Hovedinnhold

Vesten har ikke skylden

<p/>
<p><b>RIKTIG Å GRIPE INN:</b> – Verken president Obama eller ansvarlige norske myndigheter bør beklage for Libya-politikken sin i 2011 og 2012, skriver den amerikanske Libya-eksperten Jason Pack. </p>

RIKTIG Å GRIPE INN: – Verken president Obama eller ansvarlige norske myndigheter bør beklage for Libya-politikken sin i 2011 og 2012, skriver den amerikanske Libya-eksperten Jason Pack. 

Foto: Terje Bringedal, VG
Verken president Obama eller ansvarlige norske myndigheter bør beklage deltakelsen i Libya, som bidro til diktatoren Gaddafis fall.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

JASON PACK, forsker på Midtøstens historie ved Cambridge University, leder av LibyaAnalysis, og grunnlegger av nettstedet EyeOnISISinLibya.com

Sjelden vare er den politiker som tar ansvar og beklager feiltagelsene sine. Enda sjeldnere er politikeren som er så ydmyk at han unnskylder selv når han ikke er direkte ansvarlig for et dårlig politisk resultat.

<p>Jason Pack.</p>

Jason Pack.

President Obama var en gentleman av sjeldneste sort da han hevdet at vedtaket om å støtte NATOs flyforbudssone i Libya i 2011 var den største utenrikspolitiske feilen i hans presidentperiode.

Flyforbudssonen hjalp koalisjonen med anti-Gaddafi-opprørere å forsvare seg selv, for så å fordrive diktatoren, mens Obama påsto at det var en tabbe siden det indirekte hadde medført statlig kollaps og oppkomsten av krigsherrer og jihadister i Libya.

Debatt på feil premisser

Logikken bak Obamas skyldfølelse er at NATO-offiserene og utenriksministrene mislyktes i å legge en plan for tiden etter Gaddafis fall. Obamas botsgang har fått en dominoeffekt for alle debattene i den vestlige verden om flyforbudssonen.

I England og Frankrike har det blitt populært å referere til flyforbudssonen i Libya i 2011 som nok en forfeilet vestlig intervensjon i et muslimsk land. En parlamentarisk komité i Storbritannia irettesatte Cameron ved å erklære at Storbritannia hadde «intervenert» i Libya på feilaktig grunnlag og unnlatt å planlegge for «dagen derpå».

I Norge later debatten til å være tilsvarende besværlig, siden norske myndigheter av mange blir regnet som medskyldige i Libyas kollaps på grunn av den norske deltakelsen i noen av luftangrepene.

I likhet med generaler som utkjemper den forrige krigen, overreagerte vestlige regjeringer og trakk feilaktige paralleller til hendelser i Irak under den forrige presidenten (Bush jr.).

Les også: Kjetil Rolness – Den største skandalen i nyere norsk historie

Ingen intervensjon

Men situasjonen i Libya kunne ikke ha vært mer forskjellig fra den i Irak. I Irak buste en «koalisjon av frivillige» inn som en elefant i en porselensbutikk – med et tvilsomt oppdrag om regimeendring.

Deretter gjennomførte de en tvungen nasjonsbyggingskampanje mot irakernes vilje, ved å håndplukke korrupte allierte – som Nuri Al-Malaki – som senere vendte seg mot dem.

Les også: Sylo Taraku – Libya ble sviktet ETTER intervensjonen

I Libya var det først opprørernes Nasjonale overgangsråd, deretter Den arabiske liga og så til slutt FN, som alle ønsket en flyforbudssone for å beskytte sivile.

Det innebar at da flyforbudssonen ble innført den 18. mars 2011, var det i og for seg ikke en «intervensjon», siden et semi-suverent organ (overgangsrådet) hadde bedt om bistand utenfra i form av luftstøtte. Følgelig var det aldri slik at fremmede makter «intervenerte». De ytet kun støtte.

Derfor gjelder ikke «det du ødelegger, betaler du for»-doktrinen i Libya – det var ikke vestlige makters ansvar å fikse eller oppnevne seg selv til overdommer i en post-Gaddafi-maktkamp. Overgangsrådet etterspurte kun «vår» bistand for å beskytte sivile og for å tjene som deres luftstyrker mot Gaddafi. Vi gjorde jobben, og siden tilbød vi ytterligere assistanse i kapasitetsbygging for å etablere et spirende demokrati, og vi ble forsikret av de vordende, libyske myndighetene: «Ikke noe problem, vi ordner resten, takk skal dere ha.»

Selv om de ikke har skyld i det nåværende rotet i Libya, er det ikke dermed sagt at våre egne myndigheter ikke gjorde flere feil. Fordi vestlige offentligheter fremdeles sjanglet etter tabbene i forbindelse med en intervensjon med et kjempeavtrykk (og tvungen nasjonsbygging) i Irak, valgte alle hovedaktørene en tilnærming med et lite avtrykk i rekonstruksjonen av Libya.

Idet den libyske overgangsregjeringen strandet og i løpet av sommeren 2012 forlot planene de hadde i begynnelsen – samt droppet 1949-51-bestemmelsen om formuleringen av en grunnlov, og siden tillot at militære pressgrupper tok over nøkkeldepartementer i regjeringen som i 2013 medførte innføringen av en lov som nektet Gaddafi-tilhengere maktposisjoner – holdt vestlige land seg til ikke-innblandingslinjen i frykt for å bli betraktet som «intervenerende» i Libyas interne politikk.

Denne mangelen på handling var ganske visst et feilgrep, men det var ikke en mislykket intervensjon eller mangel på en plan for dagen derpå. Det var byråkratisk rot som foranlediget handlingslammelsen.

Etter at USA trakk seg tilbake i kjølvannet av drapet på ambassadør Christoper Stevens, har de få forsøkene på samordnet handling fra Vestens side i Libya blitt delegert til FN i ryddig stil. Dessverre valgte FN korrupte og selviske tjenestemenn som Bernardino Leon til å implementere sin politikk i Libya. Dette, i tillegg til den institusjonelle favoriseringen av status quo, har beredt grunnen for vestlig passivitet mens Libya har beveget seg langs en spiral mot bunnen.

Les også: Terje Tvedt – Verdens gang og Libya

Den store tabben

Da landet ble kløyvd i to deler med hver sine pseudo-regjeringer som ikke hadde noe makt, verken på papiret eller i virkeligheten, fortsatte vestlige utenriksdepartementer å anerkjenne Representantenes hus som Libyas suverene makt, og det på grunn av byråkratisk apati. Etter at Representantenes hus (HoR) ble erklært ikke-konstitusjonelt den 6. november 2014 (og selv om det hadde forblitt konstitusjonelt, ville mandatet gått ut høsten 2015), klamret vestlige myndigheter seg til forestillingen om at HoR fremdeles var legitim makt og at en godkjenning derfra var nødvendig for enhver FN-ordnet maktfordelingsavtale.

Dette har beviselig vært en nøkkeltabbe. Antagelig ble denne linjen lagt til grunn fordi det var den enkleste, og krevde minst innsats. Det innebærer at den FN-støttede «enhetsregjeringen» trenger godkjennelse fra HoR for å skaffe seg ubestridt legitimitet. Dermed har HoR nektet dem støtte, for å beholde makten selv.

Og det er her vi befinner oss nå, mens vi venter på en langsomt døende institusjon, uten noen legitimitet i verken libysk eller internasjonal lov som ville tillatt den å gjøre den FN-forhandlede forliksregjeringen legitim og suveren. Ikke overraskende nøler HoR med å stemme for sin egen nedleggelse, og slik vist en hel verden at organet har overlevd sitt eget mandat for lengst.

Forliksregjeringen har mange skavanker. Den har vist seg ute av stand til å komme fremt til en enighet om hvordan Libyas tre eller fire viktigste ikke-jihadistmilitser skal håndtere Den islamske stat (IS). Den baserer seg utelukkende på Misrata-militsen, som så å si har fordrevet IS fra Sirte, men hvis offensiv manglet styrke til å kunne sikre Middelhavskysten og Sahel-regionen.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Vestlig politikk har vært å oppfordre til en intensivering av den militær kampen mot IS, fremfor å skape en politisk anti-IS-enighet blant de viktigste rivaliserende gruppene i Libya. For øyeblikket later alle de viktigste militsene i landet som om de er mer pro-vestlige og mer anti-IS enn sine rivaler, for å sikre tilgang på trening, våpen og koordineringsmuligheter med vestlige spesialstyrker.

Men ingen av disse flokene betyr at Obama eller ansvarlige norske myndigheter bør beklage for politikken sin i 2011 eller 2012. Det de burde beklage, er fraværet av orden og kreative løsninger, og ønsket om å unngå å gi Libya medieoppmerksomhet ved å lansere store, nye initiativer.

Å erkjenne dette ville vært en viktig lærdom som kunne ført til en nødvendig helomvending i Libya. Dette kunne, tross for at man ligger to år på etterskudd, forhindre tømmingen av den libyske statskassen, skapt en genuin anti-IS-koalisjon i landet, og, ikke minst, ført til etableringen av en suveren regjering i Libya.

--
Oversatt av Sian O'Hara

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger