Hovedinnhold

Kronikk: Pressestøtten er gammeldags

<p>NYE TIDER: - Høyre og Frp gikk til valg på endringer i mediepolitikken, i motsetning til de rødgrønne. Dette demokratiet mediene er så bekymret for har jo faktisk stemt for det, skriver Heidi Nordby Lunde.<br/></p><p/>

NYE TIDER: - Høyre og Frp gikk til valg på endringer i mediepolitikken, i motsetning til de rødgrønne. Dette demokratiet mediene er så bekymret for har jo faktisk stemt for det, skriver Heidi Nordby Lunde.

Foto: Sverre A. Børretzen, NTB scanpix

45 år etter at pressestøtten ble innført for å sørge for en «differensiert presse» har ennå ingen av avisene som mottar direkte pressestøtte fått SKUP-prisen for fremragende journalistikk. Det betyr ikke at differensiert betyr dårlig, men kvalitet har aldri vært et krav for tildeling av pressestøtte.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant (H)

For å redde avisene Vårt Land og Nationen sørget deres respektive politiske partier for begrepet og støtten til «meningsbærende aviser». Antakeligvis fordi disse, i motsetning til resten av pressen, mener noe. Siden vi ofte kan lese samme lederartikkel i mange av de 66 avisene eid av Amedia, tidligere Arbeiderpressen, så kan de jo ha et poeng.

Markedssvikt

<p>Heidi Nordby Lunde.</p>

Heidi Nordby Lunde.

Foto: Jan Petter Lynau, VG

Selv med Amedia-avisenes tidvis ensrettede tilstedeværelse fra Honningsvåg i nord til Tvedestrand i sør, må Dagsavisen, tidligere Arbeiderbladet, ha hele 43 millioner av skattebetalernes penger i mangel på interesserte lesere, for å være meningsbærende. Mon tro hvilken posisjon Dagbladet hadde vært i om ikke Dagsavisen i årevis hadde tronet på pressestøttetoppen.

Likevel er ikke Dagsavisen lenger budsjettvinner. Vårt Land får hele 44 millioner av skattebetalernes penger for å kompensere for manglende interesse. Dersom deres felles eier, Mentor Media, i nestekjærlighetens navn hadde tatt ut en av dem, så ville de mer eller mindre vernet andre lokalaviser for regjeringens kutt på 50 millioner.

Denne manglende interessen blant folk kalles i mediebransjer også markedssvikt. Tilfeldigvis også det det kalles når det ikke bor nok folk i kommunene der de aller minste lokalavisene opererer. Avisene kompenseres for det tynne befolkningsgrunnlaget, men ikke nok til at de evner å stille spørsmål ved kommunenes investeringer av fremtidige kraftinntekter i høyrisiko fondsprodukter eller hvorfor en middelaldrende ordfører drar på overnattingsturer med en mindreårig jente.

Denne ikke-SKUP-vinnende, men tilstedeværende, journalistikken står nå i fare.

Skylder på teknologien

Men verken tynt befolkningsgrunnlag eller manglende fremragende journalistikk er ifølge pressen selv den egentlige årsaken til at de finner seg i krise. Det er visstnok Internetts skyld. Atten år etter at Dagbladet etablerte sin nettavis, er det «nye» medier og «ny» teknologi som er skyld i krisa. «Ny» teknologi har skylda for at den kritiske journalistikken i de ikke-meningsbærende avisene dør.

Mens det alltid virker som om det er knapphet på ressurser til god, kritiske gravejournalistikk, virker det som om antall journalister som kan brukes til å oversette eller skrive kjendissaker er utømmelig. Ved hendelsesnyheter der det som regel er lite nytt å rapportere, rapporteres det live. Likevel får vi altså beskjed om at det er den spørrende, kompetente, utrettelig gravende journalisten som forsvinner.

Da er det kanskje ikke mediepolitikken det er noe galt med, men mediehusenes prioriteringer. De som kommer til å merke det først er ikke demokratiet Norge, men mediehusene selv.

Marketing-pioneren John Wanamaker har blitt tillagt sitatet: «Halvparten av pengene jeg bruker på markedsføring er bortkastet. Problemet er at jeg ikke vet hvilken halvpart.» Med merverdien av digital annonsering der alle kundebevegelser kan følges, skulle man tro at mediehusene kunne klare å prise opp merverdien til noe å kunne leve av. Wanamaker døde i 1922. Mediehusene har levd fett av reklameinntekter uten målbar effekt frem til nå.

Valgt for å få endringer

Regjeringen har foreslått en felles lavmoms for papir- og nettaviser for å likestille disse og gjøre det mer lønnsomt å operere der leserne i stadig større grad befinner seg. Det som Mediebedriftenes Landsforbund selv foreslo for å tekkes det de oppfattes som politiske signaler fra en rødgrønn regjering i 2012, er altså ikke til å leve med når det foreslås av en blå regjering to år senere.

Men Høyre og Frp gikk til valg på endringer i mediepolitikken, i motsetning til de rødgrønne. Dette demokratiet mediene er så bekymret for har jo faktisk stemt for det. Om Venstre og KrF ønsker å føre en konserverende politikk og beholde den ikke SKUP-vinnende, lite meningsbærende og gammeldagse pressestøtten videre, så kan de slåss for det.

Det største problemet med regjeringens forslag er at det ikke er radikalt nok. Det er nok bra folk i medie-Norge til å løfte kvalitetsjournalistikk ut av pressestøttens vakuum. Hvis de får mulighet.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger