Hovedinnhold

Islamistens uforståelige hat

<p>DEN NORSKE ISLAMISTEN: – Hva er det for noen rykk, noen brudd, noen flerrer som har oppstått? Hvorfor velger en ung gutt fra Oslo bort et liv fylt med fremtidshåp og muligheter, spør kronikkforfatteren.</p>

DEN NORSKE ISLAMISTEN: – Hva er det for noen rykk, noen brudd, noen flerrer som har oppstått? Hvorfor velger en ung gutt fra Oslo bort et liv fylt med fremtidshåp og muligheter, spør kronikkforfatteren.

Foto: HELGE MIKALSEN, VG
Ulrik Imitiaz Rolfsen og Adel Khan Farooq har laget en urovekkende dokumentarfilm som vekket mye undring, og som tok meg tilbake i tid. Dette er bare noen løsrevne refleksjoner i et forsøk på å forstå.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

NAZNEEN KHAN-ØSTREM, forlagsredaktør 

Ins’allah, Masha'Allah, alhamdulillah – så vakre ord for meg, men i munnen på Ubaydullah Hussain var det som Satan selv hadde erobret disse uttrykkene, for å holde oss til en religiøs terminologi. 

<p>Nazneen Khan-Østrem. </p>

Nazneen Khan-Østrem. 

Første gang jeg kom i kontakt med Ulrik Imtiaz Rolfsen var på begynnelsen av 1990-tallet. Han hadde laget en fotoutstilling som handlet om sin bakgrunn. Jeg var musikkjournalist, og ble vilt begeistret fordi det var så få av oss med innvandrerbakgrunn som var aktive på kulturfronten på den tiden. Vår muslimske bakgrunn var ikke et tema. Den dukket opp som en ørliten flik av en mye mer sammensatt identitet. 

Jeg som hadde en sterk tilknytning til Storbritannia plukket raskt opp en markant strømning blant ungdommene der, flere av dem gjorde et opprør mot rasisme og imperialisme, og de lot seg fascinere av revolusjonen i Iran og Malcolm X, og jeg kastet meg på, i min søken etter en identitet. Alt del av en manøver der vi var i opposisjon mot det vi anså for å være britisk imperialisme. Våre foreldre var produkter av det britiske imperiet og hadde levd under et regime der etniske hierarkier var et viktig verktøy. 

Les også: Ubaydullah Hussain dømt til ni års fengsel

Det er mulig vi var naive. Det er mulig det var dumt å gå rundt med T-skjorter med bilder av burkakledde damer med gevær. Det er mulig det var latterlig å kalle seg fundamentalist og sitere Malcolm X og flørte med Nation of Islam eller sverme for ytterliggående grupperinger som Hizb-ut-Tahrir. Men det var del av en nødvendig øvelse i å finne ut hvem vi var, vi var barna av de første immigrantene fra det indiske subkontinentet. Ikke var vi britiske/norske, ikke var vi pakistanske heller (for min del enda mer komplisert siden jeg og min familie er født i Kenya). 

Vi hoppet fram og tilbake på vektskålen, noen ganger danset vi på klubber, noen drakk alkohol, noen stakk innom moskeen og leste litt i Koranen. Under Balkankrigen så vi med redsel at muslimene ble etnisk renset, og skjønte godt hvorfor noen reiste fra Afghanistan for å kjempe side om side med sine trosfeller i Bosnia. Vi så med gru hvordan Mujahedin ble til Taliban. Men vi danset mens bønneropene fra moskeen varmet våre hjerter. Vi jobbet hardt. Rolfsen fortsatte sin lysende karriere som filmregissør, han laget filmer om ære og TV-serier om korrupsjon i drosjemiljøet. Skrev krimroman. Jeg ble kultur – og utenriksjournalist, senere høgskolelektor ved Journalistutdanningen i Oslo for å deretter bli forlagsredaktør. Jeg satt i Ytringsfrihetskommisjonen. Vi var heldige.

Men et sted på veien falt tvillingtårnene og vi befant oss plutselig i en situasjon der vi måtte løpe rundt febrilsk og prøve å forklare, avstemme og utforske hvem vi var. Argumentere for hvorfor det faktisk gikk an å forstå Osama Bin Ladens angrep på USA. For enhver med litt kunnskap om geopolitiske forhold kan forstå – ikke bifalle, men forstå. Forstå hvorfor unge menn gikk rundt med t-skjorter med bilde av Osama Bin Laden.

Les også: Firebarnsfar med IS-sympatier pågrepet i Stockholm

I 2001 var Ubaydullah Hussain 16 år. Hva tenkte han om terroraksjonen i New York eller om krigen i Balkan? Vi vet av hans eget utsagn at han spilte fotball for Skeid på den tiden, og senere var fotballdommer for Manglerud/Star. Vi vet at han ble født i Norge. For oss som forsøkte å sjonglere en dypere søken etter hva det å være muslim faktisk innebar – og da som europeisk muslim, ikke som i brøken «oss versus dem» var vi stadig omringet av en større internasjonal offentlighet som kastet ut små smarte prøvelser for å se om vi var integrerbare. En av de handlet om «vår» humor. Det ble en komplisert prosess og et eller annet sted på veien forsvant merkelappen etnisitet og vi med muslimske røtter skulle i stedet være del av en ummah – fullstendig imaginær for min del. Det var kanskje denne ummah’en som ble reell for Hussain?

For når vi boret dypere dukket forskjellene opp – mellom oss som betraktet vår muslimske identitet som en ganske uviktig del av et langt mer sammenvevd bilde versus dem som plutselig valgte å tre gjennom den smaleste av dører, og inn i en verden hvor de unikt gode mulighetene i Norge ble visket ut og erstattet med et hat jeg ikke klarer å forstå uansett hvor mange ganger jeg vender prismet.

Jeg har ikke vokst opp på Oslos østkant, jeg har ikke vært en ung pakistansk gutt i drabantbyen, jeg er privilegert muslimsk kvinne med noen få sår fra giftige tunger, så noen vil kanskje si at jeg ikke aner hva jeg prater om, men jeg nekter å tro at den oppveksten i Oslo som formet Hussain skal danne grunnlaget for å bli en av IS’ fremste rekrutterere i Norge. En oppvekst i en by som trives med sitt mangfold. Hvor unge jenter i hijab går på Karpe Diem og Drake konserter.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Hva er det jeg ikke forstår? En gang i tiden trodde jeg at jeg forsto. Jeg forsøkte i alle fall. I en antologi utgitt av Tiden kort tid etter 11.september, og i Samtiden der jeg var i samtale med blant andre Aage Borchgrevink og John Erik Riley, og reflekterte rundt det unevnelige, senere i min bok «Min Hellige Krig» der jeg raste urolig rundt i New York, Berlin, Paris og London i et forsøk på å føle meg fram, lære mer om islam, drive klappjakt på min egen fascinasjon for radikale krefter og muslimske organisasjoner som drømte om et kalifat. 

Men kanskje begrep jeg ingenting. Jeg forsøkte å si noe høyt om fordommer, manglende kunnskap, kolonihistorien, leste Ziauddin Sardar, Reza Aslan, Tariq Ramadan og Irshad Manji, jeg prøvde i mange år å være en ambassadør for de såkalte liberale muslimer, først ved å engasjere meg i debatter, analysere pressens menn, senere mer observerende, tvilende, skeptisk, spent overfor de mange nye stemmene som hevet islams flagg – men så eksploderer alt i ansiktet på meg. En gutt, en av oss egentlig, en som har vokst opp samme sted som mine sønner tråkker sine barnesko, bestemmer seg for å være løpegutt for unge menn og kvinner så desperate etter en mening med livet sitt at de er villige til å drepe, og verver enda flere desperate sjeler til å begå drap og kjempe for det de mener er en nasjon styrt av Allahs lover. Han er faktisk enda mer norsk enn det jeg noensinne kommer til å bli. Det er som om et mørke har svøpet oss inn, den djevelske av alle djevler.

Hva er det som egentlig har funnet sted? Hva er det for noen rykk, noen brudd, noen flerrer som har oppstått? Hvorfor velger en ung gutt fra Oslo bort et liv fylt med fremtidshåp og muligheter? Kanskje er det igjen naive spørsmål, fjernt fra fronten der kampene kjempes. Men likevel er jeg dypt berørt fordi jeg en gang investerte i forestillingen om å være en god muslim. I dag er min muslimske identitet tynnslitt. Den er nærmest blitt en tvangstrøye. Det skyldes ikke bare Hussain, men også endringer i den internasjonale samtalen der religion har blitt en fremtredende markør. En forandring jeg ikke er komfortabel med. Min dialog med en mulig Gud er for sår, for krevende for slike høylytte manifestasjoner av tro.

Jeg hadde aldri trodd at det skulle ende slik, at Rolfsen skulle lage en dokumentarfilm sammen med Khan Farooq, om en av oss – som er blitt dødens medløper, og at jeg skulle sitte her fortvilt og undrende, og lure på hva som egentlig gikk galt, og hvorfor moskeens nydelige bønnerop skulle med ett bli fylt med et slikt mørke.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger