Hovedinnhold

Kronikk: Kultur som maktbase

KULTUR: - Forslaget til ny kulturpolitikk er et forsøk på ytterligere å styrke det president Vladimir Putin kaller «patriotisme», men som bare så altfor lett kan slå over i aggressiv nasjonalisme, skriver Peter Normann Waage. Tegning: ROAR HAGEN.
KULTUR: - Forslaget til ny kulturpolitikk er et forsøk på ytterligere å styrke det president Vladimir Putin kaller «patriotisme», men som bare så altfor lett kan slå over i aggressiv nasjonalisme, skriver Peter Normann Waage. Tegning: ROAR HAGEN.
Siden Sovjetunionens sammenbrudd har Russland famlet og lett etter en overordnet idé som kan gi landet identitet og holde det sammen. Kanskje vi ser konturen av den nye ideologiske plattformen nå?

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

Peter Normann Waage, forfatter og Russland-kjenner.

Gjennom Russlands nyere historie har spørsmålet «Hva er Russland?» gått som en rød tråd. Bolsjevikene mente de hadde funnet svaret: «Russland er menneskehetens avantgarde!» Boris Jeltsin utlyste en priskonkurranse for å besvare spørsmålet, men ingen av de innsendte bidragene ble funnet verdige til å vinne.

«Ikke Europa»

Peter Normann Waage.
Peter Normann Waage.

10. april publiserte Izvestija et forslag fra Russlands kulturministerium til ny kulturpolitikk. Det skal ennå behandles av presidentens administrasjon, så mye - eller i alle fall noe - kan endres. Men hvis ikke hele forslaget forkastes, må hovedpunktene stå igjen: «Russland er ikke Europa», «Russlands tradisjonelle verdier må bevares og styrkes», «Russland utgjør en egen sivilisasjon». Oppsummert er dette den nye politikkens grunnpilarer.

Forslaget er spekket med sitater fra presidenten selv, så som dette, fra 19. september 2013: «Vesten har fornektet sine kristne røtter (...) Det gjøres forsøk på å likestille familier med mange barn og partnerskap mellom samme kjønn, tro på gud og tro på satan. Eksessene innen den politiske korrekthet fører til at man i fullt alvor taler om å registrere partier som har som mål å propagandere for pedofili.» Hvor man vil ha et pedofili-parti, sies ikke. Det holder med «Vesten», syndens kilde.

Russland og den russiske kulturen er hva som kan og må demme opp for den skitne strøm fra Vesten: «Vesten råtten og nær sin undergang», skrev slavofilen Ivan Kirejevskij i 1859. «I motsetning til det råtne Vesten utviklet slaverne, og Russland i særdeleshet, seg langs følelsenes og religionens vei.» For Putin som for det 19. århundrets slavofile ligger Russlands storhet i at det ikke tilhører Europa. Fremtiden ligger i landets fortid, for slavofilene i tiden før Peter den store, for Putin og forfatterne av skriftet om den nye kulturpolitikken i landets «tradisjonelle verdier».

«Et rop på tomhet»

Det er ikke lett å finne noen nærmere definisjon av hva i den så mangfoldige russiske tradisjonen som er mest verdifullt. Vi får bare vite at kunst og kultur må gi uttrykk for det verdisystem som kjennetegner Russland som en egen sivilisasjon. Da er det enklere å finne ut hva som ikke hører inn blant de foretrukne verdiene. Rektor ved Moskvas institutt for akvarellmaling er en ivrig tilhenger av forslaget til ny kulturpolitikk. Han blir spurt om kunstneren Kasimir Malejevitsj kan sies å representere de verdier som skal bevares.

Han søkte ved begynnelsen av forrige århundre etter et nytt åndelig uttrykk i kunsten, etter et nytt ikon. Resultatet var hans berømte kvadrater. Det gjør ham i rektorens øyne ikke bare uskikket, men direkte farlig: «Malejevitsj skiftet ut ikonet med et svart kvadrat. Det er ingen kulturell verdi, men et rop på tomhet.»

Gjenreising

Kulturpolitikkens hensikt er å bidra til å gjenreise Russland som stormakt og løfte innbyggerne til felles dåd gjennom felles forståelse av «verdiene». Staten skal gjennom kulturpolitikken «kultivere det moderne mennesket og det moderne samfunn». Borgerne skal oppdras i den ånd som ytrer seg gjennom Russlands tradisjonelle verdisystem. Visst kan de forskjellige grupperingene holde på med sitt - iallfall foreløpig - men som det heter i skriftet: «La gjerne hundre blomster blomstre, men vi vil bare vanne dem vi finner nyttige».

I første omgang skal kunst- og kulturuttrykk som er «fremmede for den russiske kultur» nektes offentlig støtte: «Ingen henvisning til 'kunstnerisk frihet' kan rettferdiggjøre handlinger som er uakseptable i henhold til Russlands tradisjonelle verdisystem. Det betyr ikke at yringsfriheten eller menneskerettighetene skal begrenses, men at staten nekter å støtte personer eller grupper som utviser en oppførsel som står i motstrid med de kulturelle normene.» Men så titter riset frem bak speilet: «I de tilfeller der gjeldende lov eller andre menneskers rettigheter blir krenket, må man imidlertid ty til nødvendige skritt for å stanse dem.»

Også toleranse kan være farlig. Dens grenser må defineres: «Den russiske identiteten må ikke kapitulere for et fremmed verdisystem.» Vi ser at hensikten ikke bare er å bevare det bestående, men å overlate til staten å definere hva «det bestående» faktisk er.

Det er ille nok. Verre er det at det ikke finnes ett individuelt subjekt i dette forslaget, bare kollektivstørrelsene «Russland» og «Staten». Kunstnerne skal tjene Russland, staten skal sanksjonere eller ikke sanksjonere kunst- og kulturuttrykk. Kriteriet er at de skal styrke landet politisk - også dets utenrikspolitiske posisjon. I verste fall kan dette bety at kunstnere som ikke går i takt, blir en slags landsforrædere. Bevilgningene til kulturen må nemlig ikke betraktes som noen mesénvirksomhet, heter det. De er investeringer i «den nasjonale, humane kapital». Og staten må få maksimalt ut av investeringene i form av støtte. Hvis dette forslaget skal danne grunnlag for Putins kulturpolitikk, kommer ikke Russland bare til å gå baklengs inn i fremtiden. Russerne vil av sin egen stat behandles som en arten russer, som tilhørende en gruppe, ikke som enkeltmennesker.

Det er dessverre ikke noe nytt for landets innbyggere. Tvert imot har både selvforståelsen som tilhørende «det russiske vi» og statens syn på undersåttene som en manipulerbar masse, vært hovedtrekket gjennom så vel den russiske som den sovjetiske historien.

Putins «patriotisme»

1. mai i år ble Den røde plass for første gang benyttet som festarena siden Sovjetunionens fall. Hundre tusen mennesker fant veien dit. De var oppildnet av nasjonalistiske følelser etter overtagelsen av Krim og konflikten med Ukraina.

Forslaget til ny kulturpolitikk er et forsøk på ytterligere å styrke det Putin kaller «patriotisme», men som bare så altfor lett kan slå over i aggressiv nasjonalisme.

Særlig når Vesten og «vestlige verdier» defineres som trusler mot Russland.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger