Hovedinnhold

Stillheten etter Mehmet

Denne valgkampen er kjennetegnet av forutsigbare diskusjoner om forutsigbare temaer. De store sakene er nemlig for viktige til at man kan rote dem inn i valgkampen. De handler om liv og død.
Meninger
FAR OG SØNN: Følgene av saken om Mehmet - her sammen med pappa Salim Yildiz - har så langt ikke vært noe hett tema i valgkampen. Foto: Morten Øverbye
FAR OG SØNN: Følgene av saken om Mehmet - her sammen med pappa Salim Yildiz - har så langt ikke vært noe hett tema i valgkampen. Foto: Morten Øverbye

AvPernille Huseby

Husker du Mehmet Yildiz (8)? Gutten som er født med en blodsykdom som gjør at han ikke vil leve så lenge som andre, men som kan reddes ved benmargstransplantasjon dersom han får en frisk lillebror eller -søster med samme vevstype som ham selv?

Da Mehmet-saken kom opp vinteren 2004, ble den nyinnførte innstrammingen i forskning på og sykdomstesting av befruktede egg brått mye vanskeligere å forsvare for politikerne. Med støtte fra SV og Senterpartiet, hadde Bondevik-regjeringen fått gjennomslag for sin grunnholdning at forskning på befruktede egg ikke skulle tillates. Det ville gjøre liv til et middel i stedet for et mål i seg selv. Daværende helseminister Dagfinn Høybråten sa nei til Yildiz-familiens anke, og foreldrene til Mehmet måtte derfor reise ut av landet for å få den hjelpen de trengte.

KrF tapte

Historien om Mehmet viser hvordan følgene av en lov kan virke på enkeltskjebner. Men også hvordan en enkeltskjebne kan påvirke en lov. For selv om politikerne var kjent med helt identiske dilemmaer i andre land, endret alt seg da Mehmet dukket opp.

Etter en del intern strid, endte SV med å snu i synet på preimplantasjonsdiagnostikk. Før sommerferien sikret partiet flertall for et forslag fra Fremskrittspartiet om å gå tilbake på den innstrammingen av loven KrF fikk dem med på senhøstes 2003. Det skal bli lov å undersøke overtallige befruktede egg for sykdommer, og i tillegg skal det bli lov til medisinsk forskning på befruktede egg. Barn som Mehmet vinner - mens KrF taper en hjertesak.

Det smerter selvsagt partiet. Både fordi den restriktive bioteknologiloven er en av KrFs viktigste seirer i denne stortingsperioden, men mest fordi kampen for det ufødte liv er en av de mest grunnleggende og ektefølte hjertesakene i KrF. For selv om hele KrF ønsker Mehmet alt godt, er den lille guttens seier i deres øyne etikkens tap. Han er døråpneren for sorteringssamfunnet.

Prinsippsaker

Den kommende revideringen av bioteknologiloven åpner for en ny runde om store prinsippsaker som fosterdiagnostikk, bruk av ultralyd, og hva slags forskning som skal tillates på befruktede egg. KrF har likevel styrt unna temaet bioteknologi så langt i valgkampen. Det skyldes kanskje kompleksiteten i disse spørsmålene. Eller det skyldes at partiet skjønner at det er mest å vinne på å la saken ligge til etter valget. Blir Bondevik-regjeringen sittende, kan nemlig KrF trenere opposisjonens krav om revisjon av bioteknologiloven i lang tid. Slipper Ap, Sp og SV til i regjeringskontorene, kan endringene komme kanskje allerede før jul.

Uansett vil politikerne før eller senere bli presset til å ta standpunkt på nytt. For den moderne teknologien bringer inn en rekke nye problemstillinger. En del av dem konkrete og tydelige, brakt fram av eksisterende nyvinninger. En del andre kan vi bare fantasere oss fram til.

Kommersiell aktører

Vi har allerede sett klonede dyr. Vi har sett menneskeører som vokser på mus, og stamcelleforskning som løser medisinske gåter vi trodde var uløselige. Kanskje nettopp derfor har folk blitt mer positive til bioteknologi i dag enn for ti år siden: Vi ser mulighetene.

Likevel: Det er klare variasjoner innen holdningene til for eksempel medisinsk bioteknologi og bioteknologi brukt i matproduksjon. Ett sted lyser Soria Moria slott med løsningen til neste SARS-utbrudd eller en lumsk krefttype, et helt annet sted sitter forsikringsselskapet som beregner forsikringspremien på grunnlag av kundens arvestoff. Vi vet at patent på arvestoff, kommersielle interesser og teknologi er en skummel blanding som gir enkeltmennesker og bedrifter makt over liv og død.

Ved å gi etter for enkeltsaker, beveger vi oss ut på et skråplan som vi ikke overskuer konsekvensene av, advarte Dagfinn Høybråten i fjor. Det har han kanskje rett i. Men før vi ble kjent med Mehmet, kjente man heller ikke konsekvensene. Vi visste ikke hvor mye en gutt som Mehmet kom til å glede seg til å bli storebror.

Veien blir til mens vi går. Det behøver ikke alltid være galt.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Hva synes du? Diskuter saken i kommentarfeltet! Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Vi løfter ofte gode kommentarer øverst i diskusjonen! Trakassering og hat = utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansvarlig for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer