Hovedinnhold

Den evige påstanden

Tegning: MORTEN MØRLAND, VG
I to hundre år har Rothschildnavnet hatt hovedrollen i den antisemittiske fortellingen. Nå får det en statistrolle i den franske presidentvalgkampen.

Denne saken handler om:

Det er en utbredt og til tider bekvemmelig misforståelse at hvis en avsender er ren, så kan ikke budskapet være skittent. Eller, med andre ord: Hvis en person ikke er rasist, kan han eller hun ikke komme med rasistiske uttalelser.

Som da musikkskribent Arild Rønsen for et år siden skrev om Kendrick Lamar og Beyoncé Knowles at « Nå ruler de for alvor, de unge svartingene». Og etterpå mente at det var hårsårt å reagere, fordi det var en positiv omtale og fordi han ikke var rasist.

Eller, mer alvorlig og mer komplisert, da forfatteren Jostein Gaarder i 2006 skrev kronikken « Guds utvalgte folk» om Israel, hvor han blant annet hevdet at «vi ler av dette folkets griller og gråter over dets misgjerninger», og virket uforberedt på de kraftige reaksjonene som kom.

Få trodde at Jostein Gaarder var antisemitt. Og likevel hevdet flere at selve teksten i seg selv var antisemittisk, fordi den blandet karakteristikker av Israel med karakteristikker av jødedommen og jødefolket.

(Gaarder beklaget flere år senere: «Kronikken var fra min side overhodet ikke uttrykk for antijødiske holdninger. Men slik jeg uttrykte meg i 2006 kunne den lett oppfattes slik.»)

Det er verdt å få med seg, for alle som nå hevder – slik mange av de samme gjorde før det amerikanske valget i fjor ­ – at det står mellom «pest og kolera» i Frankrike. En «polert fascist» (Marine Le Pen) eller en «finansmann fra Rotchildbanken» (Emmanuel Macron).

«En finansmann fra Rothschildbanken» er et selvforklarende onde for de innforståtte og har en hundefløyteeffekt på de mest ekstreme grupperingene i politikken.

Så selvforklarende, at Emmanuel Macrons venner skal ha advart ham da han begynte i stillingen hos Rothschild i 2008, om at det kunne være farvel til politikken: «Du er klar over at dette ikke er en hvilken som helst jobb. Eller en hvilken som helst bank?», skal en av dem ha spurt før han tok jobben, ifølge Financial Times.

Og hva mente vennene egentlig med det? Han mente at finansbransjen kan være belastende nok som politisk bakgrunn. Og om den også kan knyttes til et navn som Rothschild, har du den perfekte antisemittiske antydning om at man representerer den verdensomspennende sammensvergelsen av jøder og pengefolk.

Nei, ikke alle vet det. Men alle som har lest bittelite om antisemittismens historie er smertelig er klar over problemstillingen. Og alle som putter Rothschild-navnet i Googles søkefelt, skjønner at her er det mye lummert. (Treff nummer fire: «Rothschild-sammensvergelsen: Styrer de verden?).

Det begynte slik: Etter Napoleonskrigene for 200 år siden sirkulerte det en pamflett i Europa med tittelen «Jødenes konge», som fortalte historien om hvordan Nathan Rothschild, sjefen for bankfamiliens London-kontor, var vitne til den franske hærens nederlag ved Waterloo. Hvordan han rakk tilbake til London før alle andre, og hvordan forspranget og kunnskapen gjorde at han tjente 20 millioner franc på børsen. Mye penger den gang.

Historien i pamfletten, signert med «Satan» men egentlig skrevet av radikaleren og jødehateren Georges Dairnvaell, var fylt opp med alle stereotypien om jødene som griske, hensynsløse og kontrollerende. Nevnte jeg at historien var totalt oppdiktet? At Nathan Rothschild aldri var i nærheten av Waterloo og at de andre omstendighetene heller ikke stemmer?

Spiller ingen rolle. «Jødenes konge» ga Rothschildene en hovedrolle i den moderne antisemittismen der den transformerte seg fra det mer uorganiserte og overtroiske jødehatet til en politisk ideologi og forklaringsmodell fra slutten av 1800-tallet. Den forklarte hvordan jødene hadde sikret seg kontrollen over finansvesenet og dermed den globale kapitalismen helt fra unnfangelsen – og frem til i dag.

«Dermed var grunnlaget lagt til Rothschildenes kjempeformue», skrev Nasjonal Samlings raseideolog Haldis Neegård Østbye i boken «Hvorfor krigen måtte komme» fra 1944. «Det jødiske finansdynasti som har bragt så mange ulykker over Europa».

Derfor advarte Macrons venner ham om hva bankforbindelsen kunne få å si senere. Derfor sender det helt spesielle signaler til de de høyreradikale elementene i Nasjonal Front når Marine Le Pen snakker om «finanselitens kandidat» og til de ekstreme elementene i Jean-Luc Mélenchons folkebevegelse da han snakket om «pengemakten» bak Macrons kandidatur. Det er faktisk Republikanerne som har gått rett ut og stemplet Macron (som ikke er jøde) med antisemittiske karikaturer – noe Fillon senere beklaget.

Så nei, selvfølgelig er ikke alle som bruker Macrons to år (og høye utbytte) fra arbeidet for Rothschildbanken mot ham, antisemitter. Og det finnes sikkert de som ikke en gang kjenner antisemittismens mørke historie og som bare bruker det av retoriske årsaker.

Men alle politiske oppegående bør kjenne til det i dagens stadig mer ytterliggående debattklima. Slik at man skjønner hvilken sammenligning man gjør, om man setter noe nær et likhetstegn mellom «en fascist» og en «representant for herskerklassen… med fortid i den fornemme, private investeringsbanken Rotschild» (sic), slik Stavanger Aftenblad gjorde på lederplass forleden.

For da gir man næring til en av de mørkeste kildene i Europas politiske historie.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger