Hovedinnhold

Leger ikke «drapsmenn»

Debatten om aktiv dødshjelp dør ikke. Etter reisefravær er Levi Fragell tilbake og svarer på en artikkel mot hans positive syn på dette i VG Debatt 29. desember.
VG-Debatt
Av LEVI FRAGELL, frontfigur for humanetikere i en årrekke

Førsteamanuensis - og filosof - Lars Johan Materstvedt tar i VG-artikkelen «Begreper i debatten om dødshjelp» (29.12.98) utgangspunkt i min rolle i denne debatten, som ifølge Materstvedt kan gi uttrykk av at jeg «ikke vet hva jeg snakker om».

Materstvedt baserer seg i denne vurdering først og fremst på forsikringer fra leger ved sykehuset i sin hjemby, Trondheim, om at pasienter i vår tid ikke behøver å dø med uutholdelige lidelser. Materstvedt tar faktisk legene Stein Kaasa og Petter Borchgrevink til inntekt for det syn at «en temmelig ubehagelig død» (sitat), ikke er noen reell trussel i dagens Norge.

Siden Materstvedt trekker inn Human-Etisk Forbund i sin drøfting, vil jeg gjøre oppmerksom på at forbundet ikke har fattet noe vedtak om dødshjelp. Selv om jeg for min del mener at dødshjelp i visse tilfelle er etisk riktig, har jeg respekt for både humanister og kristne som ikke kan dele dette syn - når standpunkter er basert på et bestemt moralsk prinsipp. Men når en rekke debattanters oppfatninger nå synes å være tuftet på forutsetninger om vårt helsevesens tilfredsstillende behandlingstilbud, får jeg en ubehagelig følelse av at det fra visse profesjonelle miljøer er blitt spredt uholdbar faglig informasjon.

Store smerter

Undersøkelser i mange land viser nemlig at 5-10 % av kreftpasientene har betydelig smerteproblemer i sykdommens sluttfase dersom de ikke «nedsoves». For Sveriges vedkommende hevder de offentlige utredninger at 56 % av dem som dør på sykehus har betydelige smerter den siste uken av sitt liv, og at opptil 90 % av dem som dør av kreft lider denne skjebne. Enkelte norske leger uttaler seg imidlertid på en slik måte av selv kildekritiske akademikere som Materstvedt villedes til å tro at det her til lands kan stilles garantier mot «en temmelig ubehagelig død».

Under en debatt på Overlegeforeningens fagkonferanse i Fredrikstad sist høst ble jeg møtt med de samme forsikringer som dem Materstvedt nå refererer: «Moderne smertebehandling er kommet så langt at behovet for dødshjelp er oppkonstruert og fiktivt.» Jeg leste da høyt følgende avsnitt fra en artikkel av overlege Stig Ottesen ved Kreftomsorgsavsnittet på Bærum Sykehus:

«Du skal i hvert fall slippe å ha det vondt! Ofte sagt og hørt. Jeg tror at disse ordene mer har vært egnet til å slippe unna den vanskelige samtalen med kreftpasienten enn å faktisk gi en garanti om god lindring den siste levetiden. At legevitenskapen har kommet langt på det smertelindrende område er en myte.» (Vårt Land 9.2.1998). I Statens utredningsserie 2:96 blir det slått fast at «tilbudet om smertelindrende behandling i Norge er lite utviklet», skriver dr. Ottesen.

Dermed kom innrømmelsene også fra kongressdeltagerne: «Jo, vi er maktesløse i enkelte situasjoner. Hva skal vi gjøre?»

Det ble en ekte og ærlig samtale.

I siste fast

Det er imidlertid viktig å tilføye at lidelse er mer enn fysiske smerter. Kvalme, kløe, stinkende sår, maktesløshet, angst, hallusinasjoner, nedverdigende bleieskift etc. er forhold som i samvirkende mengder kan utgjøre en lidelse enkelte ikke vil akseptere i den siste fase av et sykeleie som i all fall nærmer seg døden.

Spørsmålet om det i en slik situasjon er moralsk «galere» å forkorte livet ved å fjerne næringsmidler enn å gi en overdose morfin, har vært vurdert av mange fremtredende etikere. Konklusjonen fra dette hold er ganske entydig: Etisk sett kan man ikke uten videre hevde at den «aktive» handling er mer forkastelig enn den «passive». Filosofen James Rachels hevder at det motsatte ofte vil være tilfelle, fordi den «passive» metode kan forlenge en meningsløs lidelse.

«Drap»?

Materstvedt kritiserer meg for at jeg bruker ordet «livsforkortelse» om aktiv dødshjelp i stedet for ordet «drap». Jeg kan også se betenkeligheter ved å innføre et språk i medisinen som kamuflerer eller forskjønner realiteter. Problemet med ordet «drap» er imidlertid at det for folk flest oppfattes som en kriminell handling, er bevisst påføring av et onde. Inge Lønning har tidligere foreslått at man bør bruke uttrykket «avliving», som lett assosieres med veterinærer og syke husdyr. Det er vanskelig å fri seg fra en mistanke om at slike uttrykk noen ganger brukes for å stemple meningsmotstanderes personlighet og moral.

Plassen tillater ikke å imøtegå alle Materstvedts kommentarer til mine artikler, men jeg må protestere mot antydningen om at jeg skulle mene at dødshjelp burde innføres i Bombay som en «fattigmanns trøst» til erstatning for et anstendig helsetilbud. Mitt poeng er at den etiske konklusjon om dødshjelp ikke kan trekkes på grunnlag av graden av teknisk opprustning ved et bestemt sykehus i Norge (Trondheim). Selve prinsippet må baseres på spørsmålet om det noe sted eller i noen situasjon finnes nød av en slik art at det konstituerer en «unntaksnorm» som får forrang fremfor den høyt aktede norm om å bevare liv.

700 norske leger (6 %) har i sin praksis gitt aktiv dødshjelp i hemmelighet (Førde og Aasland). Etter min mening er disse ikke «drapsmenn».

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger