Hovedinnhold

Lyset har sloknet

GODE VENNER: Statsminister Jens Stoltenberg er en av få norske politikere som har jobbet med Nelson Mandela og derfor kan kalle seg en venn av kanskje verdens mest respekterte politiker. Foto: Aftenposten
GODE VENNER: Statsminister Jens Stoltenberg er en av få norske politikere som har jobbet med Nelson Mandela og derfor kan kalle seg en venn av kanskje verdens mest respekterte politiker. Foto: Aftenposten
Folket gjesper når Jens Stoltenberg snakker. Når skal han finne igjen sin egen på-knapp?

Fredag 18. juli fylte Nelson Mandela 90 år. Kanskje verdens mest respekterte politiker. Det skulle markeres i Dagsnytt Atten, med statsminister Jens Stoltenberg i studio. En av de få norske politikere som har jobbet med Mandela, og som kan si at de er venner. Man skulle tro det var en gylden anledning til å vise seg frem.

Les også:- Han er vår tids mest respekterte menneske.

Programleder Hans-Wilhelm Steinfeld var i festmodus, og serverte Stoltenberg den ene lissepasningen etter den andre. Og statsministeren tok dem ned. Helt ned. Det som kunne vært en inspirerende samtale om en stor mann, ble dørgende kjedelig.

Hva mener du om Stoltenbergs engasjement?Diskutér her!

Hadde det ikke vært for statsministerens karakteristiske stemme, kunne man trodd at det var en pensjonert utenriksmedarbeider fra Aftenposten som foredro selvfølgeligheter om forsoning og kampen mot hiv og aids.

Virker matlei

Ikke det at det var noe galt som ble sagt. Det var bare så utrolig lite engasjerende. Statsministeren hørtes ut som om han svært motvillig var oppe til muntlig eksamen. Til slutt kom Stoltenberg med en lett stotrende, upersonlig og formalitetstung gratulasjon på engelsk. Den skulle bringes videre av Sør-Afrikas ambassadør, som var neste intervjuobjekt. Da ambassadøren begynte med å si at Stoltenberg, som vi sikkert visste, var Mandelas gode venn, trodde jeg nesten ikke mine egne ører.

Les også:Storslått feiring av Mandelas 90-årsdag.

Ut fra intervjuet hørtes det ut som om statsministerens kunnskap om Mandela var noe han leste opp fra et notat som en rådgiver hadde stukket i neven hans.

Hvis Jens Stoltenberg bare hadde vært kjedelig, så kunne man jo forstått det. Hvis hans stil var tørr, grundig og lett uengasjert. Men alle vet at han egentlig har det i seg. På sitt beste er Stoltenberg Norges beste lærer. Kunnskapsrik, engasjerende, engasjert og overbevisende.

Dagdrømmer

Hans tale om CO2 på Arbeiderpartiets landsmøte i fjor var så sterk at den omdefinerte hele klimadebatten. Fra tidligere tider minnes fortsatt noen hvordan Stoltenberg som finansminister klarte å få fremleggelsen av statsbudsjettet til å svinge. Under valgkampen i 2005 feide han gulvet med Siv Jensen på TV. Og da Stein-Erik Hagen yppet seg i vinter, våknet Stoltenberg igjen og kledde av ham for åpen skjerm til Hagen sto igjen i tyrolerunderbuksen med svetteperler i pannen.

Les også:Tøffe klimatiltak.

Men det er sjelden han gidder å skru på seg selv. Stadig oftere virker han litt oppgitt og matlei av den politiske debatten. Som om det er et ork å måtte uttale seg, og litt ubehagelig å være i begivenhetenes sentrum. Han snakker, ja, men det ser ut som om han drømmer om en tur i marka. Alene.

Bedre før

En Stoltenberg på verbalt sparebluss blir selvfølgelig lett å kritisere. Etter at Gudmund Hernes åpnet ballet i Dagbladet lørdag, har en rekke forhenværende Ap-topper kastet seg på. Mye av kritikken handler om synlighet og tydelighet.

Det er ikke noe nytt fenomen at pensjonerte politikere mener alt var bedre før. Flere av dem som nå er ute og kritiserer, tilhørte også Jagland-fløyen under de interne stridighetene i Arbeiderpartiet på nittitallet. De finner nok en viss tilfredsstillelse i å sparke partiets tidligere wonderboy mens han ligger og sover. Enkelte bruker også misnøyen med Stoltenbergs person som et springbrett for politiske saker. Jan Balstad vil bruke flere oljepenger og Gudmund Hernes vil at StatoilHydro skal hete Statoil.

Men kritikken rører allikevel ved et sentralt problem for dagens Ap og dagens regjering. De lykkes veldig dårlig i å skape begeistring for seg selv. Og handlingskraften som skulle følge med en flertallsregjering tror jeg det er få som opplever, de mange resultatene når det gjelder barnehager, pensjonsreform og nye stillinger i eldreomsorgen til tross.

Gjerrig med talentet

Handlingskraft er dessuten lite verdt hvis man ikke klarer å fremstå som handlingskraftig samtidig med at man er det. Både Trond Giske og Jonas Gahr Støre har skjønt det. De har også skjønt hvordan man setter ord på ting. En egenskap gode ledere har. Også når de skal forklare hvorfor noe ikke kan gjøres.

Det er ikke lett å forstå hvorfor Jens Stoltenberg er så gjerrig med talentet sitt. Hvorfor det ser ut til at det bare er hans egne hjertesaker som CO2-rensing og vaksineprogrammer for verdens barn, som får han til å tenne. Når han er i form er han en enorm ressurs for Arbeiderpartiet. Det har vi sett i flere valgkamper.

På et eller annet tidspunkt må partiet kreve av sin leder at han finner formen. Kanskje det er derfor hans tidligere svært sentrale rådgiver Jan Erik Larsen er hentet tilbake til Statsministerens kontor? For å vekke sjefen.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger