Hovedinnhold

Muslimske kvinner nektes skilsmisse som hevntaktikk

<p>SOSIAL KONTROLL: – Imamene vet om mennene som driver denne formen for sosial kontroll, men velger altså å rette frustrasjonen sin over på kvinnene som sitter med hendene bundet på ryggen, og trygler dem om å hjelpe, skriver kronikkforfatteren.</p>

SOSIAL KONTROLL: – Imamene vet om mennene som driver denne formen for sosial kontroll, men velger altså å rette frustrasjonen sin over på kvinnene som sitter med hendene bundet på ryggen, og trygler dem om å hjelpe, skriver kronikkforfatteren.

Foto: PRIVAT
Det er enklere for meg å få en skilsmisse i Midtøsten enn det er her i Norge.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

RANIA JALAL AL-NAHI, student og samfunnsdebattant

Mens menn får skilsmisse på flekken, må kvinner ifølge islamsk teologi gjennom en religiøs domstol for å bevise at de religiøse kravene til skilsmisse for en kvinne er tilstede. Det er mange gyldige grunner til at kvinner kan søke skilsmisse, og i praksis er det ganske lett for kvinner å få innvilget skilsmisse av domstolene i muslimske land.

I Norge har vi ingen slik religiøs domstol, og man er derfor helt avhengig av at mannen og moskeen samarbeider. I mange tilfeller skjer ikke dette, men snarere tvert imot blir det å nekte skilsmisse brukt som en hevntaktikk for å holde ekskona nede, og hindre henne i å fortsette livet sitt.

Jeg ble nektet skilsmisse

Da må man belage seg på opptil flere måneder i utlandet for å føre en sak for retten, og man må samle alle papirene på arabisk og fylle det ut. I mange land kan også mannen nekte sin kone å reise alene, som betyr at man i praksis også kan hindre dette fra å bli gjennomført. Hvis man har barn, og man har jobb og andre forpliktelser så blir dette en lang og utmattende prosess.

Se også: «Æreskulturen brer seg i Sverige»

I august i fjor var jeg innom en moské med min far. Anledningen var min religiøse skilsmisse som jeg tidligere har krevd, skrevet, mast, skrevet side opp, og side ned om.

Imamen som møtte faren min den dagen, lovet å hjelpe. Han sa til faren min at det ikke var noe problem, og at jeg bare måtte anse meg selv som skilt. Glad og lettet gikk vi to derfra og feiret meg skilt med resten av familien.

Samme dag ringer den andre imamen fra moskeen. Han sier klart fra at han ikke kan hjelpe til med skilsmissen likevel.

Se også: VGs Shazia Majid spør: Erna – gjør du nok for disse kvinnene?

Fikk trusler

Jeg får høre fra imamen at jeg må slutte å sette moskeen i dårlig lys. Han sier han forstår sinnet mitt. Siden jeg tross alt er kvinne, har jeg derfor mye følelser rundt skilsmissen min, mener han.

Selvfølgelig har jeg følelser. Hallo? Å bli nektet din grunnleggende rett, din rett til å føle deg fri, din rett til å si at du ikke ønsker å dele en ekteskapskontrakt med en annen person.

Er det virkelig så urimelig?

I månedene etter fikk jeg og familien min utallige telefoner og meldinger fra kjente, og ukjente, om at jeg må slutte å sverte moskeen.

Det kom også trusler i postkassen.

Få med deg: «Kvinner med minoritetsbakgrunn opplever trusler, hets og sjikane»

Imamer og flerkoneri

Imamer er fullstendig klare over menn som lever med «flerkoneri», menn som religiøst gifter seg opptil fire ganger, og i mange tilfeller bare forlater ekskonene sine i en umulig situasjon ved å ikke innvilge skilsmisse.

Siden en kvinne kun kan være gift med én mann, så gjør dette at man i praksis ikke kan gå videre med livet sitt og gifte seg på nytt. Imamene vet om mennene som driver denne formen for sosial kontroll, men velger altså å rette frustrasjonen sin over på kvinnene som sitter med hendene bundet på ryggen, og trygler dem om å hjelpe.

Jeg er ikke alene om denne utfordringen.

Personlig frihet bør stå sterkere

Imamer har nettverk og bør vise handlekraft når det gjelder å støtte mennesker som ønsker friheten sin. Den friheten mange tar for gitt.

Religiøst ekteskap ble tatt opp på Stortinget i 2003, der det ble diskutert lik rett for kvinner og menn til skilsmisse i henhold til islam. De kom frem til at det ble vanskelig å gjennomføre, fordi det ikke fantes noen klar teologisk tolkning på dette, og fordi det utfordret religionsfriheten.

Jeg mener religionsfriheten skal stå sterkt i Norge, men personlig frihet og grunnleggende menneskerettigheter skal og bør veie tyngst, og vi må sette noen universelle krav til likestilling.

På tide å inndra statsstøtten

Slik det er i dag, er det enklere for meg å få en skilsmisse i Midtøsten, enn det er her i Norge.

I et av verdens mest likestilte land.

Derfor har jeg i vinter besøkt så å si samtlige partiledere, og også bidratt inn mot regjeringen sin handlingsplan mot negativ sosial kontroll.

Punkt 6 i handlingsplanen handler om nettopp religiøse ekteskap, og om å styrke rettsvernet for kvinner som kun har et religiøst ekteskap fra utlandet, som ikke har blitt formalisert og registrert i Norge.

Hva bør veie tyngst?

Krenkelse av religionsfriheten eller menneskerettigheter? Kanskje er det på tide å inndra statsstøtten til enkelte trossamfunn om de ikke kan innrette seg etter de grunnleggende og universelle menneskerettighetene. Det er ikke å hindre noen sin religiøse praksis, men å ivareta rettigheter og lover som er vedtatt og forpliktende i landet vårt.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger