Hovedinnhold

Det smertefulle mangfoldet

<p>VIKTIG: – Det er en viktig debatt Mohammad Usman Rana har satt i gang, for uten støtte fra troende muslimer blir det vanskelig å uskadeliggjøre den islamske ekstremismen og bekjempe parallellsamfunn, skriver Flemming Rose. </p>

VIKTIG: – Det er en viktig debatt Mohammad Usman Rana har satt i gang, for uten støtte fra troende muslimer blir det vanskelig å uskadeliggjøre den islamske ekstremismen og bekjempe parallellsamfunn, skriver Flemming Rose. 

Foto: Anette Karlsen, NTB scanpix
For en liberaler er det mye å være uenig med Usman Rana i, men det helt sentrale spørsmål er om vår uenighet kan utspilles innenfor den liberale, sekulære rettstatens rammer. Jeg tror det, men lett er det ikke.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

FLEMMING ROSE, dansk journalist og forfatter av boken Hymne til friheten

Det er gått et kvart århundre siden Bassam Tibi, en tysk islamekspert med syrisk bakgrunn, stilte et spørsmål som det stadig har blitt mer presserende for Europa å få besvart: Kommer islam til å bli europeisert, eller kommer en islamisering av Europa? Er det mulig å utvikle en doktrine for islam som leder troende muslimer på harmonisk vis, med både hjerte og forstand, til å se på seg selv som både europeere og muslimer?

Eller som den norske lege, debattant og muslim Mohammad Usman Rana formulerer det i tittelen på boken sin, Norsk islam – hvordan elske Norge og koranen samtidig, som nettopp kom ut.

Usman Ranas bok har ikke blitt gjenstand for en like intens debatt som Hege Storhaugs Islam, den 11. landeplage, som har solgt mer enn 50.000 eksemplarer i Norge. Storhaug, som til daglig er informasjonssjef i organisasjonen Human Rights' Service, mener på grunnlag av en undersøkelse gjennomført av et tysk sosialforskningsinstitutt at skillet mellom radikale og såkalt moderate muslimer er flytende, og at det ofte er snakk om en ideologisk overlapping. Ekstremister og enkelte såkalte moderate er enige om at religiøse lover rangeres over lover som vedtas i demokratisk valgte parlamenter, og begge grupper avviser sentrale frihetsrettigheter og verdier som likestilling mellom kjønnene, likeverdighet mellom mennesker, religionsfrihet og ytringsfrihet. 

<p>DEBATTANT: Flemming Rose, forfatter og tidligere redaktør i Jyllands-Posten.</p>

DEBATTANT: Flemming Rose, forfatter og tidligere redaktør i Jyllands-Posten.

Foto: Vegard Wivestad Grøtt, NTB scanpix

Ifølge Storhaug begrenser de ekstremes og såkalte moderates uenighet seg til at førstnevnte er klare til å bruke vold, noe sistnevnte ikke er. Hun mener at det er mulig at opp til hver tredje muslim i Norge deler denne fundamentalismen. I et intervju i Aftenposten presenterer Storhaug en rekke forslag som ifølge henne er nødvendige hvis det norske demokrati skal reddes. Deler av Koranen må forbys, noen moskeer må stenges, og det må settes en stopper for oppføring av nye. Hun er også av oppfatningen at man om nødvendig, må innsette hæren langs landegrensen for å forhindre at flyktninger og migranter kommer inn i Norge og Europa.

Storhaug var den første i Norge som satte kritisk fokus på tvangsekteskap blant innvandrere, og hun var allerede i begynnelsen av 1990-tallet med på å avsløre imamer i Norge som støttet omskjæring av jenter. Storhaug har i det hele tatt hatt mest fokus på overgrep på kvinner og barn i sin kritikk av islam.

Les også: Mohammad Usman Rana: Å fornorske islam

Ranas viktige debatt

Mens Storhaug er skeptisk når det kommer til en harmonisk, følelsesmessig og kulturelt forankret sameksistens mellom islam og det norske demokratiet angår, så gir Usman Ranas bok innblikk i hvordan det kan se ut i praksis. 

Det er en viktig debatt, for uten støtte fra troende muslimer blir det vanskelig å uskadeliggjøre den islamske ekstremismen og bekjempe parallellsamfunn. Litt på samme måte som vesteuropeiske sosialdemokrater under Den kalde krigen spilte en hovedrolle i kampen mot sovjetkommunismen.

For altfor mange muslimer innebærer deres religiøse identitet at de betrakter seg selv som på kollisjonskurs med det norske samfunnet. De utnytter velferdsstaten og dens goder, men ser ned på den sekulære rettsstat og er overbeviste om at islam og vestlige verdier er uforenlige størrelser. Mange muslimer er overbeviste om at de er tvunget til å velge mellom Norge og islam.

Usman Rana deler ikke denne oppfatningen, men erkjenner at de radikale kreftene for øyeblikket i har vind i seilene. Han skriver: «De bokstavtro, puritanske krefter vinner terreng og forsøker å definere hvordan islam skal praktiseres og tolkes i Norge. Mainstream-muslimer er også under sterkt press. Åndeligheten er vikende. Islams hus står i brann. Også i Norge. Hvordan kan fremveksten av bokstavtro og radikal islamtolkning stoppes på et ideologisk og teologisk plan før det fører til et muslimsk terrorangrep på norsk jord?»

Les også: Halvor Tjønn – Rana i dogmatikkens hengemyr

En effektiv motgift

For en måned siden deltok jeg i en debatt i Oslo om ytringsfrihetens grenser, og som så mye annet i vår tid handlet det raskt om islam. Hadia Tajik, nestleder i Arbeiderpartiet, gjorde oppmerksom på at avstanden mellom religiøse lover og krav på den ene siden, og den dagliglivet på den andre kan forekomme uoverkommelig for unge muslimer. Tajik henviste til et nylig møte i den islamistiske foreningen Islam.net, hvor de tilstedeværende ble spurt om de støttet steining av kvinner for utroskap, dødsstraff for frafall og homoseksualitet, og et flertall rakte opp hånden.

«Hvis møtelederen hadde spurt de samme menneskene om de hadde sett porno i går, om de hadde hatt sex uten å være gift og drukket alkohol, så ville flertallet – hvis de var ærlige – også vært nødt til å svare bekreftende. Avstanden mellom teologi og praksis er ekstremt stor, og for å håndtere denne avstanden kan man enten bli ekstremist og forsøke å tilpasse teologien til praksis, eller man kan gjøre opprør, bryte med teologien og bli reformist», sa Tajik.

Ifølge Usman Rana er det nødvendig å utvikle et norsk islam, som fremmer harmoni mellom det norske og det islamske i unge muslimers identitetsutvikling. Et norsk islam som gjør det mulig å både være norsk patriot og dypt troende, skriver Usman Rana, vil være den mest effektive motgift mot radikale holdninger. Derfor er det bruk for en teologi, sier han, som på den ene siden er forankret i de hellige tekstene, og på den andre er forenlig med en norsk referanseramme. Det gjelder ikke bare Norge, men hele Europa.

Usman Rana definerer seg som sosialkonservativ muslim. Han fordømmer sex før ekteskapet, inntak av alkohol og homoseksualitet som synd og uforenlig med en troende praksis, men avviser religiøst legitimert straff for brudd på religiøse lover. Han er oppmerksom på at blant norske muslimer er det altfor mye fokus på hva som er halal og haram, tillatt og forbudt, og på hvordan islam skal legges til grunn for politisk makt og statsstyrelse, mens den åndelige og kulturelle dimensjonen i den enkeltes liv reduseres. Usman Rana beklager at han aldri har vært på et muslimsk møte i Norge med musikk og standup-komikere, mens det er en naturlig del av programmet når amerikanske trosfeller samles. I det hele tatt mener han at norske muslimer kan lære en del av USA. Selv om han tydeligvis ikke forstår hvorfor det er prinsipielt viktig å forsvare retten til religionssatire, synes han det er malplassert når norske muslimer på den en siden krever forbud mot Muhammed-tegninger, mens den på den andre siden forventer at kan praktisere egen tro i det norske samfunn med den samme henvisningen til religions- og ytringsfrihet.

Hør podcast: VGs Hanne Skartveit i samtale med Mohammad Usman Rana 

Usman Rana er kompromissløs i sin støtte til den liberale rettsstat og de demokratiske institusjoner som arena for praktisering av den muslimske tro, og til forskjell fra mange av sine trosfeller, forstår han at religionsfriheten er best sikret i en sekulær stat. Men han mener samtidig at man bør skille mellom politisk liberalisme, som garantist for borgernes frihetsrettigheter, og verdiliberalisme som gjør at muslimer individuelt kan praktisere egen tro også når den er i strid med de herskende, liberale verdier.

Sentralt i Usman Ranas argumentasjon for et norsk islam, står en ambisjon om å lese de hellige tekstene i en moderne, norsk kontekst med respekt for 1400 års teologisk tradisjon. Han kaller det kontekstualisering og tradisjonalisme. I Vesten syns mange muslimer at det er vanskelig å kontekstualisere troen fordi de ser på Vesten som islams fiende. Det blir ikke lettere når mange imamer ikke er født eller oppvokst i Norge, og ikke er fortrolige med både språket og kulturen. Dessuten er ekstremister tilbøyelige til å ignorere den teologiske tradisjonen, og fremme en bokstavtro lesning uten omtanke for kontekst.

«Integrering handler om lovlydighet, arbeide, utdannelse og språk, ikke om hvem man ber til, hva man spiser eller hvordan man kler seg», skriver Rana.

«Muslimer må ikke være redde for å kjempe for egen religionsfrihet, rett til å praktisere egen tro og samtidig ha nulltoleranse for hat mot Norge, ekstremisme og antidemokratiske holdninger», understreker han.

Les også: Aslak Nore – Rana er en ekstremt viktig stemme

Det går, men lett er det ikke

Ifølge Usman Rana er det avgjørende for muslimers følelse å høre til i det norske samfunnet, selv om det for mange nordmenn kan virke fremmed og radikalt annerledes enn hva man er vant til. Å be fem ganger om dagen, gå med skaut, ikke drikke alkohol og være seksuelt avholdende før ekteskapet har ikke noe med ekstremisme å gjøre. Det er, insisterer Rana, ikke ekstremt å være mot homoseksuelle ekteskap, en liberal abortlovgivning eller å anse homoseksuell praksis som syndig. Det er uttrykk for gjengs religiøs praksis og et sosialkonservativt utgangspunkt.

For en liberal, som undertegnede, er det mye å være uenig med Usman Rana i, men det fremadrettede og helt sentrale spørsmål er om vår uenighet kan utspilles innenfor den liberale, sekulære rettstatens rammer. Det tror jeg, men lett er det ikke.

I nevnte debatt i Oslo sa Hadia Tajik noe som ofte forties i debatten, nemlig at et samfunn med kulturell, religiøs og etnisk mangfold ikke er noen dans på roser:

«Mangfoldighet er så vanskelig. Det gjør vondt. De som påstår noe annet lyver. Det samme gjelder ytringsfriheten. Det er krevende og føles ofte som en provokasjon å skulle finne seg i hva andre sier, men det er nødvendig å lære og leve med det.»
--

Kronikkforfatter Flemming Rose er i Oslo på tirsdag for å lansere sin nye bok Hymne til friheten. Teksten er oversatt av Sian O'Hara.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger