Hovedinnhold

Har den «europeiske eliten» mistet kontakt med egen befolkning?

<p>IDENTITETSPOLITIKK: – Akkurat nå er det er nok mange, i Europa, men kanskje særlig blant Demokratene i USA, som tror at den beste medisinen mot høyrenasjonalisme og rasisme er å øke frekvensen av identitetspolitikk, slik at den dårlige samvittigheten og de gode kreftene vil komme seirende ut av det. Det er ikke gitt at det vil bli en suksess, skriver kronikkforfatteren.</p>
<p>Bildet: En russisk journalist holder et portrett av Vladimir Putin, Marine Le Pen og Donald Trump.</p>

IDENTITETSPOLITIKK: – Akkurat nå er det er nok mange, i Europa, men kanskje særlig blant Demokratene i USA, som tror at den beste medisinen mot høyrenasjonalisme og rasisme er å øke frekvensen av identitetspolitikk, slik at den dårlige samvittigheten og de gode kreftene vil komme seirende ut av det. Det er ikke gitt at det vil bli en suksess, skriver kronikkforfatteren.

Bildet: En russisk journalist holder et portrett av Vladimir Putin, Marine Le Pen og Donald Trump.

Foto: Pavel Golovkin, AP
Europa og USA står ved et veiskille hvor sterke radikale og illiberale krefter utfordrer det liberale demokratiets orden.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

BÅRD LARSEN, historiker i tankesmien Civita

De fleste har fått med seg at den homogene nasjonalstaten er et tilbakelagt stadium. De nasjonalkonservatives uttalte lengsel om å vende tilbake til den er rene illusjoner. Samtidig er polarisering den største utfordringen knyttet til flerkulturelle samfunn. Europa og USA står ved et veiskille hvor sterke radikale og illiberale krefter utfordrer det liberale demokratiets orden.

Mange mener det ser riktig dystert ut.

Kan gå i oppløsning

En relativt overraskende pessimist er den liberale britiske historikeren Timothy Garton Ash, som i et intervju med danske Politiken i desember 2015 kritiserte en europeisk elite for ikke å forstå den kulturelle og sosiale dybden i befolkningens «avsky for eliten».

Proeuropeerne adresserer ikke den uro som preger befolkningen i spørsmål som arbeidsløshet, migrasjon og terror, mener Garton Ash:

<p>Bård Larsen.</p>

Bård Larsen.

«Nå opplever folk at de europeiske politiske lederne ikke har kontroll over situasjonen i Europa (...) Tap av kontroll har satt seg i befolkningene, som er fulle av mistillit til politikerne, og for første gang noensinne er det faktisk mulig for å forestille seg at EU smuldrer opp».

Garton Ash hevder at det europeiske prosjektet kan gå i oppløsning til fordel for en gjennoppvåkning av nasjonalstatens mer uheldige sider:

«(...) jeg frykter at vi vender tilbake til å bli vårt gamle dårlige selv. Og la meg tilføre: Europas dårlige selv, Europas verste selv, er virkelig ille».

Se også: Når Trump presser pressen

Tilstanden er åpent mål for demagoger som Marine Le Pen og Nigel Farage, mente Garton Ash dengang, riktignok i kjølvannet av flyktningkrisen. Før Trump. Før Brexit. Og før Marine Le Pen og andre europeiske reaksjonære har dannet en global allianse med Putin i Moskva.

Har eliten mistet kontakten med folket?

For kort tid siden ville slike uttalelser blitt tolket som høyrepopulisme. Noe har altså skjedd når en føderalist og erkeeuropeer som Garton Ash bruker slike ord.

Men er det hold i det Garton Ash hevder, at en «europeisk elite» til dels har mistet kontakt med egen befolkning?

Statsviteren Benedict Anderson argumenterte i boken Forestilte felleskap (1983) for at den moderne nasjonalstaten og dens påståtte kulturelle egenart er modulert rundt nasjonsbygging. På begynnelsen av nittenhundretallet eksisterte ikke engang forestillingen om en etnisk nasjonalidentitet i befolkningen. Landegrenser er ofte mer eller mindre tilfeldige resultater av politikk og makt. Sosialantropologen Ernst Gellner mente at nasjonal identitet er noe man skaper av praktiske og politiske årsaker, for å utvikle befolkningsfelleskap.

Fikk du med deg?: May kan legge føringer for en president som ikke aner hvor han står politisk

Dette er nok ideer som har festet seg blant mange, kanskje særlig blant politikere, intellektuelle og akademikere, og som delvis ligger til grunn for de voksende konfliktlinjene i Europa og USA. En kritikk av Anderson innebærer at det er mangelfullt å avgrense «forestilte fellesskap» til et modernitetsfenomen.

I vid betydning kan man hevde at alle sivilisasjoner – kanskje også kulturer – i en viss forstand er konstruert og alltid har vært det, men uten at dette betyr at ikke kulturer oppleves som ekte. For å sette det helt på spissen, er det et slags overmot i - og en potensiell trussel mot et stabilt Europa, å tro at europeeren skulle gi avkall på egen kultur, historie og identitet for å bli verdensborgere eller europeere først.

Både fordi det allerede er stor avstand mellom politiske eliter (noe det alltid vil være) som har klippetro på egne institusjoner og politiske prosjekter, og en befolkning som i langt høyere grad opplever egne liv og identitet som nasjonale, kulturelle og nære fellesskap.

«Small steps»

I en liberal offentlig diskurs og en europeisk liberal agenda vektes ikke individer på bakgrunn av deres kultur og identitet. Statsborgerskapet er livssynsnøytralt. I prinsippet er det altså underordnet om en innvandrer er muslim, hindu eller kristen. Det er et ideelt utgangspunkt, men samsvarer ikke nødvendigvis med realitetene i integreringsprosessene.

Kritikere hevder med rette at liberalisme i sin mest idealistiske form undervurderer menneskets «natur» og undergraver menneskelige kulturelle fellesskap og erstatter det med rene teorier om individer (fri flyt av mennesker og kapital). De konservatives nye leder i England, Theresa May, som kom til posisjon på en bølge av populisme og EU-motstand, uttrykte det slik: «Hvis du tror du er en «verdensborger», er du en borger av ingensteds. Du forstår ikke hva ordet borgerskap betyr».

Trumps insettelsestale: Nå blir det mørkt!

Såkalt kommunitaristisk (som er noe helt annet enn kommunisme) kritikk av liberalisme hevder at ikke er godt nok rustet til å innfri frihet og likhet for alle borgere i møte med den flerkulturelle virkeligheten. Blant annet fordi individualisme og parallellsamfunn går på bekostning av felleskapsverdier, slik at det blir vanskelig å opprettholde den solidaritet og tillit som er nødvendig for at et fritt demokratisk samfunn kan fungere.

Konservative kritikere av liberalismen vil mene at et nasjonalt fellesskap ikke alene kan forstås som et institusjonelt og politisk fellesskap, men også et kulturelt fellesskap, og at kulturer forandrer seg langsommere enn politiske institusjoner.

Men man behøver ikke å være EU-motstander og erkekonservativ for å fremme tanker om liberal moderasjon.

Også moderat konservativ lære kjennetegnes av det engelskmenn kaller «small steps»: At samfunn må bevare for samtidig å kunne endre seg. En naturlig følge av dette er usikkerhet rundt innvandring i et for høyt tempo, samt at tvilen vil være sterkere om innvandrerne har en kulturell bakgrunn fjernt fra det de oppfatter som europeiske verdier og kultur. Mange vil oppfatte den som rasistisk, kanskje mer i prinsippet enn målt i realiteter.

Identitetspolitikk på høyoktan

Etter valget at Trump har det i visse miljøer vært en tendens til å fremstille den nasjonalkonservative velgermassen i USA og Europa som marginaliserte og utstøtte, at den hvite majoriteten har blitt ignorert av arrogante liberale eliter. Men det er lite som tyder på at oppslutningen om Trump kan forklares med økonomisk ulikhet alene. Trump samlet stemmer fra alle samfunnslag. Det samme er langt på vei tilfelle med oppslutningen om høyreradikale i Europa. Det er liten tvil om at innvandring og særlig islam er det virkelige episenteret for den nasjonalkonservative vekkelsesbølgen.

Derfor er offerrollen velgermassen så ofte tillegges merkelig. Det er ikke måte på hvor skjørt Trump/Le Pen-segmentet er. Det er rett og slett synd på dem, alle sammen. Fattige, utstøtte, sarte og uten fri vilje. Paradoksalt nok et aldri så lite speilbilde av fremstillinger de nasjonalkonservative gjerne forakter: Av radikale, fremmedgjorte, stigmatiserte muslimer uten annet valg enn å være dogmatiske og sinte.

Kommentar: Når ingenting er sant er alt mulig

Fornuftstridig nok kan det se ut som om massiv identitetspolitisk offermentalitet og krenkelseskultur har blitt et maktspråk som truer den frie, kunnskapsbaserte samtalen og fremmer konflikt. Den fremstår uforsonlig og alt annet enn inkluderende, særlig når den spres viralt i alle kanaler og fører folk opp i krangler uten ende, der gode poenger drukner i gjensidig fiendtlig kulturkamp. Vi mer enn aner en hard polarisering i befolkningene, der den ene ikke kan eller ønsker å forstå den andre. Det er et dårlig tegn.

Slått av identitetspolitikk

Historien er full av eksempler på at grupper og samfunn styrkes innad ved å rakke ned på andre, ved å frata dem rettigheter eller erklære dem for onde.Høyrepopulister  remmer inklusjon gjennom eksklusjon, rendyrket til nær perfeksjon. Mens de nasjonalkonservative lengter tilbake til en nasjonalstatlig illusjon, der den hvite majoritetsbefolkningen fremstilles som en truet og kuet entitet, dyrker venstresiden og en del liberale frem en ekskluderende identitetspolitikk, der rasismekortet deles ut med upåklagelig raushet og samfunnet deles inn etter gruppetilhørighet – etter etnisitet og religion, kjønn og legning.

I den amerikanske valgkampen gikk Hillary Clinton høyt på banen med identitetspolitikk, men måtte se seg slått av Donald Trumps enda voldsommere identitetspolitikk. Det kan spekuleres i flere årsaker til Clintons nederlag, men den famøse uttalelsen om potensielle Trump- velgere som forkastelige («deplorables») var helt sikkert medvirkende.

Brexit: Skilsmisseoppgjøret som kan rive Storbritannia i filler

Dilemmaet som oppstår, for noen, er at begge narrativ har noe for seg: Rasisme er et åpenbart problem i våre samfunn, men når man får høre at det er rasistisk å spørre hvor noen kommer fra, blir mange skyflet over i en bås (hverdagsrasisme, mikroaggresjon) de ikke kjenner seg igjen i. Det er mange i majoritetsbefolkningen som frykter å bli i mindretall i egen by eller i eget land, som frykter radikal islamisme og islamistisk terror, eller som opplever en islamsk kultur som er lukket og lite liberal.

Liberale må skape tillit

Når nye mennesker med en ganske annen kultur og språk flytter inn i et område og på relativt kort tid omrokerer befolkningssammensettingen, er det forståelig at noen føler seg satt under press. Den frykten kan ikke uten videre avfeies med dårlige holdninger. Det er også mange, særlig muslimer, som er redde for – eller opplever - at majoritetsbefolkningen vil vende seg mot dem som gruppe.

Fremmedgjøring er et allmennmenneskelig fenomen som kan virke fjernt for den som selv ikke opplever det. Vi kan altså si at overordnede teorier om en moderne globalisert verden, hvor ulik etnisitet, religion og kulturbakgrunn ikke burde spille noen stor rolle, ser annerledes ut på bakkenivå, særlig om betydelig demografisk forandring skjer på kort tid.

Les Steinfeld: Putin, Kreml og kompromatene

Akkurat nå er det er nok mange, i Europa, men kanskje særlig blant Demokratene i USA, som tror at den beste medisinen mot høyrenasjonalisme og rasisme er å øke frekvensen av identitetspolitikk, slik at den dårlige samvittigheten og de gode kreftene vil komme seirende ut av det.

Det er ikke gitt at det vil bli en suksess.

«Liberale teknokrater som «behandler vanlige folk som fjols» får ikke, og fortjener heller ingen oppmerksomhet», skrev den britiske liberale kommentatoren Nick Cohen for en stund siden:

«Prøv heller å overbevise «vanlige folk» om at deres presumptive talsmenn behandler dem som fjols, så har dere kanskje en mulighet til gjennomslag. Da vil de muligens lytte».

Det blir noen spennende år fremover, hvor mye står og faller på om liberale klarer å inkludere mange nok mennesker til å gjenskape tillit og stabilitet i befolkningen.

Integrering og fungerende sekulære plattformer for fellesskap er et momentum for fremtiden.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger