Hovedinnhold

Høyesterettsdom mot nakkesleng-erstatning?

Advokat Magnus Stray Vyrje mener det nå blir strengere krav for å motta nakkesleng-erstatning. Han dramatiserer følgene av Høyesteretts dom av 28. oktober 1998 i vesentlig større grad enn Høyesteretts uttalelser gir grunnlag for, og gir en ukorrekt fremstilling av den rettslige situasjonen.
VG Debatt
Thomas Meinich

Dette er årsaken til at undertegnede føler det er nødvendig å gi en mer nyansert og riktig fremstilling av konsekvensene av Høyesteretts dom. Samtidig ønsker jeg å kommentere enkelte uheldige konsekvenser av vilkårene Quebec Task Force-rapporten fastsetter for årsakssammenheng mellom et ulykkestraume og de skadelidtes plager og smerter.

Høyesteretts generelle uttalelser om nakkeslengskader kan deles opp i fire punkter:

1. Bevisbedømmelsen

Høyesterett uttaler at særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opptil den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand.

2. Quebec Task Force-rapporten

Høyesterett gir ved sine uttalelser vedrørende denne rapporten indirekte uttrykk for en aksept av rapportens konklusjonen.

3. Sakkyndige

Høyesterett uttaler at hensynet til forsvarlighet og grundighet tilsier at retten bør oppnevne to sakkyndige.

4. Sammenstøtets styrke

Høyesterett uttaler at sammenstøtets styrke i seg selv ikke gir tilstrekkelige holdepunkter for at skade er oppstått. Høyesterett uttaler at det er de kliniske funn og symptomer som må bli avgjørende i denne vurderingen.

Flerårig praksis

Høyesteretts generelle uttalelser, med unntak av uttalelsen om oppnevning av sakkyndige og kanskje bevisbedømmelsen, innebærer ikke annet enn en bekreftelse på en praksis som har vært etablert i flere år, både ved domstolene og i forsikringsbransjen.

Når det gjelder Høyesteretts uttalelse om Quebec Task Force-rapporten, er det viktig å presisere at denne ikke er noe juridisk dokument, men en medisinsk rapport som har fått sin anerkjennelse ved at blant andre norske medisinske spesialister og Den norske lægeforening har anerkjent denne. Spørsmålet om årsakssammenheng mellom en ulykkeshendelse og de plager og smerter en skadelidt har, vil i hovedsak fortsatt være et medisinsk spørsmål, og Høyesteretts bekreftelse av Quebec Task Force-rapporten innebærer således ikke mer enn en bekreftelse av en medisinsk praktisering som har eksistert siden 1995.

Når advokat Magnus Stray Vyrje i VG-Debatt 21. desember i fjor mener det neppe kan være tvil om at Quebec Task Force-rapportens årsakskrav og inndeling av nakkeslengskadene etter alvorlighetsgrad, vil bli retningsgivende for den erstatningsrettslige behandling i Norge, er dette en upresis fremstilling både juridisk og medisinsk. Hans uttalelse kan oppfattes som om dette medfører en nyskapning i norsk rett. Dette er i så fall ukorrekt.

Advokat Magnus Stray Vyrjes utsagn om at dette igjen vil medføre reduserte muligheter for de skadelidte til å vinne frem i slike saker, blir dermed helt klart uriktig.

Rettslig konsekvens

Den eneste klare konsekvens i forhold til dagens eksisterende rettssituasjon, er at domstolene i større grad vil føle seg tvunget til å oppnevne to sakkyndige i stedet for én eller ingen. Dette kan isolert sett gjøre det mer økonomisk risikabelt for skadelidte å gå til sak, ved at omkostningene med å føre prosess for domstolene vil bli større. Ofte vil de sakkyndige kreve honorarer i størrelsesorden 15 000-20 000 kr. hver.

Quebec Task Force-rapporten oppstiller fire hovedvilkår som i utgangspunktet må være oppfylt for at det skal konstateres årsakssammenheng mellom en ulykkeshendelse og skadelidtes plager og smerter.

For det første må den påkjørte bil være utsatt for et visst minimum av kraft i kollisjonsøyeblikket for at skade i det hele tatt skal kunne oppstå. For det annet må det ha oppstått plager og smerter innenfor et tidsintervall på 72 timer etter ulykken. For det tredje må det ha vært bro-symptomer, altså ikke opphold i plagene og smertene. For det fjerde må andre sannsynlige årsaksforklaringer utelukkes.

Faren ved slike generaliseringer er at det i enkelte tilfeller ikke tas tilstrekkelige individuelle hensyn, og ofte vil tilfeldighetene råde når det gjelder hvorvidt disse vilkårene er oppfylt eller ikke.

Når det gjelder 72-timersregelen, sies det gjerne at det bør dokumenteres at man har oppsøkt lege kort tid etter ulykken. De som har større smerteterskel og venter med å oppsøke lege, vil gjerne bli straffet fordi de medisinske spesialistene med henvisning til rapporten konkluderer med at det da sannsynligvis ikke er noen alvorlig skade, eller ingen skade i det hele tatt.

Uheldig praksis

Når gjelder kravet til brosymptomer uttales også her at dette bør dokumenteres gjennom journaler fra behandlinger og legekonsultasjoner. Dette medfører at en skadet som etter en stund gir opp å få behandlet sin skade fordi ingenting hjelper, kan risikere at en spesialist senere konkluderer med manglende årsakssammenheng fordi den skadelidte ikke kan dokumentere legebesøk eller behandling for eksempel i en ettårsperiode.

Dette vilkår påberopes ofte av forsikringsselskapene som grunnlag for å nekte erstatningsansvar. Dette blir særlig urimelig når forsikringsselskapene gjerne også nekter å dekke utgifter til behandling og legekonsultasjoner etter at det har gått en viss tid etter ulykken, og gjerne begrunner dette med at det ikke er hensiktsmessig med henvisning til Quebec Task Force-rapporten.

Også det fjerde hovedvilkåret praktiseres uheldig ved at tidligere medisinsk forhistorie ofte feiltolkes som hel eller delvis forklaring på at de skadelidtes plager og smerter skyldes andre forhold enn ulykken. Ofte vil journalnotater være unøyaktige, og en ordfortolkning av journalene kan gi uheldige resultater.

Advokat Magnus Stray Vyrjes konklusjon om at erstatningsutbetalingene vil gå drastisk ned med bakgrunn i Høyesteretts dom, kan etter undertegnedes mening ikke være riktig. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at erstatningsutbetalingene vil bli noe mindre enn etter at Quebec Task Force-rapporten kom i 1995.

Det man kan risikere som følge av Høyesteretts dom, er imidlertid at den økonomiske risiko ved å føre disse sakene for domstolene avskrekker de skadelidte fra å sette i gang en slik prosess for å ivareta sine rettmessige krav.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger