Hovedinnhold

Helsingforskomiteen svarer Knausgård:

Kjernen i Ibsenpris-debatten

<p><b>YTRINGER:</b> – Vi har aldri ment eller skrevet at Peter Handke befinner seg utenfor ytringsfriheten, men påpekt at ytringsfrihetens grenser må forstås kontekstuelt, skriver Bjørn Engesland og Aage Borchgrevink.<br/></p><p/>

YTRINGER: – Vi har aldri ment eller skrevet at Peter Handke befinner seg utenfor ytringsfriheten, men påpekt at ytringsfrihetens grenser må forstås kontekstuelt, skriver Bjørn Engesland og Aage Borchgrevink.

Foto: Fredrik Varfjell, NTB scanpix

Den norske Helsingforskomités kritikk av Ibsenpris-tildelingen til den østerrikske forfatteren Peter Handke er ikke en trussel mot den åpne debatten, ytringsfriheten og demokratiet.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

Bjørn Engesland, generalsekretær, Den norske Helsingforskomité.

Aage Borchgrevink, seniorrådgiver, Den norske Helsingforskomité.

Tvert imot, en av de viktigste sidene ved ytringsfriheten er retten til å kritisere. I demokratier finnes det ingen som er hevet over offentlighetens kritikk når de ytrer seg.

<p>Bjørn Engesland.</p>

Bjørn Engesland.

Foto: Erlend Aas, NTB scanpix

Vi har aldri ment eller skrevet at Handke befinner seg utenfor ytringsfriheten, men påpekt at ytringsfrihetens grenser må forstås kontekstuelt. I land som Sveits er det straffbart å benekte Holocaust og andre folkemord. «Det var hevn, ikke folkemord, slik krigsforbryterdomstolen påstår», sier Handke om Srebrenica og hevder blant annet at de døde var soldater, ikke sivile. Hans tolkning og faktabruk adskiller seg i så stor grad fra det man vet om historiens kanskje best dokumenterte folkemord at Handke inntar revisjonistens rolle, og stiller seg på linje med ekstreme nasjonalister.

Irving-saken

Men selv den mest nidkjære statsadvokat ville hatt problemer med å anlegge noen sak mot ham. Handke benekter for eksempel ikke at muslimer ble massakrert i Srebrenica (det gjør heller ikke serbiske ultranasjonalister). I tillegg vil det også i land som har lovgivning mot å benekte folkemord måtte foretas en vurdering av sakens alvor opp mot ytringsfriheten. I Sveits (eller i Norge) er det vanskelig å tenke seg at ikke offentligheten tåler revisjonistiske utsagn om Srebrenica og den etniske rensingen i Bosnia.

Da historikeren David Irving ble dømt til tre års fengsel for holocaustfornektelse i Østerrike, for andre og langt mer omfattende forhold, var det en omstridt avgjørelse.

<p>Aage Borchgrevink.</p>

Aage Borchgrevink.

Ytringsfriheten har grenser, men Irving-dommen er likevel blitt stående som eksempel på at i moderne europeiske samfunn er folkemordsfornektelse et anliggende for offentlig debatt og ikke for rettssalen. I norsk rettspraksis legger domstolene vekt på om hatytringer oppfordrer til vold eller diskriminering. Hvis de ikke gjør det, går selv den som uttaler seg meget grovt krenkende fri.

Situasjonen og rettspraksis i andre land kan være meget forskjellig. Forutsetningen for folkemordene i Srebrenica og Rwanda var at krigsherrer manipulerte historien for å skape frykt og hat. Journalister er derfor dømt av FNs Rwanda-tribunal for å ha medvirket til forbrytelser ved å spre propaganda. En av de mest innflytelsesrike studiene av medias rolle i krigene i det tidligere Jugoslavia heter Forging War – Å smi krig. I offentligheter som er mindre åpne enn i Norge anno 2014 kan propaganda ha stor og skadelig effekt.

Ikke om Norge

Derfor bør en diskusjon om Handke ikke bare handle om hvorvidt norsk offentlighet tåler utsagnene hans. Selvsagt gjør den det.

Men vi har pekt på hvilken betydning Ibsenprisen hans kan ha i Bosnia og Serbia. Offentligheten i Republika Srpska (den serbiskdominerte delen av Bosnia) ligner lite på den norske, og våre bosniske og serbiske kolleger mener at Handke bidrar til å gjøre forsoning mellom folkeslagene vanskeligere. Senest i fjor understreket Handke i Beograd at serberne var «ofre» på Balkan – og gjentok den nasjonalistiske offermyten som i sin tid var med på å smi krigen.

Handke har rett til å skrive og mene det han gjør; kjernen i debatten er at han i ord og handling i to tiår har støttet ultranasjonalister i en konflikt som pågår også etter krigens slutt.

Om kunstnere ikke holdes ansvarlige for sitt politiske virke, men behandles som en blanding av adelsfolk og barn som enten er hevet over kritikk eller skal unnskyldes fordi de ikke vet hva de gjør, ville det kanskje vært greiere å være forfatter. Men er det en slik offentlighet vi vil ha?

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger