Hovedinnhold

Leve Det nye Norge

Tegning: ROAR HAGEN
Ja, vi bør diskutere hva det vil si å si å tilhøre et norsk verdifellesskap.

Denne saken handler om:

Multikulturalismen er begravd for godt, uttalte kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til Dagsavisen tidligere denne uke. 

For å si det sånn: Det var da veldig å slå inn åpne dører. Multikulturalismen, altså tanken om likestilt flerkultur, har muligens vært en normativ rettesnor for en del teoretikere på feltet, men har aldri vært et grunnleggende prinsipp i integreringspolitikken. Det er flere år siden europeiske toppolitikere avviste konseptet om at ulike kulturer skal kunne leve side og side med hverandre så å si uten fellesverdier.

Det betyr ikke at det ikke finnes tendenser til parallellsamfunn i europeiske land, også i Norge. Reiser man med Victoria Line i London, fra Euston til Brixton, krysser man minst ett kontinent. Dette er moderne storby på sitt mest fascinerende: En hel verden i miniatyr – på godt, men også på en del vondt.

Slik er det også i Oslo, om enn ikke like spektakulært som i de store metropolene. Når 31-bussen ankommer Brugata på vei østover, er det nesten utenkelig at man fortsatt er i den samme byen som ved reisens begynnelse på Aker Brygge. 

Det er jo knapt et problem i seg selv. Tvert imot. Tross innvandringens skyggesider, er det liten tvil om at Oslo i dag er en langt mer belivet by enn den var på det grå 1970-tallet, da de såkalte fremmedarbeiderne så smått gjorde sitt inntog i bygatene. Det er – og dette vil trolig selv de mest innvandringskritiske blant oss være enig i – en berikelse for en by at en traust og udynamisk monokultur er erstattet av såkalt kulturelt mangfold, iallfall på overflaten, i form av kafeer, restauranter, frisørsalonger og hjørnesjapper. En storby uten den slags finnes knapt lenger i Europa, iallfall i vest. Ja, så mye at man for eksempel i Hamburg må traske vel og lenge for å finne en kneipe som serverer schweinshaxe, leberkäse, sauerkraut og andre urtyske lekkerbiskener.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Den romantiske flerkultur-tanken fra 1980- og 90-tallet handlet mye om storbyer som London og New York og om den kulturelt uensartede overflaten i metropolene. Ny musikk oppsto, nye kunstneriske uttrykksformer, og blanding og «urenhet» ble idealet blant trendsettere og opinionsdannere. 1990-tallet særlig var en særdeles vital tidsperiode som satte dype spor blant de av oss som var så heldige å få være med, men det lå en dyp naivitet i all optimismen.  

Utover på 2000-tallet vokste motstanden mot dette verdensbildet, i takt med islamistisk terror, økende tendenser til kulturell avsondring, avsløringer av grufulle praksiser i visse minoritetsmiljøer, og, ikke minst, østutvidelsen av EU/Schengen og stadig villere tilstander i de manuelle delene av arbeidslivet. De kostnadsmessige sidene ved innvandringen ble satt under lupen, og tallene var knapt oppmuntrende lesning. Siden den gang føles det undertiden som om vi ikke har gjort annet enn å diskutere nedsidene ved såkalt fremmedkulturell innvandring og islam især – samtidig som innvandringen paradoksalt nok har tiltatt, ikke minst som følge av horroren i Syria.

Multikulturalismen har vært en død sild i ti år, minst. I Norge har sentrale røster på venstresiden for lengst tatt et oppgjør med la de tusen blomster blomstre-romantikken fra 1990-tallet. Bård Vegar Solhjell, den beste lederen partiet SV aldri fikk, har vært ledende i debatten om hva det vil si å være norsk i et kulturelt uensartet Norge. Solhjell understreket i en ganske viktig kronikk her i avisen i fjor behovet for et norsk verdifellesskap, bortenfor grupperettigheter og overdreven identitetspolitikk.

Det er avgjørende at denne debatten ikke bare foregår på den ytre høyresidens premisser. Men det er samtidig lett å gi Frp kudos for å ha åpnet debattrommet samtidig som partiets ledende folk har holdt seg på armlengdes avstand fra de mer aggressive høyrepopulistiske strømningene i Europa. 

«Det nye vi» er en type slagord som har karrige kår i vår trumpske samtid. Men det er et (ikke lenger så) nytt vi i Norge, og vi bør diskutere hva dette vi-et skal inneholde, og hvilke verdier, plikter og rettigheter man har som borger av dette landet. Viktigst er det at tilliten, en av våre aller viktigste dyder, ikke forvitrer. Tillitsforskeren Dag Wollebæk skriver på Facebook at det «dessverre er tendenser som peker i retning av at annengenerasjon ligner mer på foreldrene enn nordmenn når det gjelder sentrale verdiorienteringer». 

Det er selvsagt bekymringsfullt, og her har alle et ansvar, ikke minst de som stadig geberder seg over innvandringens elendighet, men også de som omfavner alt «fremmed» i et misforstått forsøk på å vise toleranse.  

Men disse utgjør ytterfløyene i en ellers ganske forstandig og konstruktiv samtale om de betydelige utfordringene ved det kulturelt heterogene samfunnet som Norge irreversibelt er blitt. For det går noenlunde bra i Det nye Norge. Man trenger ikke å dra så langt for å oppleve en ganske annerledes virkelighet.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger