Hovedinnhold

Hvem skal vi lytte til?

To kvinner forteller om sine erfaringer med å selge sex og skaper røre i tradisjonelle såvel som sosiale medier. Hvem har rett? Begge fortellingene kan være sanne, for det å selge sex rommer, som alt annet liv, store variasjoner. Når debatten blir så polarisert, er det fordi kvinnene som forteller historiene inngår i, og brukes som stråmenn for forskjellige politiske prosjekter.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

May-Len Skilbrei, førsteamanuensis, institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo

Den siste tiden har debatten gått hett i flere aviser og i sosiale medier om hvilken historie om hva prostitusjon er som er mest sann. Det hele startet med at VG 4. mai 2013 trykket et langt intervju med Hege Grostad som med det «kom ut av skapet» som en som selger sex. I intervjuet beskrev hun den delen av prostitusjonsmarkedet hun opererer i og hvordan hun opplever det å selge sex. Debattene i etterkant av intervjuet har gått på om VG med intervjuet og vinklingen normaliserte eller romantiserte prostitusjon. Spørsmålet som stilles er om Grostad virkelig er representativ, og om hun snakker sant. VG fulgte opp med et nytt intervju med Grostad 28. desember 2013 om hvordan det var å stå frem som «sexarbeider» og ta en rolle i offentlig debatt som en representant for gruppen sin. Diskusjonene om hvem som forteller sannheten om prostitusjon og som har rett til å representere personer som selger sex, eksploderte denne uka da Tanja Rahms bloggpost utformet som et brev til sine tidligere kunder sto på trykk som kronikk i Aftenposten. Aftenposten kan fortelle at kronikken til Rahm var den mest leste noen gang.

Svak forståelse


Både Grostad og Rahm er enkeltpersoner som forteller om sine erfaringer. Hvorfor skaper disse historiene så store overskrifter og så mange forsider? Hvorfor er det flere drapsmenn som står fram i media enn personer som selger sex? Og hvorfor blir enkelthistorier fra prostitusjonen holdt opp mot hverandre som to gjensidig utelukkende? Mange har delt linker til Grostads og Rahms intervjuer i sosiale medier og samtidig formidlet at de mener at den enes versjon slår den andre i hjel. Mener vi at bare en av dem kan snakke sant? Er virkelig en vår forståelse av hva prostitusjon er og hvor mangfoldig mennesker er så dårlig?

Dette er ikke en ny problematikk. De siste fire tiårene har enkeltfortellinger fra prostitusjon mange ganger blitt presentert i media og ofte presentert som en som står i motsetning til fortellinger tidligere fortalt om prostitusjon. Dette har lenge skapt inntrykket at prostitusjon enten er svart eller hvitt, fint eller fælt. I slike diskusjoner om forholdet mellom enkelthistorier og politikk er det viktig å holde tunga rett i munnen. Det er spesielt to poenger det er viktig å ha i mente: Prostitusjon er en samlebetegnelse for svært mange ulike situasjoner og relasjoner. At det å skulle operere i dette mangfoldige markedet skulle oppleves likt, er lite trolig. I tillegg, personer som selger sex gjør det med ulike ressurser og forutsetninger i bagasjen; det betyr at de har ulike muligheter til å bestemme vilkårene og bestemme seg for å slutte. Å ikke kunne bestemme vilkårene selv og ikke kunne slutte når man har lyst, gjør det verre å selge sex, akkurat som det gjør andre relasjoner/situasjoner verre. Ikke så vanskelig å tenke seg, er det vel?

Ulike erfaringer


May-Len Skilbrei.
May-Len Skilbrei.

Hvilken lærdom kan vi trekke av dette? Jo, at det å selge sex kan oppleves på mange forskjellige måter. Alle erfaringene til de tusener av personer i Norge med sexsalgserfaringer kan ikke oppsummeres i en kronikk eller ett intervju. Dette er ikke en radikal innsikt, det burde være innlysende. Når jeg likevel tar meg bryet med å skrive denne teksten skyldes det at jeg har lagt merke til at ellers oppegående individer snakker om disse to personene som om ikke begge kan si noe riktig og viktig om prostitusjon samtidig. Folk deler for eksempel entusiastisk enkelthistorien til Rahm med argumenter om at nå er det endelig bevist; den lykkelige hore finnes ikke!

Det kan selvfølgelig være slik at folk egentlig vet at tusenvis av personer som har vært i svært ulike situasjoner ikke er like eller har det likt, men likevel velger å forenkle av politiske grunner. En enkel historie om hva prostitusjon er for alle til alle tider er enklere å omsette til argumenter om hva som bør være samfunnets respons. Konsensus om hva prostitusjon er, skaper konsensus om politikk. Bakgrunnen for at Grostad har tatt den risikoen det er å stå fram med prostitusjonserfaringene sine, er at hun ønsker å avmystifisere og argumentere åpent for en prostitusjonspolitikk som legger til rette for prostitusjon, i stedet for å gjøre den vanskeligere, og derfor potensielt mer farlig. Rahm forteller om sine prostitusjonserfaringer og har blitt utsatt for stort ubehag ved å gjøre det, 13 år etter at erfaringene ble avsluttet, for å påvirke først og fremst dansk, men også norsk, prostitusjonspolitikk. Hun forteller sin sannhet om prostitusjon, og mener at den innebærer at kriminalisering av sexkjøp er den eneste riktige politikk. Det burde ikke overraske oss at personer som selger sex ikke er enige politisk, verken på dette eller andre områder.

Igjen: med ulike erfaringer fra prostitusjon og ulik bakgrunn, er de selvfølgelig like ulike som oss andre. De er spesielt meningsberettigede i spørsmål som har med prostitusjonspolitikk å gjøre, akkurat som rusmisbrukere og deres pårørende bør høres i utforming av ruspolitikken og funksjonshemmede bør høres når man lager politikk som angår dem spesielt. Eller hvis vi velger andre typer eksempler; man spør idrettsfolk når man skal lage idrettspolitikk og folk med minoritetsbakgrunn når man skal lage integreringspolitikk. Men vi forventer ikke konsensus fra andre grupper som kommer med innspill i politikkdiskusjoner, og vi kan ikke gjøre det her heller. Når mange uttaler seg om historiene til Grostad og Rahm som om det bare kan finnes en autentisk «prostitusjons-posisjon», tyder det på at kvinner som selger sex ikke forstås som personer som oss andre, men som personifisering av en gruppe.

Avkriminalisering


Hvilken politisk posisjon som best rommer interessene til personer som selger sex er bakgrunnen også for internasjonale debatter om prostitusjonspolitikk. De siste månedene har en opprivende konflikt utspilt deg i den internasjonale kvinnebevegelsen og innad i UN Women (klikke her for en beskrivelse av disse rapportene, diskusjonene og kampanjene). To rapporter utgitt av FN-organer har konkludert med at avkriminalisering på best måte legger til rette for å beskytte helsen og sikkerheten til personer som selger sex. Internasjonale kvinneorganisasjoner har reagert sterkt på dette, og da lederen for UN Women kom med en uttalelse som støttet dette, gikk UN Women Sverige imot moderorganisasjonen sin. Både de som støtter FN-rapportenes konklusjoner og de som kritiserer dem hevder å gjøre det på basis av erfaringene til kvinner med prostitusjonserfaringer, og ulike organisasjoner hevder å representere deres «virkelige stemmer».

Enkeltpersoner som selger sex bør være forsiktig med å hevde at de snakker for alle eller de fleste som holder på med det samme som dem (akkurat som alle andre bør være). De kan på helt legitimt vis peke på at personer som selger sex i en spesifikk kontekst lever innenfor de samme rettslige rammene og møtes av andres fordommer på lignende vis. De kan selvfølgelig også beskrive hva de mener er de politiske konsekvensene av disse erfaringene: Det er en ressurs for samfunnet at dem det gjelder forteller hvor skoen trykker. Det som ikke er legitimt er at enkeltpersoner setter seg til doms over andres erfaringer og fortellinger om disse, blant annet fordi det etablerer en norm for hva som er en moralsk og riktig måte for en anstendig kvinne å reagere på prostitusjon på. Vi vet fra forskning på seksuell vold at det kan være skadelig å bli fortalt at man burde reagere sterkere på det som har skjedd.

Begge historiene er viktige


Jeg mener altså at det er viktig at både Grostad og Rahm får fortelle om sine erfaringer, og presentere prostitusjonen slik de ser den. Det er selvfølgelig også viktig at vi lytter. Hva som fortelles om prostitusjon i offentligheten og på hvilken måte dette fortelles har konsekvenser for hva vi kan tenke om prostitusjon: Historien til Grostad forteller oss at det går an å selge sex og samtidig være integrert i samfunnet og ha det godt med seg selv. Historien til Rahm forteller oss at prostitusjon kan oppleves nedverdigende og være skadelig. Det er ikke Grostad og Rahms ansvar at debattene om dem går i stå. Det er vi andre som har ansvar for at dette bærer galt av sted når vi låser personer som selger sex i posisjoner, og bruker dem som stråmenn i en tilstivnet debatt om prostitusjonspolitikk.

(Teksten sto først på kriminalpolitikk.uio.no)

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger