Hovedinnhold

Tyranniets arv i Libya

<p>KAOS: – Det er en direkte årsakssammenheng mellom arven etter diktaturet i Libya og dagens kaotiske situasjon, uansett hvor mye en hevder at den internasjonale intervensjonen som veltet ham kunne - eller burde - vært unngått, skriver libyske Ghazi Gheblawi. Bildet er fra høsten 2010, ett år før diktatoren ble styrtet.<br/></p>

KAOS: – Det er en direkte årsakssammenheng mellom arven etter diktaturet i Libya og dagens kaotiske situasjon, uansett hvor mye en hevder at den internasjonale intervensjonen som veltet ham kunne - eller burde - vært unngått, skriver libyske Ghazi Gheblawi. Bildet er fra høsten 2010, ett år før diktatoren ble styrtet.

Foto: Reuters
Muammar Gaddafis apologeter i Vesten er med på å dyrke en myte om fred og stabilitet før hans fall 2011. I virkeligheten var Gaddafis tyranniske regime med på å legge grunnlaget for den kultur av terrorisme og vold som i dag rir hele Midtøsten som en mare.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

GHAZI GHEBLAWI, libysk forfatter, blogger, aktivist og lege

Det er snart fem år siden de historiske hendelsene under den «arabiske våren». Den siste tiden har debatten om utfallet blitt merkbart mer kritisk – og mer polarisert.

Polariseringen er mest tydelig i debatten rundt det libyske opprøret, dets konsekvenser med borgerkrig, utenlandsk intervensjon, og de mange krisene som har fulgte etter Gaddafi-regimets fall.

<p>Ghazi Gheblawi.</p>

Ghazi Gheblawi.

Foto: OFF.

Gaddafis trusler

Det var Gaddafis trussel om å begå masseslakt i Benghazi og andre libyske byer, som var den direkte foranledningen for Vestens militære intervensjon i 2011.

Intervensjonen avgjorde tyrannens skjebne. Den lange arven etter tyranniets historie med terror og vold, er et samfunn preget av hat, mistillit og dype skillelinjer.

Det internasjonale samfunnet – så vel som lokale ledere – sviktet da det gjaldt å bygge opp og støtte nyetablerte statlige institusjoner etter tyrannens fall. Dette har til sammen ført til den nåværende situasjonen med ustabilitet, vold og en fremvekst av brutale terroristgrupper som truer Libya og hele regionen. 

Les også: Verdens gang og Libya

Apologeter for tyranner

De to mest polariserende problemstillingene som hjemsøker de europeiske og internasjonale maktens korridorer i kjølvannet av diktaturets fall – og det pågående politiske vakuum – er oppblomstringen av terroristgrupper i landet, og strømmen av migranter over Middelhavet. Der utallige uskyldige mennesker har møtt død og elendighet i hendene på morderiske terrorister eller kyniske menneskesmuglere.

Det er rimelig å peke på at disse eskalerende problemene er en konsekvens av det diktatoriske regimets fall i Libya. Gaddafis jernhånd ble brukt til å holde individuelle friheter og utsiktene til demokrati i Libya i sjakk, men den kunne like effektivt brukes til å hindre illegal migrasjon og en oppblomstring av fundamentalistisk terrorisme i regionen. Mange har derfor tatt til orde for at regionen hadde vært bedre tjent med en avtale med djevelen, enn med dagens kaotiske og uforutsigbare situasjon.

Problemet med en slik argumentasjon er at den vitner om en grunnleggende mangel på forståelse av Libya, dets folk, historien og kulturen. De som baserer sine analyser på disse argumentene, lider av et tilfelle av det jeg vil karakterisere som et kollektivt hukommelsestap.

I sine mer eller mindre desperate forsøk på å «sone» for sine regjeringers synder ved å gripe inn i Libya, havner mange som ufrivillige apologeter for diktatorer og despoter i regionen. 

Les også: Kokkvolds barometer

Utstrakt terror og vold

Det er nødvendig å minne om at i løpet av de fire tiårene Gaddafi satt med makten i Libya, var regimet beryktet for å finansiere, planlegge og gjennomføre terrorangrep over hele verden. Ulike terrororganisasjoner fikk fritt drive opplæring og trening i landet. Libya var oppmarsjområde og utgangspunkt for angrep på nabolandene, og over Middelhavet.

Trusselen om ulovlig innvandring var et «Wild Card» som ble brukt som pressmiddel ovenfor Europa. Regimet lukket øynene for at hundrevis av ulovlige afrikanske innvandrere som ble utnyttet som billig arbeidskraft i landet. Gaddafi truet europeiske ledere med at han når som helst kunne sende en «flom» av innvandrere inn over Europa.

Migrasjonsruten gjennom Libya til Europa har vært åpen siden tidlig på 2000-tallet. I det siste tiåret før det libyske opprøret i 2011, krysset ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) mer enn 185.000 migranter Middelhavet.

Det europeiske grensekontrollorganet Frontex rapporterte i 2008 at «nearly 40,000 migrants were detected, mostly near Lampedusa and Malta. These were mainly nationals from Tunisia, Nigeria, Somalia and Eritrea.»

Det var ikke før Gaddafi ved bruk av «migrasjonskortet» presset fram en bilateral avtale med Italia i 2009, at tallet på migranter fra Libya over Middelhavet falt.
Avtalen førte til umiddelbare dramatiske konsekvenser for migrantene. Ifølge en rapport fra Human Rights Watch (HRW) fra 2009, ble mange av de afrikanske migrantene som ble stoppet av den italienske marinen og «tvangsreturnert» til Libya, arrestert og måtte sone «under umenneskelige og nedverdigende forhold».

Det kan ikke nektes for at migrasjonkrisens omfang etter regimets fall i Libya, langt overgår situasjonen før 2011, men det er viktig å merke seg at frøene til dagens krise ble sådd under Gaddafis mange år ved makten.

Gaddafis apologeter i Libya og i Vesten er med på å dyrke en myte om fred og stabilitet før 2011. I virkeligheten var Gaddafis tyranniske regime med på å legge grunnlaget for den kultur av terrorisme og vold som i dag rir hele regionen som en mare.

Det er en direkte årsakssammenheng mellom arven etter diktaturet i Libya og dagens kaotiske situasjon, uansett hvor mye en hevder at den internasjonale intervensjonen som veltet ham kunne – eller burde – vært unngått. 

Les også: En riktig avgjørelse der og da

Bidrar til å rehabilitere diktatorer

Europa står i dag overfor komplekse kriser, både interne og eksterne. I denne vanskelige situasjonen kan en merke en tendens til at flere er villige ofre grunnleggende demokratiske prinsipper. De risikerer selv bli offer for regressive, revisjonistiske og defaitistiske holdninger, og bidra til å «rehabilitere» diktatorer og korrupte regimer på den andre siden av Middelhavet.

Vi må innse at diktaturet, krigen, den militære intervensjonen – og den manglende strategiske planen for en vellykket overgangsperiode – alle er faktorer som har medvirket til dagens krise. Vi må samtidig erkjenne at det kan ta mange tiår å rydde opp i arven etter tyranniske regimer.

Det er ikke en løsning å igjen la situasjonen falle i hendene på despoter – som igjen vil så nye frø til terrorisme, krig og elendighet i deres egne land, under dekke av å være garantister for sikkerhet og fred.

--
Ghazi Gheblawi har vært innleder og paneldeltager på den internasjonale menneskerettskonferansen Oslo Freedom Forum om situasjonen i Libya og den arabiske våren.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger