Hovedinnhold

Kjendisforfatter Tom Egeland ut mot Nato-Jens:

Gyldendal, Jens og spillereglene

<p><b>USOLIDARISK?</b> – Vi unner selvsagt Jens å score. Men det er kjipt at det er sosialdemokraten Jens – av alle! – som velger å fravike spillereglene, skriver forfatter Tom Egeland om den omstridte avtalen mellom den tidligere statsministeren og Gyldendal forlag. </p>

USOLIDARISK? – Vi unner selvsagt Jens å score. Men det er kjipt at det er sosialdemokraten Jens – av alle! – som velger å fravike spillereglene, skriver forfatter Tom Egeland om den omstridte avtalen mellom den tidligere statsministeren og Gyldendal forlag. 

Foto: FRODE HANSEN, VG
Jens Stoltenberg har sikret seg en spesielt god royalty-avtale med Gyldendal for sin selvbiografi. Men spesialavtaler for kjendisforfattere er slett ikke uproblematiske.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

TOM EGELAND, forfatter 

Ifølge Dagens Næringsliv sikrer bokavtalen Stoltenberg noen «ekstra millioner». Om det stemmer – og hva avtalen går ut på – aner vi ikke. Verken forlaget eller Jens vil røpe detaljene.

<p>Tom Egeland.</p>

Tom Egeland.

Foto: Terje Bringedal, VG

For de fleste fremstår en ekstra gunstig avtale – fremforhandlet av en agent – sikkert greit. Jens er ingen hvem som helst. Han fortjener godt betalt for å ha skrevet «Min historie».

Gyldendal har åpenbart råd til å betale ham mer enn de vil betale mindre kjente forfattere. Alle vet at en bok av Jens Stoltenberg vil selge godt.

Følg VG Meninger på Instagram ved å klikke her eller legge til @vgmeninger.

Så hva er problemet?

Vel, for mange i bokbransjen er slike spesialavtaler ikke greit i det hele tatt. Tro meg: Det handler ikke om misunnelse – jeg unner Jens og alle forfattere hver krone de kan skvise ut av forlagene.

Nei, det handler om spilleregler.

De ulike forfatterorganisasjonene har fremforhandlet kollektive avtaler med Forleggerforeningen. Disse solidariske avtalene sikrer alle forfattere like vilkår – uansett hvem du er. Kjendiser og stjerneforfattere har nøyaktig samme betingelser som alle andre.

De faglitterære forfatterne fortjener virkelig bedre betingelser enn de minstesatsene forleggerne tilbyr dem. Men at en og annen kjendis klarer å jekke opp egen royaltysats, gagner neppe alle de andre som må godta avtaleverkets minstesatser. Satsene må opp for alle - ikke bare bestselgerforfatterne.

Ingen mener at forfattere skal tjene likt. Nei, nei. Men når Jo Nesbø tjener millioner, er det fordi han selger millioner av bøker. Per bok får Jo Nesbø akkurat like mye royalty som en ukjent debutant.

Den sanne markedsliberalisten vil selvsagt himle med øynene. Hvorfor skal en verdensstjerne som Jo Nesbø stille seg solidarisk med en ukjent lyriker? Hvorfor skal ikke sakprosaforfatteren Jens Stoltenberg skvise det han kan ut av kapitalistiske Gyldendal?

Det handler om solidaritet.

Les også: Jens Stoltenbergs selvbiografi: Høyst lesverdig 

Hva skjer med bredden?

Hva er konsekvensen når Gyldendal fraviker de kollektive avtalene? Bransjeavtalene er skjøre konstruksjoner. I et bitte lite bokmarked som det norske, er verken forfattere, forlag eller lesere tjent med avtale-anarki.

Noen heier på et markedsliberalistisk prinsipp der den forfatteren som selger flest bøker, må ha rett til å fremforhandle enda bedre betingelser for seg selv. På bekostning av – hvem? Hvis forlagene godtar høyere royalty for stjerneforfatterne, er det vel fristende å forhandle ned royaltysatsen for andre.

Hva vil skje med bredden i norsk litteratur hvis forlagene pøser penger inn i særavtaler for de garanterte bestselgerne?

I kampen om bokkrona – fordelingen mellom forfatter, forlag og bokhandel – støtter jeg selvsagt forfatternes kamp for en størst mulig andel. Vi forfattere leverer råstoffet hele bokbransjen lever av. Uten forfattere – ingen bøker.

Likevel er det forfatteren som sitter igjen med minst. Rettferdig?

Som forfatter støtter jeg helhjertet et solidarisk – og ikke markedsliberalistisk – prinsipp.

Hvorfor?

For mange markedsliberalister er det amerikanske bokmarkedet et ideal. Hadde vi et amerikansk system i Norge, ville vi alle vært representert av en agent. En tøff forhandler. En slik agent har Jens.

Agenten til Jo Nesbø ville klart å fremforhandle tidenes deal for Jo. Rett og slett fordi han selger så vanvittig bra. Agenten til Karl Ove Knausgård ville ha flyttet hele hans forfatterskap fra Oktober til – kanskje Juritzen, som sikkert ville tilby en kjempeavtale.

Alle andre ville måtte dele det som ble igjen.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Dystert scenario

Personlig har jeg ingenting å klage på. Mine bøker selges i høye opplag og sikrer meg en god inntekt. Sammen med landets bestselgende forfattere, er jeg privilegert. Men norsk litteratur trenger flere enn oss som allerede selger bra. Litteraturen trenger andre stemmer, nye stemmer, eksperimentelle stemmer, lekne stemmer, provoserende stemmer, nyskapende stemmer. Litterær bredde er ikke et hult honnørord. Det er bredden som skal sikre oss morgendagens litteratur – morgendagens folkekjære forfattere.

La oss se for oss følgende scenario:

I en bokbransje uten kollektive avtaler, stifter en smart forretningsmann Forlaget SuperSuksess, som tilbyr forfatterne 50 prosent royalty.

Wow! 50 prosent!

Eller, vent, ikke alle forfatterne får dette tilbudet. Nei, det gjelder bare landets 25 mestselgende forfattere – de som vil sikre Forlaget SuperSuksess en høy inntektsstrøm. Vips, så flytter alle bestselgerforfatterne over til SuperSuksess Forlag.

Hva vil skje med mindre kjente forfattere? Og med alle forlagene som mister de forfatterne som sikrer dem høye inntekter?

Vil vi være en del av et slikt marked?

Svaret på spørsmålet handler om solidaritet og fellesskap.

For mange av oss er kollektive avtaler et ideologisk verdivalg. Pussig nok er det sosialdemokraten Jens Stoltenberg og ærverdige Gyldendal som nå går i bresjen for å svekke de kollektive bransjeavtalene.

Juridisk har Gyldendal og Jens sitt på det tørre. Det er avtalefrihet i Norge, og Jens er ikke medlem i noen forfatterforening. Men som medlem i Forleggerforeningen, burde Gyldendal styrke avtaleverket de er del av, ikke tøye og undergrave det.

Tilbake til spillereglene … Hvis dette var en fotballkamp, er det én spiller på banen som offsideregelen ikke gjelder for. Den spilleren heter Jens. Alle som synes offsideregelen er noe ordentlig tull, heier på Jens der han står alene foran motstanderens mål og venter på en langpasning. Vi unner selvsagt Jens å score. 

Men det er kjipt at det er sosialdemokraten Jens – av alle! – som velger å fravike spillereglene.

Med Gyldendal som spillende trener.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger