Hovedinnhold

Da de mange sviktet de få

<p>SVIKTET: – Deeyah Khan ble presset ut av Norge, og sviket fra storsamfunnet «knuste hennes hjerte» som hun selv sier. Hvor var kvinnebevegelsen? Hvor var det norske menneskerettsmiljøet, spør Marte Gerhardsen.</p>

SVIKTET: – Deeyah Khan ble presset ut av Norge, og sviket fra storsamfunnet «knuste hennes hjerte» som hun selv sier. Hvor var kvinnebevegelsen? Hvor var det norske menneskerettsmiljøet, spør Marte Gerhardsen.

Foto: Fredrik Solstad, VG
Kvinnebevegelsen har sviktet minoritetskvinner. Nå må vi ta et oppgjør med unnvikelsen og inkludere også minoriteter i likestillingskampen.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

MARTE GERHARDSEN, leder i tankesmien Agenda

Et arrangement med Deeyah Khan i november var det mest inspirerende møtet jeg var med på i år. Hun er en prisbelønnet filmskaper og en internasjonalt anerkjent kvinnerettsforkjemper. Å høre Deeyah fortelle om hvordan hun ble presset ut av Norge gjorde et sterkt inntrykk.

<p>Marte Gerhardsen.</p>

Marte Gerhardsen.

På 90-tallet var hun kjent som popartisten Deepika som toppet norske hitlister, men mange i hennes miljø mente hun hadde blitt for norsk og la press på hennes familie. 

Med låten «Get off my back» ga hun en klar beskjed til de kvinnefiendtlige kreftene som forfulgte henne, men til slutt måtte hun gi opp. Livet ble uutholdelig. Familien stilte opp for henne, men hun følte seg sviktet av det norskpakistanske miljøet.

Les også: Deeyah Khan blir ny goodwillambassadør

Var for norsk

Hun var for norsk for dem. Men sviket fra storsamfunnet «knuste hennes hjerte» som hun selv sier. Hvor var kvinnebevegelsen? Hvor var det norske menneskerettsmiljøet? Hvorfor var de så stille og unnvikende? Ifølge henne skjedde det fordi hun ikke var norsk nok.

På 70-tallet bidro den norske kvinnebevegelsen til å utvide forestillingen om hva politikk var. «Det private er politisk» var en av de sentrale parolene. Ikke bare arbeid og likelønn, men også retten over egen kropp og arbeidsdelingen hjemme ble gjenstand for politikk.

På samme tid ble Norge også å bli et mer flerkulturelt samfunn. Det var da Deeyahs familie kom til Norge. Men det private i minoritetshjem har ikke på samme måte blitt politisk. Det er mye man kan si om årsakene, men stikkordene her er berøringsangst og frykt for stigmatisering av minoriteter. Man har ikke ønsket å blande seg inn i forhold innad i minoritetsmiljøer. På denne måten har vi fremmedgjort minoritetene og sviktet de som trengte samfunnets hjelp.

Les også: Deeyah Khan – Min kropp, min rett

Minoritetskvinner har ikke vært helt med på den likestillingsreisen vi andre har nytt godt av. Det er store variasjoner mellom grupper og innad i minoritetsgrupper, men det store bildet er at minoritetskvinner lever mindre frie og selvstendige liv enn majoritetskvinner.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Møter flere barrierer

Yrkesdeltakelsen blant kvinner med minoritetsbakgrunn er generelt mye lavere enn blant etnisk norske kvinner. De opplever de samme barrierene som menn med minoritetsbakgrunn når det gjelder tilgangen til arbeidsmarkedet, som manglende utdanning og diskriminering. Men i tillegg møter mange av kvinnene barrierer også som følge av tradisjonelle kjønnsrollemønstre i sine familier og egne miljøer. I enkelte grupper kan jenter og kvinner bli utsatt for omfattende sosial kontroll som begrenser deres frihet.

Det er tre ting vi må gjøre for å fjerne disse barrierene:

• Vi må legge til rette for deltakelse.

• Bekjempe ekstrem sosial kontroll.

• Bli flinkere til å støtte likestillingskampen i minoritetsmiljøer.

Ingenting fremmer kvinners frihet mer enn arbeid. Skolering, incentivordninger som belønner deltakelse og arbeidslinjen er nødvendige for å styrke arbeidsdeltakelsen og ta flest mulig ut av varig fattigdom og marginalisering. Kontantstøtten er et eksempel på det motsatte. Solberg-regjeringen øker kontantstøtten til 7.500 kroner i måneden og med det svekker også incentivet til å delta. Kontantstøtten understøtter med andre ord kjønnsrollemønstre som sier at kvinner skal være hjemme med barna. 

På dette området har venstresiden vært flinkere enn høyresiden, men vi må alle bli flinkere til å ta kvinneundertrykkelsen mer på alvor.

Les også: Når ble det farlig å si det «alle» mener?

Ikke smertefritt

Minoritetskvinner er overrepresentert i statistikken over partnerdrap, i familievoldssaker og på krisesentrene. Kriminalitetsstatistikken henger som oftest sammen med sosioøkonomisk bakgrunn, men i dette tilfellet har også kvinnesynet en stor betydning.

Den viktigste jobben mot ekstrem sosial kontroll, vold og æresbegrepet gjøres innad i minoritetsgrupper – når individene selv tar opp kampen innad i sine familier og sine miljøer. Problemet er at de risikerer reaksjoner. Slik Deeyah opplevde da hun var ung. Da er det viktig å ha et samfunn som stiller opp for dem, både moralsk, men også i form av støtteordninger.

Det er langt fra smertefritt å bryte med sitt miljø eller med sin familie, men det bør være mulig. Det tverrpolitiske Agenda-utvalget om integreringspolitikk har blant annet foreslått både styrking av bokollektivet for kvinner og etablering av en støttetjeneste for religiøse avhoppere.

Dersom kvinner som kommer fra mer patriarkalske samfunn til Norge ikke merker noe særlig forskjell, men lever tilnærmet like undertrykte liv her som de gjorde i hjemlandet, har vi sviktet som et likestillingssamfunn. Nå kan vi ikke lenger unnskylde vår unnvikelse med hensynet til stigmatisering. Vi må en gang for alle komme oss ut av stigmatiseringsfella der vi setter hensynet til en hel gruppe over hensynet til enkelte kvinner.

Vi må også unngå en paternalistisk tilnærming der vi ser på minoritetskvinner som ofre. De er i stand til å ta opp likestillingskampen på egen hånd og på egne premisser. Slik de allerede gjør. Shabana Rehman har vært en pionér. Så kom Deeyah Khan, Kadra Yusuf, Amal Aden, Isra Zariat og mange flere som har bidratt og som bidrar til å bryte ned tabuer og bevege ting i riktig retning. De fungerer som forbilder og inspirasjonskilder, ikke bare for kvinner i sine miljøer, men for alle oss.

Ikke bare åpner de veien for nye minoritetsfeminister, men de gjør det også lettere for majoritetsbefolkningen å fungere som støttespillere. For det er ikke stigmatiserende å støtte en likestillingskamp der minoritetskvinner selv er frontforkjempere. Vi har en moralsk plikt til å gjøre det. 

For hele befolkningen må inkluderes i likestillingssamfunnet.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger