterpå. Det kan jeg ennå. Låten var strålende pophåndverk, og melodien satt rett i øret. 

En helt annen sak var de norske finalene, der rariteter som «Oj Oj Oj» så dagens lys (1969): En dame gleder seg til den dagen mannen ikke lenger er utro, og det skal feires – med hilsen Arne Bendiksen. Det ble et deilig rabalder da NRKs Haagen Ringnes inviterte Bendiksen og artisten Kirsti Sparboe til Centralteatret, der en dansk litteraturprofessor slaktet teksten og sa at ordene «Oj Oj Oj» var det innholdsmessige høydepunktet. Plata solgte dermed som pokker, men endte på sisteplass i Eurovision-finalen, med poeng kun fra... Sverige.

Hva har skjedd med Eurovision? Salvador Sobral gjorde noe som aldri har blitt gjort før: Som vinner adresserte han elefanten i rommet og kalte den ved sitt rette navn: Engangsmusikk uten innhold, der fyrverkeri har erstattet følelsene. Hans låt gjorde det enhver kommunikasjonsmessig smart person bør gjøre, uansett fag: Gå i motsatt retning av alle andre. Da blir du hørt. 

Sobral sto i en enkel dress og framførte en enkel melodi. På sitt eget språk, som sannsynligvis et mindretall skjønte noe av, men likevel. Han vant. Han ble forstått likevel. Av titalls millioner. Konkurrentene slåss om å vise mest mulig hud, pupper og lår, og pøste på med pyroeffekter. Det hjalp ikke. 

Det bare demonstrerte hans poeng enda tydeligere: Musikk er følelser, ikke fyrverkeri. Det bemerkelsesverdige er at flere norske stemmer med politisk godkjent musikksmak har gått ut mot vinneren og sagt at det var «harry av Sobral å gå ut mot de andre på den måten». Men det kommer kun fra de politisk korrekte. Dessuten er de annenhåndskrenket, og Sobrals konkurrenter ga sannsynligvis blaffen og drakk champagne likevel. Sobral adresserte jo ikke nødvendigvis dem, men fenomenet generelt. Han kunne ikke gjort det dersom han ikke vant.

Sarkasmens nasjonaldag. Alle som elsker Twitter, vet at Eurovision-finalen er selveste helligdagen. Svært mange sender minst én tweet hver om hvert eneste innslag, og slåss om å være mest mulig sarkastisk om låtene, artistene, kostymene og de absurde effektene, at ikke flere silketruser er blitt svidd av de utallige pyroflammene på scenen, er et mirakel. Det holder ikke lenger å stille barbeint, du må helst være naken. Hashtagen #eurovision ruller så lynkjapt at det ikke er mulig å få med seg mer enn en brøkdel. 

Dette viser både Eurovisions slagside og dens evne til gjennomslag: Alle mener noe, og de fleste sier at det hele har gått fullstendig over stag. Eurovision har blitt musikkens freakshow. PR betyr mer enn alt, og det blir fremholdt at f.eks. Norges bidrag i fjor ikke vant fram fordi artisten ikke var mer «synlig» i oppkjøringen. I år gjorde Norges deltager et stort medienummer av at deres «lysmaske» ikke virket under prøvene. Tenk det.

Eurovision er en låtskriverkonkurranse. Det har nesten alle glemt. Utgangspunktet er å lage melodien som vinner hjertene. Trist er det å se utdelingene, der låtskriveren trekkes pliktskyldig fram som den beskjedne kunstner, men straks drukner i artistens utringning og glitterkostyme, og blir glemt etter to sekunder.

Salvador Sobral har gjort det eneste rette. Han er kanarifuglen i gruven. Kanskje de dyktigste låtskriverne på nytt biter hodet av all skam og leverer kvalitet neste år. For det er melodien som skal være hovedsaken. Så lett et premiss, og samtidig så fordømt vanskelig. Enhver trend får sin mottrend, og denne er av det virkelig gode slaget.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger