Hovedinnhold

Kronikk: Festtaler i frirommet

<p>Tegning: Morten Mørland.<br/></p><p/>

Tegning: Morten Mørland.

Med sin festtale av et opprop inviterer 43 norske forfattere og intellektuelle Peter Handke inn i sitt «frirom» der det skal være mulig å være bare kunstner. Så vidt jeg skjønner er dette et sted der verdens traurige politiske virkelighet ikke får konsekvenser, og stemmene til de denne debatten i bunn og grunn handler om – de hundretusener gjenlevende og traumatiserte i konfliktområdet – blir stengt ute.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

Sverre Knudsen, forfatter

43 norske forfattere og akademikere har kommet med et opprop til støtte for Peter Handke: «Vi må forsvare medforfatterens rett til å tenke og ytre seg på tvers av gjengse oppfatninger …» sier de blant annet, og insisterer på å «forsvare det frirommet litteraturen, kunsten er.»

Handke er en aktør

<p>Sverre Knudsen.</p>

Sverre Knudsen.

Foto: Erlend Aas, NTB scanpix

Debatten begynte da Øyvind Berg kritiserte tildelingen av Ibsenprisen fordi Handke er en aktør i en pågående konflikt som de siste 23 årene har medført to kriger, folkemord, massakrer, voldtektsleire og historiens mest omfattende rettsoppgjør. Ingen har truet Handkes ytringsfrihet, slik oppropet hevder, og kritikken mot han handler heller ikke om at hans meninger går på tvers av «gjengse oppfatninger». Det handler om at forfatteren Peter Handke også er politikeren Peter Handke som har tatt et ekstremt standpunkt i en konflikt, og ved å hedre mannen, hedrer man også hans hjertesak. Burde man ha gjort det?

Som med Hamsun og Celine er spørsmålet om det er mulig å splitte Handke i to, utelate politikeren – som er det han er mest kjent som på Balkan – og gi prisen til forfatteren. Både historien og sunn fornuft tilsier at dette er umulig; en plass i Oslo oppkalt etter Knut Hamsun blir ikke mer tolerabel for de overlevende etter nazistenes overgrep om det står «dikteren» foran, slik enkelte spøkefugler har forslått.

Med sin festtale av et opprop introduserer de 43 en annen løsning; de inviterer Handke inn i sitt «frirom» der det skal være mulig å være bare kunstner. Så vidt jeg skjønner er dette et sted der verdens traurige politiske virkelighet ikke får konsekvenser, og stemmene til de denne debatten i bunn og grunn handler om – de hundretusener gjenlevende og traumatiserte i konfliktområdet – blir stengt ute.

Ytringsfrihet krever konflikt

Men ytringsfrihet har ingen mening i et skjermet rom med vennligstilte kollegaer. Ytringsfrihet krever konflikt, det er den svakere parts rett til å uttale seg uten å bli hindret av en overmakt. Dette kan ikke tolkes isolert fra maktforhold; det må finnes en reell overmakt med mulighet til sanksjoner om ytringsfriheten skal være truet. Å være begrunnet uenig i en juryavgjørelse er ingen trussel mot ytringsfriheten, det er ytringsfrihet.

Peter Handke bruker sin ytringsfrihet i det politiske rom, og jeg tviler på at han vil inn i noe frirom. Han vil være politiker, han vil påvirke samfunnet med sin litteratur, og han vil at hans støtte til serbiske ultranasjonalister skal bli spredd til flest mulig. Slik sett fungerer verdens største teaterpris som perfekt PR for hans politiske virksomhet.

«Jeg støtter ikke det du sier, men vil ofre alt for å forsvare din rett til å si det» heter det i en annen norsk festtale. Det et godt standpunkt, men blir gjerne svekket av at talerens engasjement slutter med den påfølgende skålen: Kritikken av det taleren ikke støtter uteblir, fordi taleren føler at han har posisjonert seg tilstrekkelig ved å være for ytringsfrihet. Noe av det samme later til å ha skjedd med de 43, og det virker som om de tror at frirommet deres også gjør det mulig både å støtte Handke og være nøytrale i konflikten.

Man velger side

Men krig og politikk på dette nivået er ikke en buffé der man kan plukke med seg et og annet tilfeldig kirsebær av et standpunkt og bruke det etter egen agenda; uberørt og nøytral i sitt eget lille frirom. Man deltar eller man deltar ikke. Man kan velge en ytterliggående og uforsonlig posisjon, som Handke, eller bare melde hvilken side man tilhører, med et opprop. Men begge deler betyr at man velger side. Det ville vært utilgivelig naivt å tro at man kan melde seg inn i Europas mest opphetede og traumatiske debatt ved å si: «Jeg støtter de høyreradikale serbernes gallionsfigur Peter Handke og tildelingen av Ibsenprisen til ham, men har ikke tatt stilling i selve konflikten …» De 43 har valgt å støtte Handke og serbiske ultranasjonalister, og jeg mener dette er en tragedie. Forstår de fullt ut hvilke uforsonlige og aggressive krefter de stiller seg bak?

For det Handkedebatten dypest sett handler om er Ibsenprisens effekt på Balkankonfliktene, på ofre og etterlatte, på åpne sår, rettferdighet og heling . Karl Ove Knausgård hevder at man må ha lest alt av Handke for å uttale seg i debatten. Jeg vil si at det er kunnskap om konfliktene som er det avgjørende. Debatten har en litterær og en politisk side, og den litterære vurderingen av Handkes forfatterskap tror jeg de fleste er enige om. Hamsundebatten handlet heller aldri om hans litterære kvaliteter. Det er den politiske siden som er viktig.

Karl Ove Knausgård vil bruke Handkes litteratur til å bevise at alt Handke holder på med er litteratur og ikke politikk. For å få til dette må han blant annet hevde at Handkes tale foran 50 000 tilhengere i Milosevics begravelse var en form for litterær research. Men Knausgård stopper ikke ved å pakke inn og ufarliggjøre Handkes utsagn og handlinger, han forsøker også å skrive om selve konfliktens historie i et lys som er mest mulig fordelaktig for Handke. Som Øyvind Berg skriver: «Knausgård tar ingen hensyn, viser ingen velvilje, i kampen for å drive sitt litteratursyn igjennom.» Han er villig til å sette spørsmålstegn ved alt i Balkankonflikten som ikke taler for Peter Handkes syn. Til og med Milosevics mulige uskyld blir presentert – han ble jo ikke dømt, skriver Knausgård. I disse passasjene lar han seg smitte av et av Handkes mindre sympatiske propagandametoder, brønnpissing.

Det politisk ukorrekte

Når verdensberømte intellektuelle som Handke og Knausgård sår tvil om grundig dokumenterte fakta fra konflikten så blir de politikere med stor påvirkningskraft. Vi lever i tider hvor det kontrære, vigilanten og det «politisk ukorrekte» har høy status.

Mange voksne mennesker forholder seg til politikk som min generasjon gjorde til rock i tenårene; det gjaldt å være førstemann til å oppdage det nye, det smale og det sære. I et slik klima gir brønnpissing mot «det etablerte» god uttelling: Forvrengninger, revisjonistiske drypp, og blant annet det Øyvind Berg kaller Handkes mange paraleptiske konstruksjoner forgifter grunnleggende fakta om konflikten.

I forlengelsen av dette finner vi Knausgårds store forkjærlighet for det singulære. Hvis jeg oppfatter ham riktig mener han at det etablerte synet på politikk, holdninger og fortolkninger av virkeligheten formidles av en saueflokk, og at det bare er singulære framstillinger som kan gi oss et sant helhetsbilde. Får man nok slike singulære framstillinger er det selvfølgelig et godt korreks til stivnede, aksepterte sannheter, men Knausgård plukker ut en eneste slik singulær, subjektiv stemme – Handkes – og forholder seg til den som om det var selve sannheten. Problemet er jo selvfølgelig at når man slik stoler så uforbeholdent på én, singulær stemme, blir konsekvensene når stemmen juger langt mer dramatiske.

Og Handke juger.

Her kommenterer Knausgård Handkes beskrivelse av ropingen utenfor Nationalteateret før prisutdelingen. Handke påstår at han ikke oppførte seg provoserende, men bare ville se demonstrantene inn i øynene: «Han ville se det ene mennesket. Ikke «vi-et» som gjemte seg bak slagordene. Hva sa han til dem? «La musa knulle deg» og «Gud velsigne deg». Altså det laveste og det høyeste. Ikke et ord fra det i midten, som er det mediale, det politiske, det generelle, det allmenne.»

Fra Klassekampen 1/10 kommer beskrivelsen til Sukrija Meholjic, bosnisk flytning som var blant demonstrantene: «Peter Handke … brukte spontant samme språk som tsjetniker snakker på Balkan. Da Edin Kadribegovic ropte: «Du må trekke prisen tilbake!» svarte Handke ham på serbisk: «Jeg skal knulle den bosniske moren din!» …. En gruppe ropte taktfast: «fascist», «fascist», og Handke svarte dem: «Fascisten skal knulle deg!» Vi fikk altså servert den største krenkelse som kan høres på Balkan.» Mange av demonstrantene hørte dette.

Abstrahering av debatten

I sitt essay fra 1996 skriver forfatteren Stig Sæterbakken: «Det eneste (Handke) har å stille opp mot de mediaskapte forestillingene han mener er feilaktige, viser seg å være nye forestillinger. Det eneste han kan møte bildene med, er nye bilder. Løgnen blir løgnens eneste motsvar (…) Dette forfølger ham gjennom hele hans sympatiaksjon for Serbia.» Sæterbakken har sympati for Handkes ambisjon, men altså verken for gjennomføringen eller resultatet.

Den slags bekymrer ikke Knausgård i hans euforiske framstilling av Handke og alle hans gode intensjoner. Knausgård setter ingen spørsmålstegn ved validiteten i Handkes versjoner av historien, og han imøtegår heller ikke den kritikken og dokumentasjonen som finnes i Øyvind Bergs innlegg; utgangspunktet for debatten. I stedet plukker han ut de svakeste punktene i dårligere innlegg, angriper dem indignert og vrimlende mens han underveis sår tvil om møysommelig dokumenterte fakta og bagatelliserer konflikten.

Det som er felles for Knausgårds innlegg og de 43s frie rom er en manglende forståelse for en forfatteres politiske betydning i verden i dag. Og ikke minst; en abstrahering av debatten som reduserer hundretusener av etterlatte, ofre og traumatiserte folk på Balkan til kulisser i et norsk kaffeslabberas.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger