Hovedinnhold

Kvinnedagen og all annen elendighet

Tegning Morten Mørland, VG
Hvordan kan vi diskutere sykehus i Norge når millioner lider i resten av verden?

Denne saken handler om:

Den avdøde amerikanske komikeren Rodney Dangerfield, som alltid spilte rollen som den slitne, middelklassearbeideren innom baren på vei hjem etter jobb, hadde en serie plumpe vitser jeg alltid måtte le av.

Favoritten min var denne:

– Kona mi sa: «Spis opp maten din. Barn sulter i Afrika». Jeg svarte: «Gi meg sex. Menn masturberer i Canada».

Jeg vet dette er en über-harry vits å servere på Kvinnedagen, men ha litt tålmodighet med meg, det kommer et relevant poeng her.

For vitsen gikk rett i kjernen av den dårlig samvittighets-drevne barneoppdragelsen som var rådende under min oppvekst. Du kunne ikke klage over noe, protestere mot noe eller mislike noe, fordi folk andre steder i verden hadde det verre enn deg.

Først og fremst barna i Afrika, selvfølgelig. Der var det alltid en sultkatastrofe å vise til dersom du ikke ville spise opp lungemosen din. Men også barn før i tiden, gjerne din egen mor og far, som bare hadde kongler og trepinner å leke med da de vokste opp, og som ville ha vært HENRYKT over å få nye tøfler til jul.

Det var ingen åpenbar logisk sammenheng i argumentasjonen: Hva hjalp det vel afrikanske barn fra aldri nærmere identifiserte land at jeg truet i meg lungemos?

Men slik var det ikke lov å protestere. Spisenekt på lungemos føyde spott til skade for de sultrammede. Manglende begeistring for tøfler i stedet for bilbane til jul, var en hån mot mor og fars enkle barndom.

Det er en moralistisk argumentasjon som egentlig bare kan fremføres med troverdighet av rendyrkede asketer. Og ettersom velstanden steg på 1970- og 80-tallet tror jeg også den forsvant ut av barneoppdragelsen.

Og det er like greit, dårlig samvittighet har aldri vært noen særlig god motivasjonsfaktor.

Men på et område holder argumentasjonsteknikken stand, og det er når det kommer til likestillingsdebatten. Det finnes ikke det feministkrav i Norge i dag, godt eller dårlig, rettferdig eller urettferdig, som ikke stadig trumfes med verre forhold.

Hvordan i all verden kan norske feminister være opptatt av bedre representasjon i styrene, så lenge det foregår kjønnslemlestelse av kvinner i Somalia?

Hva kan få kvinner i Norge til å konsentrere seg om nyanser i likelønnsproblematikken, så lenge det fortsatt er tvangsekteskap i mange land i verden?

Med hvilken rett bruker norske kvinner tid og ressurser på å gå i tog mot reservasjonsretten, så lenge jenter i Pakistan ikke får skikkelig skolegang?

Det hadde jo vært rimelige spørsmål om det var sånn at resten av samfunnet var blitt enige om en dugnad for global rettferdighet: «Nå la vi våre egne små problemer ligge, inntil alle i hele verden har oppnådd en minstestandard av menneskerettigheter og materiell velstand» – også saboterte kvinnene det hele ved bare å fokusere på sine egne luksusproblemer.

Men slik er det jo ikke.

Sammenlignet med de virkelige store lidelsene i verden blir jo alt vi diskuterer og er misfornøyd med i Norge, trivialiteter.

Det er ingen som spør Norwegianspiloter om hvordan de kan være opptatt av egne lønns og arbeidsforhold, så lenge afrikanske flykninger drukner rett utenfor Europas badestrender.

Jeg tviler sterk på om kravene ved lønnsoppgjøret vil bli møtt med et mildt overbærende mottilbud om at nå får vi se på forholdene for barnearbeiderne i Malaysia først.

Og jeg har vært voksen mann i Norge mer enn lenge nok til å vite at rimfrosten vil funkle over Helvetes sletter og innsjøer før noen norsk mann ville gå en taus og ydmykende kanossagang gjennom diverse legekontorer som nektet å gi ham lovlig medisinsk behandling. Og det til tross for at det fremdeles er mellom 300 og 500 millioner nye tilfeller av malaria hvert år, i Afrika, Asia og Sør- og Mellom-Amerika.

Det er som om en del tradisjonelle kvinnelige likestillingskrav er litt mer bortskjemte enn de kravene fra menn og interesseorganisasjoner hvor de dominerer, slik at man må ty til de aller mest patroniserende argumentene for å døyve dem.

De betyr ikke at det ikke er en rekke graverende og sjokkerende forhold for kvinner rundt omkring i verden som nå har rykket nærmere på grunn av globalisering og demografisk forflytning, og som det burde være en overordnet oppgave for både norske kvinner og menn å gjøre noe med.

Det betyr bare at disse forholdene ikke automatisk bedrer seg om man bare slapper litt av på kravene om bedrekjønnsbalanse i arbeidslivet.

Akkurat som det ikke hjalp de onanerende horder i Canada at Rodney Dangerfield hadde sex med kona.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger