Hovedinnhold

«Det avgjørende vendepunktet kom da jeg endelig slapp tak i håpet om at jeg skulle bli frisk igjen»

<p>INGENMANNSLAND: – Jeg håper at vi som samfunn får en bedre forståelse av denne tilværelsen – et ingenmannsland mellom de friske og de som fortsatt er syke, skriver Håvard Aagesen, her med kona Hilde Singsaas. </p>

INGENMANNSLAND: – Jeg håper at vi som samfunn får en bedre forståelse av denne tilværelsen – et ingenmannsland mellom de friske og de som fortsatt er syke, skriver Håvard Aagesen, her med kona Hilde Singsaas. 

Foto: JANNE MØLLER-HANSEN, VG
Du ser neppe hvem jeg er, og jeg er ikke helt sikker selv heller.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

HÅVARD AAGESEN, forfatter av boken «Ingenmannsland – for oss som ikke er døde, som ikke lenger er syke, men som heller ikke blir friske»

Det kan hende vi har møttes en gang. På en fest eller et arrangement. Kanskje vi hilste høflig på en kafé eller passerte hverandre tilfeldig på gata. Det er i så fall liten sjanse for at du husker det, for jeg ser helt vanlig ut. Alt som er annerledes ved meg, er enten usynlig eller noe jeg gjør mitt beste for å holde skjult.

For meg startet den nye tilværelsen for snart ni år siden. Da sto jeg lykkelig på trappa til Radiumhospitalet, klar for det vanlige livet etter en sommer med intens kreftbehandling. Og helt uvitende om det jeg vet så altfor godt nå: At helbredelse ikke bare er reparasjon, men også forandring og ødeleggelse.

Nå er jeg en av de gjennomsiktige. En del av en befolkning på flere hundre tusen overlevende som beveger seg rundt i det norske samfunnet uten å gjøre noe særlig nummer ut av det. Mens vi prøver å finne ut av livet i en hverdag som brått ble helt annerledes enn den vi kjente fra før. Det spiller liten rolle om det var kreft, hjerteproblemer, hjerneslag eller noe annet som rammet oss. Vi er forskjellige, men alle med følelser som ble filleristet og en kropp med skader og sår etter behandlingen. Det er ikke så lett å plassere oss i en kategori siden vi ikke er syke lenger, men heller ikke har blitt friske.

Les saken i VG+: Håvard er kreftfri, men han blir aldri frisk

Jeg tenkte aldri på dette før jeg selv ble syk, så jeg var helt uforberedt da jeg selv forlot sykehuset etter at rundene med stråling og cellegift var avsluttet. Jeg skulle snart oppdage at denne tilstanden var like ubegripelig for samfunnet som den var for meg. De siste årene er det få ting som har frustrert meg mer enn en helsepolitikk og et hjelpeapparat som tilsynelatende sitter fast i forestillingen om at vi enten er på stødig kurs tilbake til et liv som friske eller parkert som varig syke og uføre. Dette er en forventning som gjennomsyrer samfunnets holdning til sykdom, det er startpunktet for velferdsordningene og styrende for prioriteringene i politikken. Helst skal avklaringene komme så raskt som mulig. At ting tar tid, har blitt et tegn på at vi mislykkes, at vi mangler tilstrekkelig vilje eller ikke prøver hardt nok.

Selv de dyktige legene jeg møter har en tendens til å se forbi eller gjennom meg. De ser hver minste detalj helt krystallklart, men bare av og til får jeg en opplevelse av at de interesserer seg for hele meg. Alt for ofte blir de tause og fraværende når jeg trenger hjelp til å håndtere de mange senskadene kreftbehandlingen ga meg, og sjansen for at jeg sendes videre til neste spesialist er langt større enn at noen gir meg råd og hjelp jeg trenger for å mestre en hverdag med mange og sammensatte plager. Jeg må forholde meg til hele kroppen min hver eneste dag, mens legene heller konsentrer seg om ett organ av gangen.

For velferdsstaten kan mangelen på kunnskap og interesse om oss som overlever bli fryktelig kostbar. Jeg opplever velferdsordninger som effektivt måler aktivitetsnivået mitt og som jevnlig spør meg om hvor mye jeg orker, men som ikke er opptatt av hva som kunne bidra til at jeg deltok mer. Jeg møter et NAV som tilbyr meg gode, midlertidige ordninger i påvente av at jeg skal bli frisk igjen, men det eneste varige de kan tilby meg hvis jeg ikke lykkes, er en tilværelse som ufør. Resultatet er at samfunnet kneler under resultatene av sin egen framgang. 

De siste femti årenes medisinske historie er beretningen om en fabelaktig triumf skapt i fellesskap av vitenskap, teknologi og det moderne velferdssamfunnet. Medisinen blir stadig flinkere til å behandle sykdom, og stadig flere overleve alvorlig sykdom. Politikere og økonomer i hele den vestlige verden sliter med å finne ut av hvordan de skal håndtere konsekvensene, mens stadig flere faller ut av yrkesaktivitet og over på passive velferdsytelser. Det skrives bindsterke verk om hvordan velferdssamfunnets rause ordninger er termitter som snart vil fortære statenes økonomiske pilarer. Tenketankene tegner med bred pensel bilder av velferdsstatens undergang, og partier fra alle deler av det politiske spekter snakker om behovet for reform og bærekraft i velferdsytelsene.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook

Jeg skulle virkelig ønske at de hadde rett. At mindre byråkrati, mer effektiv støtte og mer helhjertet innsats ville løse problemene og gjøre meg helt frisk. At det faktisk bare var et spørsmål om tid, viljestyrke og anstrengelser før jeg var tilbake på sporet med stødig kurs mot en helt vanlig tilværelse blant de friskmeldte. Men slik er ikke min virkelighet.

Det avgjørende vendepunktet i min sykdomshistorie kom da jeg endelig slapp tak i håpet om at jeg skulle bli frisk igjen. Det kostet meg noen nederlag og mye tid, men gevinsten var at jeg sluttet å strebe etter et mål jeg uansett aldri kunne nå. For jeg kommer aldri til å bli helt frisk. Sånn er det bare.

Den gode nyheten er at jeg heller ikke opplever meg selv som syk. Jeg er noe midt i mellom. Foreløpig har ikke den tilstanden noe godt navn. Egentlig ikke noen virkelig gode og tilrettelagte velferdsordninger heller. Eller et godt og tilrettelagt helsetilbud. Det er vi nødt til å gjøre noe med – for i dagens situasjon tvinges vi paradoksalt nok til å være sykere enn vi egentlig er. Etterhvert håper jeg at vi som samfunn får en bedre forståelse av denne tilværelsen for i dag er vi alt for mange som strever med å finne ut av dette på egen hånd, i et ingenmannsland mellom de friske og de som fortsatt er syke.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger