Hovedinnhold

Kronikk: Norsk skole trenger også malalaer

<p>PRISVINNERE: – Det er grunn til å hedre Zola-prisvinnerne Joakim Bjerkely Volden og Marius Andersen. De representerer det beste i norsk skole og ga ikke opp da andre lærere valgte lydighet og selvsensur, skriver kronikkforfatteren. </p><p/>

PRISVINNERE: – Det er grunn til å hedre Zola-prisvinnerne Joakim Bjerkely Volden og Marius Andersen. De representerer det beste i norsk skole og ga ikke opp da andre lærere valgte lydighet og selvsensur, skriver kronikkforfatteren. 

Foto: Alf Øystein Støtvig, VG

Zola-prisen hedrer hvert år enkeltpersoner som åpent og uredd har bidratt til å avdekke eller motarbeide forhold som truer grunnleggende verdier i det norske samfunn: menneskeverd, rettssikkerhet og demokrati. I år går prisen til de to Sandefjord-lærerne Joakim Bjerkely Volden og Marius Andersen.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

Petter Mejlænder, styreleder i Zola-prisen

De får prisen fordi norsk skole har store utfordringer, men begrenset ytringsfrihet. Hvis vi ser på erfaringene fra Sandefjord og andre kommuner, står det også dårlig til med menneskeverd, rettssikkerhet og demokrati.

Utdanning er en velsignelse

<p>Petter Mejlænder.</p>

Petter Mejlænder.

Foto: Eivind Griffith Brænde, VG

Da Malala Yousafzai fikk vite at hun hadde fått fredsprisen valgte hun å fortsette skoledagen. Det var en tankevekkende markering. Likeledes at hun takket faren fordi han hadde latt henne fly på kunnskapens vinger, og moren fordi hun hadde inspirert til sannferdighet. Vår skoledebatt bør preges av samme slags holdninger, for også hos oss er utdanning en velsignelse, fordi utdanning i bunn og grunn dreier seg om hvordan vi kan skape synergier mellom kunnskap, individuell livskvalitet og et godt samfunn. Derfor må ikke diskusjoner om skolehverdagen dempes.

Her i landet er vi stort sett enige om at det kommer relevant kunnskap om skolehverdagen fra dem som daglig befinner seg innenfor skolens vegger. Derfor er det viktig at de sier ifra, og at de blir lyttet til, for skolehverdagen trues stadig av farer utenfor skolen og unødvendig ubehag innenfor.

Allerede hjemme, blant sine aller nærmeste, blir alt for mange barn utsatt for mishandling og trakassering som ødelegger evnen til å lære. Mange får heller ikke spist før skoledagen begynner, og mange barn har en så farlig skolevei at selv det alene burde få oss til å rødme og mer enn det. Barneombudet og andre offentlige institusjoner minner oss stadig på slike hindre for utdanningens velsignelse.

Hverdagsterror

Slik kan vi fortsette med en lang liste, som til sammen sterkt angår langt flere enn ett hundre tusen barn, kanskje det dobbelte. Et moralsk provoserende eksempel er at lengeværende og godt integrerte asylbarn, i større omfang enn noen sinne, rives ut av skolehverdagen for å eskorteres til et «hjemland» de ikke kjenner.

Så kan vi fortsette med VGs historie om 13-åringen Odins selvmord, som rammet Norge som et sjokk. Den sporty gutten fremsto som glad på familiefotografier, men ble regelrett knust av mobbing og uforstand, trass i at både han og moren gjentatte ganger varslet om at noe var forferdelig galt. Det endte med at han selv fullførte den ugjerningen mobberne hadde satt i gang i ly av skoleledelsens passivitet.

Det er tungt å svelge at Barneombudet nærmest ukentlig dokumenterer at slike saker bare representerer overflaten på en hverdagsterror som rammer norske barn. Derfor er det beundringsverdig at tusenvis av lærere med solid kunnskap stiller entusiastisk på jobb, for hva skulle vi gjort uten deres ekstraordinære daglige heltegjerninger?

Barna er fremtiden

Derfor har de fleste norske barn det storartet i og utenfor skolen, og de fleste av oss brenner for Malalas og Odins sak. Vi leser, opprøres og vil det beste. Vi går i fakkeltog og skriver i avisen. Talende er det at det mest leste innlegget på Dagbladet Meninger i fjor handlet om skolen. Artikkelen handlet om det plagsomme skolebyråkratiet i hverdagen. Dét kan nemlig også gjøre barn ulykkelige.

Sånt er alarmerende, for barna er det kjæreste vi har, barna er fremtiden. Derfor er det grunn til å hedre Zola-prisvinnerne Joakim Bjerkely Volden og Marius Andersen. De representerer det beste i norsk skole og ga ikke opp da andre lærere valgte lydighet og selvsensur.

Deres kamp begynte for seks år siden, da Sandefjord kommune bestemte at skolen skulle resultatstyres liksom en produksjonsbedrift. Et klart flertall av lærerne protesterte og fikk støtte fra både elever og foreldre. Men selv om lærerne sto samlet bak nei, sa skolekontoret og politikerne ja.

Saken tilspisset seg i 2012. Fra øverste hold fikk de høre at lærerne var inhabile, udemokratiske og endringsmotvillige. Samtidig holdt Sandefjord kommune informasjon tilbake og fordreide fakta for å skjule den massive motstanden.

De to lærerne ble stadig innkalt til rektors kontor. I desember 2013 ble de hasteinnkalt til møte med personalsjef og etatsjef. Kommunen hadde engasjert skarpskodde konsulenter og et av Norges mektigste advokatkontorer og truet med oppsigelse. Den høsten var så ille for dem at de mistet nattesøvnen og ble sykmeldt på grunn av vedvarende trakassering. Alt så ut til å rakne for de to unge lærerne.

Likevel var det umulig for dem å følge en ordre de mente stred mot læreplan, lovverk og elevers, foreldres og læreres ve og vel. De hadde havnet i en klassisk samvittighetssak, ikke ulikt det tidligere Zola-prisvinnere og andre varslere har erfart.

Heldigvis hadde de en joker: De hadde hverandre. Så kom Utdanningsforbundet på banen med helhjertet innsats og advokatbistand, og mediene kastet seg over saken. Dermed nådde deres stemme frem til både Storting og Regjering. Overdreven målstyring og et skjemavelde uten sidestykke i norsk skole var på alles lepper. De ble ikke bare skolehistorie, de ble ytringsfrihetshistorie og rettshistorie. Selv kommunen måtte innrømme at et halvårig evalueringsskjema med 70 kryssalternativer for hver enkelt elev i barneskolen var i meste laget. Det var jo verre enn karakterer, som selveste Stortinget hadde forbudt på disse klassetrinnene.

Kampen fortsetter

Utdanningsforbundet gjorde de to Sandefjord-lærerne til helter og skrev «Look to Sandefjord!». Ukeavisen Ledelse skrev om «Vettløs målstyring» og påpekte at innsatsen deres bidro til gjenreising av lærernes integritet og elvenes trivsel, og, kan man tilføye, til styrking av utdanningens velsignelse.

Ingen kan løfte en slik bør alene. Det klarte heller ikke Marius og Joakim, men de gikk foran som gode forbilder og fikk 40 lærere med seg på ordrenekt i januar 2014, selv om kommunen gjorde hva den kunne for å fortie det.

Protesten, konflikten, fakkeltogene, underskriftskampanjene og medieoppslagene fra Sandefjord er slett ikke ved veis ende. Kanskje har debatten så vidt begynt. Kampen mot vettløst skjemavelde i skolen fortsetter, og det er et stykke vei å gå før alle elever og lærere føler seg verdsatt og kan gå inn skoleporten uten å få vondt i magen.

Zola-prisen ønsker å oppmuntre dette ytringsfrihetsengasjementet og gir derfor Zola-prisen 2015 til Marius Andersen og Joakim Bjerkely Volden.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger